Samelandsmøtet

Skape lov og offentlig moralsk bevissthet

Da Klemet Mathisen Somby stilte på det samepolitiske møtet i Trondhjem i 1917, var det med erfaring fra arbeid i Reinbeitekommisjonen av 1913. Talene han holdt på landsmøtet, formulerte han på nordsamisk. Sammen med Henrik Pedersen Heaikka og Mathis Johan Roska var Somby en av de tre deltakerne nordfra; Troms og Finnmark. Roska tolket til norsk når Somby talte.

«Stillferdig og uforferdet beskjeden tok han opp samenes egne moralske forhold»

Det er Klemet M. Sombys retoriske stil på landsmøtets talerstol som skildres slik i Tidens Tegn 8/2 1917. Journalisten kan nordsamisk, og setter stor pris på Sombys framvisning av samisk veltalenhet og innsikt i vilkår for autonomi. Samene må myndiggjøre seg selv gjennom å “skape lov og offentlig moralsk bevissthet”, nettopp ved å skape slike fora som landsmøtet er. [i] 

Praktiske lovforordninger må til

Et av Klemet Sombys hovedpoenger dreier seg om myndighetenes ansvar for praktiske lovforordninger. Økende reintyveri og innbyrdes regulering av sesongavhengig beiteland må forankres i alminnelige rettsprinsipper. Det gjelder ikke bare for interne arealkonflikter mellom reindriftssamer, men også mellom gårdbrukere og reindriftssamer. [ii]

Statens plikt: Å regulere forholdet mellom borgerne

I innlegget sitt anvender Klemet Somby et anerkjent rettsstatlig prinsipp om rettsstatens ansvar for å regulere forholdet mellom sine borgere i form av lovforordninger.

Både reindriftssamer og gårdbrukere er borgere i en felles stat. Et sentralt premiss er at lovgivningen må bygge på borgernes rettsfølelse. [iii]

Familien på vårflytting fra Karasjok til Magerøya

Klemet M. Sombys kone Berit Henriks- datter Guttorm, er her på vårflytting med reinhjorden. Konrad Nielsen er fotografen. Hun sitter helt til høyre, med komsa med deres lille barn i på fanget. De tre guttene, og jentene foran, er også Berits og Klemets barn. Flytteleien for deres reinflokk befant seg mellom Karasjok og Magerøya i Finnmark.

Referanser

• [i] Matti Aikio i Tidens Tegn 8/2 1917. Sámis 22/2016
• [ii] Trondhjems Adressseavis 7/2 1917.
• [iii] Trondhjems Adressseavis 7/2 1917.

Et større møte «är efter mitt syn, aldeles paakrevet, …

Elsa Laula Renberg var aktiv i samebevegelsen. Hun ble en viktig foregangsperson i kampen for samenes politiske og sosiale rettigheter.

Med utgangspunkt i Brurskanken samiske kvinneforening tok hun initiativ til det aller første landsmøte i Trondheim. I brev til reindrifts- inspektør Kristian Nissen 5. mai 1916, skriver hun at hun tidligere har strevet med å få et større samemøte i stand for å behandle samenes levekår, i forhold til “de andres (busittandes)” innen samfunnet. Dette møtet skal behandle samenes sosialpolitiske forhold hvor en ser på reindriften i henhold til nuværende lovbestemmelser.

I et intervju med Dagsposten påpeker hun at møtet må til for at samene kan vekkes til selvtenkning og ivaretakelse av sine interesser, og for at nordmenn skal lære samene å kjenne som et folk.

Åpningstalen

I åpningstalen viste Renberg til møtets viktige betydning: “Naar lapper fra begge sider av Kjølen idag rækker hverandre haanden er det med haap om et godt resultat, bedre forstaaelse imellem bufolket og lapperne saa de kan opnaa at faa sine krav opfyldt”.

Elsa Laula Renberg ble beskrevet slik i avisa Vestfinnmarken, 12.09.1916: “Det lyser intelligens ut av hendes øine og det smale ansigtet bærer præg av intens energi og viljekraft”.

