Jødeauksjoner – spor etter levde liv

Bakgrunn

Auksjonene våren 1943 ble gjennomført etter at myndighetene høsten 1942 innførte loven som åpnet for beslag av jøders eiendom. Samme dag som loven trådte i kraft, arresterte politiet alle mannlige jøder i Norge. I ukene som fulgte ble også kvinner og barn arrestert og senere deportert.

Da jødeauksjonene i Stavanger fant sted i mars og april 1943, var de fleste eierne allerede drept i tyske konsentrasjonsleirer.

Loven om inndragning av jødiske formuer

Formål og virkning

Loven om inndragning av jødiske formuer trådte i kraft 26. oktober 1942. Den ga myndighetene rett til å beslaglegge all formue som tilhørte jødiske personer, deres ektefeller og barn. Bestemmelsene gjaldt uten hensyn til Grunnloven, og vedtak kunne ikke prøves for domstolene.

Forsøk på å skjule eller overdra eiendeler var straffbart med inntil seks års fengsel.

Statlig forvaltning og gjennomføring

Finansdepartementet fikk ansvar for å registrere, forvalte og selge de beslaglagte boene. Eiendelene ble realisert gjennom offentlige auksjoner, der gjenstandene ble solgt videre.

Pant og tredjemannsrettigheter ble i prinsippet bevart, men staten kontrollerte alle disposisjoner knyttet til de beslaglagte verdiene.

Propaganda og offentliggjøring

Loven ble publisert i aviser over hele landet, blant annet i Stavanger Aftenblad 27. oktober 1942. Lovteksten ble ledsaget av kraftig antisemittisk propaganda som fremstilte tiltakene som nødvendige for å bekjempe «verdensjødedommen».

Disse tekstene viser hvordan nazistisk retorikk ble brukt for å rettferdiggjøre beslag, arrestasjoner og deportasjoner.

Arrestasjonene av menn

Arrestasjonene i Rogaland startet tidlig om morgenen 26. oktober 1942, samme dag som loven om inndragning av jøders formue trådte i kraft. Politiet arresterte da fem jødiske menn fra Rogaland og satte dem i avdeling C i Stavanger kretsfengsel: David Joseff (49) og sønnen Selmer Joseff (22), Hille Becker (57), Julius Fein (58) og Ludwig Melzer (56).

Dagen etter ble ytterligere tre menn fengslet: Georg Rechenberg (40), Jakob Reichwald (55) og sønnen Hans Reichwald (26). To dager senere ble også Abraham Ramson (38) arrestert.

Tidlig om morgenen 30. oktober ble alle sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Etter et kort opphold der ble de – med unntak av Ramson – deportert fra Oslo med D/S Donau 26. november 1942, sammen med over 500 andre jødiske menn fra hele landet.

Arrestasjonene av kvinner og barn

Arrestasjonene av kvinner og barn fulgte kort tid etter at mennene var fengslet. Samme dag som Donau forlot Oslo, arresterte Statspolitiet konene og barna til de fengslede mennene i Stavanger.

Vaktrapporten viser at Ada Abigael Becker (22), Judith Becker (54), Hildur Sara Joseff (26), Selma Nilsen (22), Ida Ottesen (34), Edith Reichwald (24), Harry Reichwald (2), Jeanette Reichwald (56) og Rösi Fein (50) ble satt i Stavanger kretsfengsel etter ordre fra politiinspektør Ekerholt.

De ble deretter sendt videre til Oslo og satt i Bredtvedt fengsel i rundt tre måneder. Selma Nilsen og Ida Ottesen ble «løslatt», mens de andre syv ble «overført», det vil si at de ble sendt videre til et nytt sted.

Transporten med M/S Gotenland

Ifølge fangekortene og protokollen for sikringsfanger forlot de syv Bredtvedt 24. februar 1943 og gikk om bord i M/S Gotenland ved Filipstadkaia. Skipet fraktet 158 jødiske fanger fra ulike deler av landet, blant dem 26 barn.

Da Gotenland ankom Stettin 27. februar, ble fangene sendt videre til Auschwitz. De fleste ble drept ved ankomst, og ingen av dem som kom fra Stavanger overlevde.

Familien Becker og starten på jødeauksjonene i Stavanger

Den første av de tre jødeauksjonene i Stavanger ble holdt 11. mars 1943. Da ble innboet til familien Becker solgt, etter at fire av familiens fem medlemmer allerede var arrestert og deportert.

Auksjonen viser hvordan myndighetene begynte å gjennomføre loven om inndragning av jødiske formuer i Stavanger våren 1943. Den inngikk i den organiserte avviklingen av jødiske bo som fulgte arrestasjonene og deportasjonene av norske jøder høsten 1942. Når eierne ikke lenger kunne disponere sine hjem eller eiendeler, ble det oppnevnt bobestyrere som tok over boene. De gjenstandene som fortsatt stod i boligene, ble deretter solgt på offentlig auksjon. Gjenstander som fortsatt stod i boligene, ble deretter solgt på offentlig auksjon.

Auksjonskunngjøringen

Annonsen i Rogaland 10. mars 1943

Auksjonen ble kunngjort i avisen Rogaland dagen før, 10. mars 1943. Annonsen opplyste at salget skulle foregå i familiens tidligere hjem i Biskop Njålsgate 30, at auksjonen startet 11. mars kl. 10.30, og at den ville fortsette neste dag ved behov.

Annonsen listet også opp en lang rekke av familiens eiendeler og navnga eieren.

Annonseteksten lød:

Auksjon. Torsdag 11. mars fk. kl. 10 1/2 fm. og følgende dag blir etter begjæring av L. Sirevaag som bestyrer av Hille Beckers bo auksjon holdt i Biskop Njålsgt. 30 over piano, reisegrammofon, eik spisestuemøblement, soveværelsesmøblement, skinnbetruktne lenestoler, divaner, gulvteppe, spillebord, bokreol, sykler, elektr. komfyr, gulvbelegg, gulvur, kaminur, regulatorur, lysekroner, bøker, leselampe, fioliner, dekketøy, sengetøy, kjøkkentøy og steintøy m.m. Kontant betaling. Stavanger Auksjonsrett, 8. mars 1943. B. Dunker.

Selve auksjonen

Gjennomføring og ansvarlige

Auksjonen ble administrert av kontorfullmektig Olav Tvedt. Bobestyrer L. Sirevaag var til stede og fungerte også som oppkrever.

