Borgerskap og borgerbrev

Navnet på personen 

Fødested eller bosted 

Yrke eller næring 

Hvem som var kaveringsmann (kausjonist) 

Dato for borgerskapet 

Dato for dødsfall eller innlevering av borgerbrevet 

Arkivene/kildene som inneholder slike opplysninger: se punkt 4. 

• Hva er navnet på personen? 
• Når tror du at personen fikk eller hadde borgerskap? 
• I hvilken by mener du at personen hadde borgerskap? 

For å få borgerskap måtte man møte opp hos magistraten og avlegge ed på at man ville være tro mot kongen og øvrighet og følge lover og regler (Magistraten var byadministrasjonen. I større byer besto magistraten av president, borgermester og rådmenn. I små byer var byfogden alene magistrat.).

Man måtte også forplikte seg til å være bosatt i vedkommende by eller en av byens ladesteder (Mindre havnebyer og tettsteder med handelsrettigheter. Les mer i lenkene under punkt 5.). I tillegg måtte man ha en «kaveringsmann», det vil si en kausjonist. Deretter kunne borgerskapet bli innvilget og borgerbrevet utstedt. 

I noen tilfeller oppbevares arkivet etter magistraten – særlig for større byer – i et kommunalt byarkiv eller et interkommunalt arkiv. I andre tilfeller, der hvor byfogden var magistrat, inngår magistratsarkivet i byfogdarkivet og oppbevares i vedkommende statsarkiv. 

Rådstueprotokollene er rettsprotokoller der magistraten har ført inn alle saker i kronologisk rekkefølge. Der finner man, blant mye annet, en innførsel om hvert godkjente borgerskap. Opplysningen er som regel innført den dagen borgerskapet ble godkjent. Ofte er innførselen bare en kort opplysning om saken, med navnet til borgeren. Noen ganger er det en lengre registrering, og av og til kan hele borgerbrevet være innført. Men det er også eksempler på at borgerskapsinngåelse ikke er registrert i protokollen. Protokollene viser ikke hvem som eventuelt fikk avslag på søknad. 

Rådstueprotokoller finnes som regel i arkivene etter magistraten. 

Det ble også ført egne borgerruller. For eksempel kunne det bli satt opp en liste over alle borgere i byen et bestemt år, med opplysninger om når vedkommende hadde fått borgerbrev. I ettertid kan det ha blitt notert for eksempel når borgerskapet opphørte eller når vedkommende døde. 

Borgerruller finnes som regel i arkivene etter magistraten. 

Selve borgerbrevet (dokumentet) som ble utstedt til borgeren, kan være bevart hvis det ble levert tilbake til magistraten. Det kunne skje enten ved at borgeren møtte opp i rådstuen og sa fra seg borgerskapet fordi han eller hun var ferdig med næringsutøvelsen i vedkommende by, eller ved at etterlatte leverte tilbake borgerbrevet etter at borgeren var død. Ikke bare menn, men også kvinner, kunne få borgerbrev. Særlig i andre halvdel av 1800-tallet fikk mange kvinner borgerbrev og ønsket å drive næring. 

Borgerbrev ligger som regel i arkivene etter magistraten. 

Eden som man måtte avlegge før man mottok borgerbrevet, finnes i noen tilfeller som eget dokument for hver borger. 

Hvis edsdokumentet er bevart, ligger det som regel i magistratsarkivet, for eksempel blant borgerbrev. 

Opplysninger om hvem som var borgere, kan framgå av en lang rekke andre kilder, for eksempel byregnskaper i arkivene etter magistrat og Rentekammeret og i manntall og folketellinger.

I noen tilfeller kunne man få tillatelse til å drive handel eller håndverksnæring i byen uten å måtte erverve borgerskap. Det gjaldt særlig mennesker som var i en vanskelig livssituasjon. Slike tillatelser er ofte innført i rådstueprotokollen. Det finnes mange eksempler fra 1700-tallet og særlig 1800-tallet. Praksisen ble formalisert ved handelslovene av 1842 og 1866. De som fikk slik tillatelse, var enker, separerte kvinner og flere andre grupper kvinner og menn.

Fram til 1842 var det i prinsippet slik at byene hadde enerett til all kjøpmannshandel. Det vil si at kjøpmennene måtte ta borgerskap i en by og selge varene sine der. Folk på landet måtte til byen for å kjøpe varene. Men med bevilling fra amtmann eller fogd kunne kjøpmenn i noen tilfeller få drive landhandel. Med handelsloven av 1842 ble det lettere adgang til å få selge varer på landet, og selgerne hadde ikke lenger plikt til å ta borgerskap i en by. Men de måtte fortsatt ha kongelig bevilling for å drive handel. Opplysninger om dette finnes i forbindelse med firma- og handelsregister.

I 1875 startet ordningen med firmaregister (handelsregister), der de som ville drive næring, ble registrert med opplysninger om firmaet. 

Fra 1880-1890-årene ble borgerbrev ofte kalt handelsbrev eller næringsbrev på handel. I den perioden ble borgerskapsordningen faset gradvis ut. Borgerskap for handels- og håndverksnæring ble avviklet helt på begynnelsen av 1900-tallet. For skippernæring ble borgerskap avviklet først i 1958. 

• Hvordan søker jeg etter arkiv? 
• Les mer om borgerskap og borgerbrev i Håndbok for brukere av statsarkivene. 
• Les mer om borgerskap i Norsk historisk leksikon (Lokalhistoriewiki) Søk «Borgerskap» for finne artikkelen 
• Les mer om ladested i Store norske leksikon 
• Les mer om ladested i LokalhistorieWiki 

Trykte bøker med oversikt over borgere: 

• «Bergens borgerbog 1, 1550-1751» 
• «Bergens borgerbog 2, 1752-1865»
• «Borgerrulle for Kristiansand 1641-1820» 
• «Stavanger borgerbog 1436-1850»

Digitaliserte dokumenter om borgere: 

• Borgerbrev for Kristiania og Kristiansand 1695-1901