Samene må få levelige kår!

Elsa Laula Renberg deltok aktivt på møtet: Reindriften “er lappernes livssak”, og samene må få levelige kår! Betingelsen er å skaffe reinen føde.

Hun argumenterte for at betingelsene for reindriften ikke måtte bli “et tvistepunkt” mellom samer og bofaste. Renberg understreker dessuten at samene sendte sine sønner til Norges forsvar, og da har de «rett til å fordre litt igjen».

Dette er samenes eget møte

Renberg argumenterte for nødvendigheten av å nedsette komitéer både hva gjelder organisering og til å utrede saken om lappeloven. Men: Samenes interesser måtte ha fokus i komitearbeidet!

En bør ikke «fornegte sin egen nation ved at forlate sproget»

Av avisreportasjer leser en at Renberg forsto viktigheten av «oplysningsarbeidet» hvor skolens rolle vektlegges. Datidens allmueskole var lite til gavn for samene. Renberg ønsket at det ble innført undervisning i samisk ved siden av norsk språk. Det samiske folk må få egne skoler hvor en kan lære å lese og skrive på sitt eget språk. Samisk skulle være hovedspråk i skolen sammen med norsk. Det ville lette undervisningen. 

Referanser

• Borgen, Peder: Samenes første landsmøtte 6.-9. februar 1917, TAPIR, 1997
• Johansen, Siri Broch: Elsa Laula Renberg, ČálliidLágadus 2015
• Vestfinmarkens Socialdemokrat, 11/1 1917 i Borgen1997
• Dagsposten 6/2 1917, i Borgen1997
• Dagsposten 7/2 1917, i Borgen1997
• Ny Tid, 08/2 1917, 10/2 1917,Dagsposten 8.02.1917 i Borgen1997
• Ny Tid 10/2 1917
• osten 10.11.1916, Vestfinnmarken, 12/9 1916, i Borgen1997

Sanna Jonassen var en sterk pådriver for det samiske opplysnings- og reformarbeid. Hun satt i styret for sameskolen i Havika.

Da krever vi vår rett som borgere

Under landsmøtet utmerker Sanna Jonassen seg i debatten; hun blir sitert i flere aviser [i]. Jonassen peker på misforholdet mellom samenes norske borgerstatus – og den manglende innrømmelse av rettigheter som borger i praksis. Særlig urimelig blir dette sett opp mot samenes faktiske innfrielse av nettopp egne borgerplikter: Samer betaler både skatt og sender sine sønner til militærtjeneste! «Vi bør la statsmaktene få se at vi gjør vårt for å opphjelpe landet. Men da krever vi også vår rett som borgere» [ii] slår Jonassen fast.

Kan staten skaffe samene en virkelig skole?

Opplysning og utdanning bør grunnlegges på samiske premisser. Sanna Jonassen retter en skarp kritikk mot den allerede eksisterende «sameskolen i Havika». Skolen var privat, finansiert og drevet av «Finnemisjonen» – formelt het de Norges Finne- misjonsselskap. Men skolen «behandla samene som et lavere folkeslag» og tilsidesatte dem for norske elever. Internat- institusjonen oppfylte verken samenes standarder for renslighet, eller ga skolebarna opplæring i elementær hygiene. Retorisk spør Jonassen, om ikke «staten kunne skaffe samene er virkelig skole som de kunne kalle sin, og slippe å ty til misjonsselskapenes skoler.»

Jeg synes samer er det rette navn. – Nu er det en babelsk forvirring!

Det er Sanna Jonassen, som formulerer det første skrittet i organisering av det samiske folkefellesskapet, nemlig å navngi seg selv. «Skal vi bli enige om et felles navn for vårt folk? Nogen kalder oss lapper, andre finner, atter andre samer, og noen endog lapfinner. Jeg synes samer er det rette navn.» [iii]

Referanser

• [i]  Sitatet i overskriften er sakset fra Dagsposten 7/2 1917
• [ii] Sanna Jonassen sitert i Ny Tid 7/2 1917.
• [iii] Sanna Jonassen sitert i Ny Tid 10/2 1917.