Auksjonsprotokollen åpner slik:

«År 1943 den 11. mars ble etter begjæring av L. Sirevaag som bestyrer i Hille Beckers bo auksjon holdt i Biskop Njaalsgt. 30 over div. innbo.»

Forretningen fulgte vanlige prosedyrer:

• Auksjonen var kunngjort i Aftenbladet, Stavangeren og Rogaland
• Gjenstandene ble ropt opp fortløpende
• Det ble ført detaljerte lister over alle salg

Hva som ble solgt

Mengde og variasjon i familiens eiendeler

Auksjonsprotokollen viser et stort antall gjenstander av ulik type. Mengden og variasjonen viser at familien var veletablert i Stavanger og gir et innblikk i deres interesser og levemåte.

De dyreste gjenstandene

Blant de høyeste salgssummene finner vi: piano, spisestuemøblement i eik, soveværelsesmøblement, lenestoler, gulv- og salongur, bokreol, elektrisk omfyr, skrivemaskin og herrepels. Disse eiendelene utgjorde en betydelig del av auksjonsinntektene.

Gjenstandene det ble solgt flest av

Protokollen viser også hvilke typer gjenstander det ble solgt flest av. Det dreier seg særlig om mindre husholdningsartikler, tekstiler og utstyr til daglig bruk.

Barndomsminner under hammeren

Også gjenstander fra barnas oppvekst gikk under hammeren. Israel Josef (f. 1916), Herman Hirsh (f. 1920) og Ada Abigal (f. 1922) var i 20‑årene i 1943, men i hjemmet fantes fortsatt spor etter barndommen.

En stor dukke og en dukkevogn — trolig Adas — fikk nye eiere. Det samme gjorde bamser, en fotball, skolebøker og en ransel. I tillegg ble tre fioliner, tre par ski og en sparkstøtting solgt.

Vi vet at Herman var flink på fiolin og at han var god i fotball. Gjenstandene kan ha vært i bruk frem til Herman flyktet i 1941. Hvem av søsknene som likte vinteraktiviteter best, har vi ikke funnet kilder som forteller noe om.

Gjenstander uten tallfesting

Rundt femti eiendeler ble solgt uten at antall eller mengde ble spesifisert. Det gjaldt blant annet belter, blomster, blyanter, bilder, dynetrekk, klær, skotøy, småting, gardiner, servietter, gulvbelegg, håndklær, saft, syltetøy, steintøy, skolebøker, slips, noter og tøy.

Kjøperne og kredittsalg

Hvem kjøpte, og hva kjøpte de?

Til tross for kravet om kontant betaling, endte rundt en tredel av auksjonens inntekt som kredittsalg. Både Statspolitiet, Sikkerhetspolitiet og flere navngitte privatpersoner fikk kjøpe gjenstander på kreditt. Etter at utgiftene var trukket fra, ble nettobeløpet fra auksjonen beregnet til 15 475,25 kroner.

Blant enkeltpersonene som handlet mest, var politimennene Øverhagen og Eeg Larsen. De skjøpte et bredt utvalg eiendeler – klær, kjøkkenutstyr, lamper, møbler og ur. Den lokale «marsjandisehandleren» Rasmus Laursen var også en aktiv budgiver og kjøpte alt fra kamera og speil til kommode, teppe og mindre husholdningsartikler.

Også Statspolitiet og Sikkerhetspolitiet benyttet anledningen til å skaffe seg en rekke eiendeler fra hjemmet i Biskop Njålsgate 30.

Statspolitiet kjøpte blant annet lenestoler, matter, blyanter, skrivemaskin, kokeplate, støvekost og klosettpapir. Sikkerhetspolitiet fikk tilslag på gjenstander som gulvteppe, strykejern, reisegrammofon med plater, rustfrie kniver, kaminur, salongur og en elektrisk smijernslampe. I tillegg kjøpte de flere bord – et tebord, et salongbord, et radiobord og et lite rundt bord.

Auksjonsprotokollen viser hvordan alt fra små hverdagsgjenstander til større møbler fikk nye eiere, noen av dem navngitte, men de fleste ukjente.

Kunngjøringen: Beckers varebeholdning som hovedattraksjon

Annonsen i avisene

Auksjonen 19. mars 1943 ble kunngjort i avisene Stavangeren, Rogaland og Stavanger Aftenblad dagen før. Annonsene framhevet at hoveddelen av salget gjaldt varebeholdningen etter urmaker Hille Becker. Det ble også opplyst at løsøre fra boene etter Fein, Melzer, Rechenberg og Reichwald ville bli solgt «som appendiks».

Annonsens lød:

Auksjon. Fredag 19. mars fk. kl. 10 fm. blir etter begjæring av bobestyrer i Hille Bechers bo L. Sirevåg auksjonen fortsatt i Biskop Njålsgt. 30 over boets varebehandling bestående av regulatorur, kaminur og vekkerur m.m. Som appendiks vil bli solgt en del løsøre for Feins bo, Meltzers bo, Rechenbergs bo og Reichwalds bo. Kontant betaling. Stavanger auksjonsrett, 17. mars 1943.

Auksjonen som startet annerledes enn forventet

Hva protokollen forteller

Selv om annonsene la vekt på Beckers varebeholdning, viser protokollen at det ikke var disse gjenstandene som gikk under hammeren først.

Auksjonsprotokollen åpner slik:

År 1943 den 19. mars ble etter begjæring av bobestyreren i Bechers bo L. Sirevaag auksjon holdt i Biskop Njålsgt. 30 over div. løsøre og varebeholdning. Forretningen adm. av kontorfullm. Olav Tvedt i overvær av medunderskrevne vidne. Tilstede var L. Sirevåg.

Løsøre fra Ludwig Melzers bo ble ropt opp før alt annet: «rem, tøy, tøy, tøy…»

Ludwig Melzers bo

Hva som gikk under hammeren

Melzers bo var mer begrenset enn boene etter Becker og Fein. Det besto hovedsakelig av klær, bestikk og bøker. De fleste kjøpene ble betalt kontant, men enkelte personer og virksomheter fikk handle på kreditt og kan derfor identifiseres i protokollen.

Sikkerhetspolitiet kjøpte bøker og bestikk for 50 kroner. Politibetjent Rossavik handlet klær, sjal, strømper og en dress for til sammen 252 kroner.

Ekteparet Rösi og Julius Fein

Et hjem med mange eiendeler

Auksjonsprotokollen viser at ekteparet Fein hadde et hjem der klær, tekstiler, serviser og kjøkkenutstyr utgjorde en stor del av eiendelene. Selv om «Tøy» ved flere anledninger ble brukt som samlebetegnelse, nevnes også presiseres det gjerne hvilken type plagg det gjelder. Vi finner blant annet nattkjole, morgenkjole, bukser, kjoler, hatter, kåper, slips, dresser og en smokingdress.

Det omfattende dekketøyet og kjøkkenutstyret tyder på et hushold der måltider og gjestfrihet var viktig.

Spor av fritidsinteresser

Et fotoapparat peker mot interesse for fotografering. Et munnspill kan vitne om musikk som hobby. Bøkene som ble solgt, viser at lesing kan ha vært en del av hverdagen.

Ekteparet Jeanette og Jakob Reichwalds bo

Et svært begrenset bo

Boet etter ekteparet Reichwald besto av relativt få eiendeler. Det meste ble notert som «tøy», men protokollen registrerte også puter, dyner, skjorter i ulik stand, en jakke, et slips, en dress, sko og kalosjer. I tillegg kom to kofferter, en bok og noe skrivepapir.

Noen få personer handlet på kreditt. Statspolitiets tjenestemenn Ekerholdt og Øverhagen fikk med seg skjorter, putevar, laken og en forlegger. Sirevåg kjøpte både koffert og skrivepapir.

Hille Beckers bo mer enn varebeholdningen

Personlige eiendeler mellom ur og urmakerutstyr

Selv om auksjonen var kunngjort som salg av varebeholdning, viser protokollen at også flere personlige eiendeler fra Beckers hjem ble solgt: en sykkel, et maleri, bilder, blader, en bok, en feltstol, skotøy, et dynetrekk, fruktkniver, en kakespade – og tørfisk.

Hoveddelen av boet besto likevel av varer og utstyr fra urmakerforretningen Becker drev i Øvre Holmegate 7: ur av mange slag, brilleprøver, et stort antall reservedeler og verktøy som urglass, visere, fjærer, knotter, stenhuller og urverk. I tillegg ble anretningsbord og glassdisk solgt.

Hvem kjøpte urmakerens livsverk?

Den som kjøpte mest av urmakerutstyret var Karl Alvar, som kort tid etter åpnet egen urmakerforretning og verksted i de samme lokalene. Det tyske sikkerhetspolitiet kjøpte flere typer ur, og Statspolitiet sikret seg et kontorur.

Auksjonen som avsluttet avviklingen av jødiske bo i Rogaland

Den 29. april 1943 ble den tredje og siste jødeauksjonen i Stavanger gjennomført. Auksjonen satte punktum for den organiserte avviklingen av jødiske bo i Rogaland.

Kunngjøringen av auksjonen

Annonsene i avisene

Auksjonen ble annonsert 27. april i Stavangers aviser. Annonsen opplyste at restene av Hille Beckers varebeholdning og løsøre fra boene etter Fein, Meltzer, Rechenberg og Reichwald skulle selges i Biskop Njåls gate 30.

En uventet formulering i auksjonsprotokollen: «frivillig»

I auksjonsprotokollen omtales auksjonen som «frivillig». Betegnelsen ble ikke brukt om de to foregående auksjonene, og den nevnes heller ikke i avisannonsene.

Kildene gir ingen forklaring på bruken av ordet. Formuleringen kan uttrykke hvordan fullmektigen oppfattet saken, eller hvordan han ønsket at den skulle framstå. Den kan også være en ren glipp.

Uansett årsak står ordet i skarp kontrast til realiteten: Eierne var arrestert og deportert, og de kunne ikke samtykke, påvirke prosessen eller være til stede.

Hvorfor mangler familien Josef i kunngjøringen?

Boet etter familien Joseff nevnes ikke i avisannonsen. Det kan skyldes en forglemmelse eller at tidligere kunngjøringstekst ble gjenbrukt uten oppdatering.

Flere gjenstander som ble fremhevet som salgsobjekter i annonsen —elektrisk komfyr, spisestuemøblement, kjøkkentøy, symaskin, steintøy og klær— tilhørte imidlertid Joseffs bo.

Organiseringen av salget

Auksjonen ble administrert av kontorfullmektig Olav Tvedt, med bobestyrer L. Sirevåg som oppkrever, slik som ved de to foregående auksjonene. Salget fulgte de vanlige vilkårene: kontant betaling, opprop bo for bo og registrering av gjenstander og kredittkjøp.

Hvert bo ble ropt opp for seg, men salget foregikk i flere runder der boene kom tilbake etter tur. Gjennom gjenstandsregistreringen ser vi spor av livene som ble levd i disse hjemmene før de ble tømt. Auksjonsprotokollen viser både hvordan de jødiske hjemmene ble avviklet, hvilke eiendeler som inngikk i boene, og hvem noen av kjøperne – særlig de som handlet på kreditt – var.

Beckers bo – urmakerverksted og privat hjem

Auksjonen startet med Beckers bo, som ble ropt opp i fire omganger. Boet omfattet både utstyr fra urmakerverkstedet og eiendeler fra familiens hjem.

Klokker, urdeler og frimerker

Boet inneholdt en stor mengde urkjeder, lenker og ulike typer klokker. Disse gjenstandene preget mye av oppropet, men den mest verdifulle enkeltposten var frimerkesamlingen, som ble solgt til Schwebs for 4 300 kroner.

Spor av hjemmet

Mellom ur og urmakerutstyr finner vi ting fra dagliglivet: hermetikk, en primus, linoleum, skotøy, en barneseng, en lysekrone og en gammel kiste.

Kjøpere og kredittsalg

Kreditt ble gitt til en rekke kjente aktører fra tidligere runder. Blant kjøperne var av statspolitiets tjenestemenn, som sikret seg ulike typer klokker: Eeg Larsen og Rossavik kjøpte vekkerur, Skjæveland og Stensland gikk for stueur. Sistnevnte kjøpte i tillegg vekkerur.

Fru Østbøe skaffet seg kjøkkenur. Fullmektig Starheim fikk tilslag på håndklær, Sirnes ved politikammeret på to defekte vekkur. Statspolitiet handlet kontorpult, papir og hyssing, og Det tyske sikkerhetspolitiet kjøpte hermetikk.