Ellen Lie (1876-1946) var journalist i Trondheimsavisen Dagsposten. I en mannsdominert yrkesgruppe ble hun et viktig talerør for sosialjournalistikken.

Ved siden av sitt engasjement for barns rettigheter og for de som falt utenfor samfunnet, redigerte hun en egen samepolitisk spalte i Dagsposten. Dette til tross for at hun ikke hadde samiske røtter.

I 1916 ble hun kjent med Elsa Renberg. Ellen Lie ble en aktiv organisator under planleggingen og gjennomføringen av landsmøtet i februar 1917. Lie var opptatt av at de tilreisende samene skulle føle seg velkommen til møtet.

I Dagsavisen 31. januar sto følgende:

Sekretæren søker etter beste evne at gjøre det hyggelig for fjeldfolket for at de skal faa indtryk av at de er velkommen og se sig hverken ringeagtet eller mindre velset som mange av dem er tilbøielige til at mene. …

Men nu naar de kommer ned til ”darverne” for at behandle sine anliggender som folk, skal de komme til venner, som tar vel imot dem.

Landsmøtets visedirigent ble Johan Roska. Han hadde allerede Varangersamenes tillit, og er blitt valgt som deres utsending.

Konflikter grunnet statsgrensen mellom Norge og Finland- Russland og tiltagende lovløshet ødelegger nemlig for reindriftssamene der. Dette er presserende å få drøftet. Deltakerne nordfra er bare 3 av ca 150. Sammen med Klemet M. Somby lykkes han likevel i å forklare situasjonen på landsmøtet. De skaper forståelse for den samiske reindrift i Finnmark, og utformer forslag til felles uttalelser fra landsmøtet [i].

Splitt og hersk?

Men reindriftsinspektøren har en annen agenda, og sørger for å svekke landsmøtets reindriftspolitiske uttalelser. Landsmøtet advares nå mot å uttale seg om forhold i den nordsamiske reindriften «på generelt grunnlag» fordi den er så totalt annerledes. Skillet mellom såkalte generelle interesser og særinteresser brukes effektivt mot argumenter fra meningsmotstandere av myndighetenes politikk. Det rammer også Elsa Laula Renberg og hennes meningsfeller. [ii]

Ny politisk organisering må til!

Det er 9. februar at samens politiske organisering står på dagsorden. Arbeiderbevegelsens Martin Tranmæl er invitert som innleder. Han skisserer en mulig organisasjonsstruktur, fra lokale foreninger via fylkesnivå til landsnivå. Tranmæl understreker at den nye organisasjonen må arbeide med alle aktuelle spørsmål både for samene innbyrdes, og i forholdet til de andre. Organisasjonen bør sende ut agitatorer og utgi en avis. [iii]  

Opinionsdanning – på samisk og norsk

Johan Roska tar ordet. Han ser straks viktigheten av å etablere en en samisk landsdekkende organisasjon – til tross for ulikheter i språk og problemsituasjon. Aviser er viktig å etablere, skrevet på samisk og norsk. [iv]

Som landsmøtets møtedirigent, har Roska allerede tidligere beklaget mangelen på mulighet til å bruke samisk på talerstolen. Selv behersker Johan Roska både norsk og nordsamisk. Det er han som tolker når Klemet Somby taler på nordsamisk. [v]  

Enstemmighet om organisasjontanken

Johan Roska er ikke en som gir seg så lett. Det å unngå fragmentering blant samene, må landsmøtet komme videre med organisasjonstanken. Nå foreslår han en komite. Saken må utredes nærmere! Landsmøtet vedtar forslaget enstemmig. Selv påtar Roska seg å fremme organisasjonstanken i Finnmark. Seinere blir han å bruke sine talegaver og organisasjonstalent innenfor arbeiderbevegelsen der.