Feins bo

Feins bo ble ropt opp i tre omganger.

Første runde – klær, kjøkkenutstyr og hverdagsgjenstander

Auksjonsprotokollen viser at ekteparet Julius og Rösi Fein hadde et hjem med mange tekstiler, klær og kjøkkenutstyr. I første runde ble blant annet krakker, kasseroller, støvler, sengetøy, tøy, paraply og tannkoster solgt.

De fleste kjøperne betalte kontant, men det var to unntak:
– Politifullmektig Starheim, som kjøpte kasseroller
– Politiinspektør Ekerholdt, som kjøpte strømper, undertøy og slips

Andre runde – fra småting til møbler

I andre opprop ble et bredt utvalg gjenstander solgt, fra praktiske husholdningsartikler til større møbler. Vi finner for eksempel:

• kjevle
• primus
• lampe
• kleskorg
• symaskin
• skinnkoffert
• mandolin
• et par ski
• steintøy
• diverse småting
• dyner og puter
• møbler (skinnsofa, stoler, armstoler, krakk, nattmøbler, salongbord i eik)
• syltetøy og saft
• saueskinn
• toalettpapir

Boksamlingen deres ble også ropt opp. Den besto av verk av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson, Leo Tolstoj, Henrik Ibsen og Henrik Wergeland, i tillegg til flere bøker uten oppgitt forfatter.

Kreditthandlere i denne runden var blant andre:
– en Røsdal, som kjøpte elektrisk lampe, bøker, steintøy, bordteppe, salongbord i eik, krakk, kjøkkenting og bøker
– Fru Røsdal, som kjøpte portemoneer
– Statspolitiet, som sikret seg sofapute, toalettpapir og to stoler
– en person ved navn Erik, som kjøpte et bilde
– en Eriksen, som fikk tilslag på diverse småting, klippemaskin, bøker og steintøy

Tredje runde – møbler, kjøkkentøy og tekstiler

I siste runde ble blant annet følgende ropt opp:

• kjøkkentøy
• leselampe
• klaffebord
• divan
• sengetøy
• duker av ulike typer
• tebord
• tomatpuré
• håndveske
• blomstervase

Røsdal, Eeg Larsen og Statspolitiet fikk igjen handlet på kreditt.

Joseffs bo et hjem med tekniske hjelpemidler, klær, kjøkkenutstyr og bøker

Boet etter familien Joseff viser et hjem med moderne tekniske hjelpemidler og et variert innhold. Blant eiendelene som ble solgt, finner vi støvsuger, strykejern og elektrisk komfyr samt flere møbler – blant annet divan med teppe, bord med leselampe, lenestoler, jernseng med madrass og lysekroner.

Også kjøkkenutstyr som middagsservise, voksduk og kaffekjel, en herresykkel, samt en rekke klær og tekstiler ble ropt opp.

Kredittsalg i første runde

Det som skiller denne første auksjonsrunden ut, er den omfattende bruken av kreditt. Av 24 opprop ble bare åtte betalt kontant. Det tyske sikkerhetspolitiet kjøpte en stor del av gjenstandene på kreditt – blant annet divanen, bordet med leselampe, støvsugeren, middagsserviset og sykkelen.

Andre som fikk handle på kreditt, var Ommundsen i prispolitiet (en dress), Starheim i statspolitiet (to lysekroner, kaffekjel, håndklær, kopper m.m.) og Sirnes ved politikammeret (jernseng med madrass, tekstiler og en defekt støvel).

Andre og tredje runde – klær, kjøkkenutstyr og møbler

I de to siste rundene ble det solgt et bredt utvalg av sko, klær, kjøkkenutstyr og møbler. Dressutvalget var stort og omfattet sjakettdress, smoking, kjoledress og vanlig dress. Det ble også solgt trøsymaskin, melkespann, vaffeljern, syltetøy, bøker og en betydelig mengde husholdningsgjenstander.

Boksamling og kreditthandel

Boksamlingen vitner om et lesevant hjem, med titler av Jack London, P. B. Kyne og Oskar Braaten. Røsdal , som var en av dagens mest aktive kjøpere, sikret seg flere bøker, samt sko, tøy, steintøy, et skjærebrett, et bilde, diverse småting og en vinterfrakk – alt på kreditt.

Også redaktør Øsleby, politifullmektig Starheim og Det tyske sikkerhetspolitiet handlet på kreditt. Øsleby fikk den elektriske komfyren, Starheim en stekepanne, og sikkerhetspolitiet to blomstervaser.

Melzers bo: Klær og personlige eiendeler

Boet etter Ludwig Melzer bestod i hovedsak av klær og små personlige eiendeler. På første auksjonsdag ble blant annet pysjamaser, slips, skjorter, benklær, gamasjer, badebukse, badekåpe, undertøyer, lommetørklær, skokrem og paraply ropt opp.

Ekerholdt kjøpte flere av klesplaggene; et slips, en pysjamas, en undertrøye og to skjorter, mens Sneider fra Sikkerhetspolitiet sikret seg badekåpen. Begge handlet på kreditt.

I andre runde ble det solgt et fotografiapparat, en skinnveske, tøy, en kontorfrakk, en amerikansk koffert, en pels og diverse småting.

Rechenbergs bo: Få eiendeler, mest klær og småting

Boet etter Georg Rechenberg lignet Melzers i både størrelse og innhold. Som ungkar etterlot han seg få eiendeler utover klær og enkle personlige gjenstander.

Rechenbergs bo ble auksjonert bort i to omganger. Blant eiendelene som ble solgt, var laken, sko, lommetørklær, en gammel regnfrakk, hatt, slips, badekåpe, trekkspill og fiskestang.

Flere av de samme kjøperne som i de andre boene var aktive her også: Starheim kjøpte laken og sko, Sirnes tok trekkspillet, Ekerholdt kjøpte tre gamle skjerf, mens Røsdal igjen sikret seg bøker, skotøy og småting.

Familien Reichwald: Hverdagsgjenstander og en verdifull frimerkesamling

Eiendelene etter ekteparet Jeanette og Jack Reichwald ble solgt i to omganger. I første runde gikk hverdagslige ting som stekepanne, syltetøy, lenestol, kjøkkenvekt, kalosjer, fem bokser plommer, kasserolle, dynetrekk og bestikk. Eeg Larsen kjøpte blant annet lenestolen, kjøkkenvekten, kalosjene og sylteglassene, mens Starheim sikret seg kasserollene.

I neste runde ble blant annet et medisinskap, et speil, et oljetrykk, skotøy, en liten lampe, steintøy, bøker, en kaffekjel, et spann, en parafinkomfyr, en vedkurv, to hvite stoler, et arbeidsbord, en seng med madrass, et vaffeljern og en defekt barneseng ropt opp.

Den mest verdifulle gjenstanden i boet var frimerkesamlingen, som Adolf Pisani kjøpte på kreditt for 1 800 kroner – et av dagens høyeste enkeltbeløp.

Skreddersymaskinen etter sønnen Wilhelm ble ropt ut separat og ble solgt til skreddermester E. Knudsen som holdt til i Kampengt. 49.

Hille og Judith: Fra Russland til Norge

En ny start i Kristiania (1914–1916)

Hille Becker kom til Kristiania i 1914 etter å ha reist fra hjembyen Smolensk. Et halvt år senere fulgte hans forlovede, Judith Zemechmann, fra Petrograd. De giftet seg i februar 1915 og bodde til leie på flere adresser i hovedstaden. Da sønnen Israel Josef ble født i mai 1916, hadde de adresse i Ullevålsveien 15.

Kort tid etter valgte familien å flytte vestover. Hille oppga senere i en statsborgerskapssøknad at han, Judith og den nyfødte sønnen kom til Stavanger 20. august 1916.

Første opphold i Stavanger (1916–1918)

Hyppige flyttinger

I Stavanger bodde familien først i Lagårdsveien 24, deretter i Sølvberggata 4, før de vinteren 1917 flyttet til Karlsminnegate 55. Det var et liv i små og trange leiligheter, noe som gjenspeiles i avisannonsen hvor paret søkte hjelp i hjemmet. De ønsket «en yngre pike, helst en som kan ligge hjemme».

Hille Becker som samfunnsdebattant

Hille markerte seg tidlig i Stavanger. I 1917 skrev han innlegget «Hverdagens rædsler», der han kritiserte brutal fiskehåndtering på torget. Innlegget var retorisk kraftfullt med hentydninger til krigens død og lidelse. I hermetikkbyen Stavanger fikk teksten stor oppmerksomhet.

Debatten som fulgte var interessant. En person hevdet at vegetarisme aldri ville bli et «berettiget krav» og omtalte vegetarer som en «liten flok» med særpregede ideer om verdens husholdning. At Hille likevel sendte inn dette innlegget, viser mot og vilje til å stå opp for egne verdier. Kosher-kostholdet var en viktig del av hans jødiske identitet, og engasjementet hans handlet også om dette.

Bryne: Et tiår i Storgata (1918–1928)

Etablering og butikkliv

Sommeren 1918 flyttet familien til Bryne. Et år senere kjøpte Hille huset i Storgata 22 av enken Lotte Lende. Det ble både hjem og arbeidsplass. Etter hvert fikk fasaden et tydelig skilt:

H. BECKER URMAKER

Familieutvidelse

På Bryne ble familien utvidet. Sommeren 1920 kom Herman Hirsch til verden, og i januar 1922 ble Ada Abigael født. Vi vet lite om hvor mye kontakt familien hadde med slektninger og venner fra Russland. Men av politiets fremmedprotokoll går det frem at Judiths ugifte søster, Ljubowj Zemehmann, besøkte dem julen 1925.

Hille som avisskribent

I 1922 engasjerte Hille seg i en offentlig debatt om jøder. Bakgrunnen var et antisemittisk avisinnlegg skrevet av en katolsk prest i Stavanger Aftenblad. Hille skrev et tilsvar, men avisen nektet å trykke det, mens prestens påstander fikk stå uimotsagt.

Da debatten senere blusset opp igjen, valgte Hille avisen 1ste Mai som plattform. Der utfordret han presten, etterlyste dokumentasjon og kritiserte ham for å spre falske forestillinger om jøder:

Mig som er jøde er det heller ikke likegyldig hvad enkelte personer uttaler om mit folk, […] nå vil jeg spørre hr Dietrich om han vilde bekrefte sine uttalelser med statistisk givne tal. Hvis ikke har han ikke grunn eller rett til å fremstille jøder som kjeltringer […].

Skolegang for guttene

Israel begynte på Bryne skole våren 1923. Klassen bestod av 17 elever – ni gutter og åtte jenter. Han gjorde det særlig godt i kristendom, norsk muntlig og regning, fikk topp karakter i oppførsel og en god vurdering i flid.

Herman begynte i 1. klasse våren 1927. Klassen hans telte 27 elever, med omtrent lik fordeling mellom gutter og jenter, og han hadde sin siste skoledag på Bryne 16. oktober 1928.

Tilbake til Stavanger (1928–1942)

Ny forretning og mange adresser

I juli 1928 åpnet Hille en urmaker‑ og optisk forretning i Øvre Holmegate 7. Samme år – i oktober – flyttet familien fra Bryne til Stavanger. Israel og Herman startet da i 6. og 2. klasse på Storhaug skole, mens Ada begynte året etter.

Familien bodde også denne gangen på flere adresser i Stavanger: Kongsgaten 64 (ca. 2,5 år), Frue Terrasse 35 (april–oktober 1931), Nerstrandsgata 32 (oktober 1931–oktober 1932), Steingata 89 (oktober 1932–april 1934), Vaaland 19 (fra april 1934), Marc. Thranes gate 76 og til slutt Biskop Njåls gate 30 (fra oktober 1940). (Rekkefølgen følger registreringene i folkeregisteret.)

Skolegang for Israel, Herman og Ada

I 1930‑årene gikk alle tre søsknene på Kongsgård skole.

Israel startet i 1. klasse på gymnaset i 1933, men tok realartium som privatist i 1936.

Herman begynte på middelskolen i 1934 og fullførte i 1937.

Ada tok også treårig middelskole og gikk ut i 1939 med særlig gode ferdigheter i tysk.

Utdanning og skolemiljø

Alle tre søsknene fulgte senere økonomisk utdanning. Israel og Herman fikk eksamensresultatet «Meget godt». Ada begynte på handelsutdanning, men krigen satte en stopper for fullføring.

Herman engasjerte seg sterkt i skolemiljøet på Stavanger Handelsgymnasium og var en periode formann i gymnaslaget Hermes, som arrangerte dansemøter, fester og drev inntektsarbeid for russen. Da han var russ våren 1939, opplevde han antisemittisk hets under 17. mai-feiringen. På en av fanene i russetoget stod det: «Krigen kommer når de handelspolitiske forhold blir uutholdelige. Gud bevare oss for handelsfolket». Bildet av en blåruss med semittiske trekk levnet liten tvil om hvem «handelsfolket» var. Herman var den eneste jødiske russen i Stavanger.

Kampen for norsk statsborgerskap

Et avslag preget av fordommer

Da Hille søkte statsborgerskap i 1931, hadde han bodd i Norge i 17 år. Saksbehandlerens notat var tydelig preget av antisemittiske holdninger. Han har notert at guttene er «omskårne jøder». Det er ellers tydelig at han ikke har lyst å innvilge søknaden:

«Selvom han og hans familie ikke hører til de mest ønskelige statsborgere, så er det vel ikke tilstrekkelig grund til å avslå andragendet».

Søknaden ble avslått. Hille skrev et skuffet brev til departementet og spurte hvorfor han ble nektet en av «de mest elementære menneskelige rettigheter». Han antydet at avslaget skyldtes én ting: at han var jøde.

I 1935 søkte han på nytt. Denne gangen fikk han innvilget statsborgerskap.

Krigsutbrudd og skjerpede tiltak

Israel Josef i Bergen

Israel Josef giftet seg med Itka – ofte omtalt som Ida – og bosatte seg i Bergen i 1939. Sammen fikk de sønnen Sam, født 8. april 1941 – nesten på dagen ett år etter invasjonen. En av forloverne var Julius Fein.

Radioinnlevering og savnet sønn

Kort etter invasjonen i 1940 ble norske jøder pålagt å levere inn radioene sine. Hille gjorde dette i mai 1940, men nølte med å signere kvitteringen før han hadde undersøkt regelverket.

I 1941 flyktet Herman til England. For å beskytte familien meldte Hille ham «savnet» to ganger.

Spørreskjema for jøder (1942)

I februar–mars 1942 måtte alle jøder fylle ut detaljerte skjema om familie, bakgrunn og eiendom. Et halvt års tid senere iverksatte politiet massearrestasjonene.

To familier, én sammenvevd historie

To jødiske familier – Fein og Reichwald – kom til Norge under helt ulike omstendigheter. Den ene som handelsfolk tidlig på 1900‑tallet, den andre som flyktninger på flukt fra nazismen i 1938.

Julius og Rösi Fein – handelsfolk og samfunnsstøtter i Stavanger

Julius Fein kom til Norge fra Litauen i 1904, 29 år gammel. Etter en periode i Arendal, der han arbeidet i broren Christians forretning, flyttet han en del rundt før han slo seg ned i Stavanger i 1911. Her drev han og broren Nathan forretningen Berliner 15‑Øre‑Basar.

Julius giftet seg med Rösi Storch i 1917. De bodde først i Østervåg 15 og senere på flere andre adresser i byen. Begge fikk norsk statsborgerskap tidlig på 1920‑tallet. Det fremgår av folkeregisterets navnekort der «u» (utlending) er strøket og erstattet med «n» (norsk).

Ekteparet Fein var yrkesaktive og engasjerte i lokalsamfunnet. Rösi drev sin egen butikk, Løkkeveiens Basar A/S, fra 1922 til 1930. Julius fortsatte med detaljhandel som etablerte Feins Magasin A/S i 1932. Ekteparet var kjent som aktive og rause aktører i byen; de støttet blant annet Stavanger kommunebibliotek, redningsskøyter og lokale lag og foreninger.

Jeanette og Jakob Reichwald – jødiske flyktninger fra Østerrike

Da nazismen vokste frem i Østerrike, ble forholdene farlige for jøder. I 1938 klarte Jeanette og Jakob Reichwald å flykte til Norge, med hjelp fra Julius og Rösi Fein. Jeanette og Rösi var søstre, og familien Reichwald bodde hos Fein‑paret i Stavanger da de fikk sitt midlertidige opphold.

Paret hadde to sønner. Den eldste, Hans, kom til Stavanger noen måneder før foreldrene. Den yngste, Wilhelm, hadde tidligere blitt adoptert som pleiesønn av tanten og onkelen i Stavanger.

Les mer om Jeanette og Jakob samt Julius og Rösi i nettutstillingen Jeanette og Jakob Reichwald – jødiske flyktninger fra Østerrike til Norge i 1938

Ludwig Melzer kom første gang til Norge i 1920, 34 år gammel. Han var utdannet kjemiingeniør fra Böhmen og bosatte seg på Ogna, hvor han ble bestyrer for Sjøtang A/S. Fabrikken ble etablert med store ambisjoner om å utnytte sjøtang til mat og medisinske produkter, og ble i avisene omtalt som «en fabrik for folkehelse og samhold». Satsingen ble likevel ingen økonomisk suksess, og da virksomheten gikk konkurs i 1921, reiste Ludwig fra stedet.

I mai 1939 vendte han tilbake til Norge, denne gangen fra London. Samme sommer meldte avisen Rogaland at: «Tysk spesialist i utnyttelse av sjøtang, Ludwig Melzer, er meddelt 1 års arbeidstillatelse som kjemiker hos A.s. Ogna Fabrikker, Ogna». Der fortsatte han som bestyrer frem til fabrikken ble likvidert i 1941.

Den 26. oktober 1942 ble Ludwig Melzer arrestert på Ogna av lensmannen i Egersund. På dette tidspunktet arbeidet han ikke lenger med tangproduksjon, men i den nye korkvirksomheten. Samme dag ble han registrert innsatt i Stavanger kretsfengsel C klokken 12.45. Han så aldri Ogna igjen.

Østerrikeren Georg Rechenberg kom til Norge som politisk flyktning i desember 1938. Han var da 36 år gammel og bosatte seg i Haugesund. Der fikk han seg jobb som tivoliarbeider og hjelpearbeider på skøytebanen i byens fornøyelsespark.

Selv om han levde alene i Norge, var han ikke ungkar. Han hadde familie som han måtte forlate da han ble politisk forfulgt for sitt sosialdemokratiske arbeid. Etter flukten dra fra Østerrike hadde han arbeidet som lærer og forsørger for barn i Sudettyskland – erfaringer han også delte i en artikkel i Haugesunds Avis i oktober 1938.

Georg var halvt jødisk, og etter at krigen kom til Norge endret tilværelsen hans seg dramatisk. Den 18. oktober 1942 ble han fengslet i Haugesund og sendt til Stavanger fengsel samtidig med at Hans Reichwald ble arrestert en ukes tid etter. Etter et kort opphold i varetekt der ble de to transportert til Berg interneringsleir ved Tønsberg sammen med de andre arresterte mannlige jødene i Rogaland.

Georg Rechenberg var den eneste av dem som overlevde deportasjonene og de tyske konsentrasjonsleirene. Etter krigen kom han tilbake til Haugesund, ribbet for familie og eiendeler, men i live. I et sterkt intervju i Haugesunds-Pressen sommeren 1945 fortalte han om flukten fra Østerrike, om ankomsten til Norge og om årene i konsentrasjonsleirene i Polen og Tyskland.

Etter krigen vendte Georg Rechenberg tilbake til Haugesund hvor han etter hvert åpnet en antikvitetsforretning i Thushauggaten 11. Han formidlet kjøp og salg av møbler, bøker og andre antikviteter. På midten av 1950‑tallet flyttet han fra Haugesund til Mørekysten for å gifte seg. Etter mange år der bosatte paret seg i Oslo. Georg Rechenberg døde i hovedstaden 1. juli 1973.

Bakgrunn og etablering i Norge

David Joseff (f. 1893) og Sofia Millamed (f. 1892) giftet seg i 1915 hos byfogden i Kristiania. Begge var født i Kurland i Litauen og kom til Norge som barn – hun i 1898 og han i 1908. Sammen fikk de tre barn: Hildur Sara (f. 1916), Selma (f. 1920) og Selmer Samuel (f. 1922). Alle ble norske statsborgere.

Flytting til Stavanger og arbeid

Familien bodde mange år i hovedstaden, men flyttet til Stavanger kort før krigen, etter at David fikk jobb som kontrollør hos A/S Vestlandske Gummifabrikk. De bosatte seg i Vei 243 nr. 3 – senere Solheimsvei 3.

I 1942 var Sofia og yngstedatteren Selma var hjemmeværende. Selma hadde vært kortvarig gift med en nordmann og bar derfor navnet Nilsen. Sønnen Selmer Samuel arbeidet i samme fabrikk som faren, mens eldstedatteren Hildur Sara var ekspeditrise i Rut Maiers Pliséforretning i Pedersbakken.

Arrestasjonene i oktober og november 1942

David og Selmer Samuel

Den 26. oktober 1942 ble David og sønnen Selmer Samuel arrestert av Statspolitiet i Stavanger. De var de første jødiske fangene innført i Fengsel C kl. 09.00 samme morgen. Noen dager senere ble sendt til Berg interneringsleir ved Tønsberg. Begge ble deportert fra Oslo med D/S Donau 26. november 1942. Ingen av dem overlevde.

Sofia, Hildur Sara og Selma

Den 26. november 1942, ble Hildur Sara og Selma arrestert sammen med de andre jødiske kvinnene i Stavanger og sendt til Bredtveit fengsel i Oslo.

Selma ble løslatt kort tid etter, men arrestert igjen 22. juli 1943. Hun satt først på Bredtveit og deretter på Grini til mai 1945.

Sofia, som var innlagt på sykehus da razziaen startet, ble hentet senere og deportert sammen med Hildur Sara med D/S Gotenland i februar 1943. Ingen av dem overlevde.

Barna født i skjul – og liv reddet

Hildur Saras datter og Selmas sønn

Den 2. oktober 1942, få uker før arrestasjonen, fødte Hildur Sara en datter i skjul på det katolske sykehuset i Haugesund. Barnet ble plassert i trygghet før hun måtte reise tilbake til Stavanger.

Selma fikk også et barn, en gutt, som ble adoptert bort. Begge spedbarna ble dermed reddet.

Ettermæle og spor i arkivene

Av hele familien Joseff var det kun Selma og de to barnebarna som overlevde krigsårene. Mange tiår senere fortalte Hildur Saras datter hvordan hun gradvis fikk kjennskap til sin egen bakgrunn. I et intervju med Finn Vågå i Stavanger Aftenblad 18. april 2000 beskrev hun hva hun fant i arkivene:

«Jeg har papirene som i detalj skildrer familien Joseffs liv. Jeg kan lese om hva de eide, hvor de bodde, jeg kan se spørreskjemaene de måtte fylle ut våren 1942. Papirer som forteller om den systematiske utryddelsen av min familie, av min mor. Hvordan de ble frastjålet eiendommen og eiendeler. Om de gode nordmennene som sto i kø for å gjøre et godt kjøp på auksjonen få uker etter at mor gikk i gasskammeret.»

Hun fortalte også at hun først da hun skulle begynne på skolen fikk vite at hun var adoptert – og at hun i voksen alder oppdaget at hun hadde et søskenbarn, Selmas sønn, som også var adoptert bort under krigen.

Historien er ikke ferdig

Historien om andre verdenskrig er fortsatt under utvikling, selv om det er over 80 år siden krigen tok slutt. Nye bøker, undersøkelser og forskningsbidrag har de siste årene stilt spørsmål ved hva som faktisk skjedde i Norge under okkupasjonen, og hvorfor det norske samfunnet ikke klarte – eller ønsket – å beskytte jødene mot deportasjon og drap.

Lovvedtak og beslag av eiendom

Høsten 1942 vedtok myndighetene en lov som åpnet for at staten kunne inndra jødisk eiendom. Loven trådte i kraft samme dag som norske myndigheter arresterte alle jødiske menn i landet. Kort tid etter ble eiendeler som staten hadde beslaglagt, solgt videre til private kjøpere på offentlige auksjoner. Mange av disse auksjonene fant sted bare få uker etter deportasjonen av jødiske kvinner og barn i februar 1943.

Litteratur og forskning om jødeauksjonene

Flere forfattere har skrevet om norske jøder og jødeauksjonene, blant annet Frode Sæland om familien Becker og andre jødiske familier i Stavanger, og Thomas V. H. Hagen om det sørlandske holocaust og familier som Fein. Mye av kildematerialet som presenteres i denne nettutstillingen er det samme som disse og andre historikere har brukt i sine arbeider.

Formålet med utstillingen

Formålet med utstillingen er å presentere et utvalg kilder som kan brukes av lærere, elever og studenter som ønsker å øve seg i kildegransking og i å skape historisk forsvarlige framstillinger av fortiden. Utstillingen legger til rette for at brukerne selv kan utforske protokoller fra jødeauksjoner, og finne flere kilder som kan gi et fyldigere bilde av livene til menneskene som ble rammet.

Flere typer kilder

Kildematerialet er ikke begrenset til arkiver. Vi har også sett etter stoff i aviser og andre samtidige skriftlige kilder som kan fortelle noe om livene og miljøene rundt disse menneskene.

Arbeidsoppgaver og læring

Mot slutten av utstillingen finnes det forslag til arbeidsoppgaver for elever i grunnskolen og videregående skole, utarbeidet med utgangspunkt i læreplanenes kompetansemål i samfunnsfag. Det er også laget oppgaver for studenter.

Om arbeidet med utstillingen

Utstillingen er laget av førstearkivar Ine Fintland og rådgiver dr.scient. Espen Andersen, i samarbeid med historieprofessor Marie Smith‑Solbakken ved Universitetet i Stavanger. Bakgrunnen er et mangeårig samarbeid mellom Arkivverket og Universitetet i Stavanger.

Takk også til lærerstudenter ved Universitetet i Stavanger og VID vitenskapelige høgskole, som gjennom sitt kildearbeid har inspirert denne utstillingen.

Dette er en omarbeidet og oppdatert versjon av den digitale utstillingen Jødeauksjoner (2021).

En stor takk fortjener følgende personer som har bidratt i arbeidet:

• Jan Alsvik, førstearkivar, Nasjonalarkivet
• Erik Gunnar Aaberg, seniorrådgiver, Nasjonalarkivet
• Jogeir Aartun, førstekonsulent, Nasjonalarkivet
• Kari Frodesen, pensjonert seniorrådgiver, Nasjonalarkivet
• Kristian Hunskaar, seniorrådgiver, Nasjonalarkivet
• Almina Jazavac, konsulent, Nasjonalarkivet
• Øystein Jonassen, rådgiver, Interkommunalt arkiv i Rogaland
• Lisabet Risa, pensjonert førstearkivar, Nasjonalarkivet
• Hanne Karin Sandvik, seniorrådgiver, Nasjonalarkivet
• Torkel Thime, førstearkivar, Nasjonalarkivet
• Synnøve Østebø, arkivar, Nasjonalarkivet

Start: Forstå temaet

1. Hva tror du de tingene du har kan fortelle om deg selv?
2. Hvilke ting tror du ble solgt på auksjonene i 1943? 
3. Finn ut hva en auksjon er og hvilke to hovedtyper auksjoner vi har?
4. Hva er Holocaust?
5. Når og hvordan markeres Holocaustdagen?
6. Finn ut mer om jøder i Norge. Bruk gjerne Statistisk sentralbyrå (SSB) sine statistikker og/eller søk på nettet. Noter hvilke kilder du får treff i. Hvilke av disse kildene mener du er mest troverdige? Begrunn svaret dit.

Bli kjent med nettutstillingen

1. Hva handlet jødeauksjonene i Stavanger i 1943 om?
   → Les første avsnitt i utstillingen.
2. Hvem bestemte at jødenes eiendeler skulle tas fra dem?
   → Se avsnittene om loven og myndighetene.
3. Når ble jødiske menn arrestert?
   → Leter du i avsnittet «Bakgrunn», finner du datoen.

---

Gjenstander og spor etter liv

4. Se på listen over ting fra familien Becker. Skriv ned fem ting du synes sier noe om hvordan det var å være barn i denne familien.
   → Ingressen + gjenstandslisten.
5. Se på gjenstandene fra Ludwig Melzers bo. Hva kan de fortelle om livet hans?
   → Melzer‑listen i samme artikkel.
6. Tegn én gjenstand fra utstillingen som du synes sier noe viktig om et menneskets liv.
   → Velg fra listene over eiendeler.
7. Hvorfor beskrives jødeauksjonene som “spor etter levde liv”? Forklar med noen få setninger.

---

Refleksjon: historisk empati

7. Hva ville du følt og tenkt hvis dine egne ting plutselig ble tatt fra deg og solgt?
   
8. Hvis du hadde levd i Stavanger i 1943 – tror du at du kunne ha kjøpt noe på en slik auksjon? Hvorfor eller hvorfor ikke?
   

---

Noen kildeoppgaver: 

1. Studer navnekortet til Rösi fra arkivet etter Stavanger folkeregister. Hva forteller det? Hva tror du at «f Storck», «hm» og «g» betyr? Hvor i Stavanger er de ulike adressene; Østervaag 15, Kapt. Langesgt. 24, Nærstdandsgt. 32 og Figgensgt. 11? Når fikk Rösi adresse «UKJENDT»?

2. Se nærmere på fotografiet av Storgata på Bryne. Hva legger du merke til? Hvis du ikke visste når det var tatt, hvordan kunne du forsøkt å tidfeste det?

2. Se n

«Jødeforfølgelsen i Tyskland» i Stavangeren 1933

1. Les innlegget til Julius Fein. Hva mener du at det forteller om han som person? Hvordan argumenterer han? Hvilke fakta legger han frem? Har vi andre kilder som kan underbygge dette? 

Julius Fein sitt innlegg «Nasjonalismen og jødene» i Stavangeren 1933

1. Les innlegget til Julius Fein. Hva er hovedbudskapet hans? Hvordan underbygger han det? 
2. Finn ut mer om følgende personer som Julius Fein nevner i sitt innlegg: Tryggve Gran, Henrik Wergeland og Fridtjof Nansen. Ved å klikke på navnene kommer du til Norsk biografisk leksikon. Men bruk gjerne også andre kilder og se om du evt. kan finne noen av dem i folketellinger. 

Julius Fein sitt innlegg «Jødespørsmålet i ‘det tredje rike» i Stavangeren 1933

1. Finn ut mer om avisen Stavangeren. Hvem har vært redaktører, når kom avisen ut? Hvem var målgruppen?
2. Les utdragene fra intervjuet med direktør Olsen 13. mai 1933 og tilsvaret han kom med etter at Fein hadde skrevet sitt innlegg. Hvilke tanker gjør du deg om de ulike virkelighetsbeskrivelsene? 
3. Se hvilke personer Fein viser til. Hvorfor tror du at han nevner Ibsen og Bjørnson?