Referanser

• [i] Dagsposten7/2 1917, Dagsposten 8/2 1917, Dagsposten 10/2 1917
• [ii] Ny Tid 10/2 1917
• [iii] Ny Tid 10/2 1917
• [iv] Ny Tid 10/2 1917
• [v] Dagsposten 7/2 1917

Daniel Mortenson var født i Verdal i 1860. Foreldrene var svenske reindriftssamer som hadde beiteland i Verdalsfjella om sommeren. Allerede tidlig begynte han å arbeide for samenes rettigheter. Mortenson var en av hovedmennene under det historiske samemøtet i Trondheim i 1917, hvor samer fra nord og sør deltok.

Mortenson gikk på lærerskolen i Østersund og ble ansatt som lappekateket. Han var også reinsame og hadde dyrene sine i samme distrikt som foreldrene. I 1905 kjøpte han gården Svukuriset i Femunden. Der drev han både som bonde og reindriftssame.

Høvding

Daniel Mortenson var ofte den som førte ordet for å tale samenes rettigheter, både ovenfor norske og svenske myndigheter. Allerede i ungdomstiden i Jemtlandsfjella ble han et samlingspunkt og talerør. Han skjønte tidlig at skulle samene vinne fram med sine krav måtte de organiseres. I Sverige ble Lapparnas Centralförbund stiftet i 1904, og avisen Lapparnas egen tidningbegynte å komme ut året etter. Dette var noe som inspirerte Mortenson.

1905

Etter unionsoppløsningen i 1905 fikk mange samer det enda vanskeligere med reindriften, det kom en statsgrense midt gjennom beitedistriktene. Dette ble ett av de viktige punktene under forhandlingene mellom de to landene. Mortenson var en aktiv pådriver i dette arbeidet, gjennom å agitere for samenes interesser. Myndighetene så ofte med skepsis på dette engasjementet.

I 1916 skrev reindriftsinspektør Nissen følgende i en ekstrakt til Landbruksdepartementet: Hvor tiltalende ordningen end kan være set fra lappernes side, finder jeg det allikevel meget beklagelig, at Daniel Mortensen og de øvrige norske lapper i Tolgendistriktet har ingaat denne overenskomst med Idrelapperne.(i) Dette var avtaler og løsninger samene hadde brukt gjennom generasjoner.

Søndre-Trondhjems Amts lappeforening

I 1907 gikk Daniel Mortenson i spissen for å danne Søndre-Trondhjems Amts lappeforening og Hedemarks Amts Lappeforening. Videre ble en lappeforening stiftet i Nordre Trondhjems Amt på initiativ i 1908. Han reiste i hele det sørsamiske området og organiserte møter og forhandlet med myndighetene.

Samelandsmøtet i 1917

Mortenson og Elsa Laula Renberg var frontfigurer på hver sin side under det første samelandsmøtet som ble arrangert i Trondheim i 1917. Mortensson la vekt på de generelle krav i motsetning til Renberg som ønsket fokus på særinteressene.
Mortenson holdt et innledende foredrag om reinbeitesaken den 6. februar. Om beiteområder innledet Mortenson; … staten indkjøpte og overlot til lapperne enkelte dalfører som egnet sig til beitestrækninger. Det kom naturligvis til at koste en del penge, men staten bevilget jo også penge til andre næringsveie og hadde vel de samme forpligtelser ovenfor rendriften.(ii) Egne beiteområder som ikke kom i konflikt med bofaste bønder var et av hovedtemaene i reinbeitesaken.

Mortenson var opptatt av samene som et folk og i Dagsposten kan vi lese følgende: … det gjaldt de norske og de svenske lapper til at føle sig som tilhørende én nation, naar de med sine renhjorder møttes ved grensen.(iii) Ønske om enhet blant samene var antagelig det viktigste resultatet av møtet i Trondheim, de hadde vist at de var i stand til å organisere seg.

Samene så på seg som en etnisk gruppe og ikke som norske eller svenske. I februar/mars 1906 sendte den svenske avisen Aftonbladet en korrespondent til Luleå for å undersøke reinbeiteforholdene. Hans artikler ble også referert i norske aviser: Det viste sig, at der blandt lapperne raader adskillig Vildrede med hensyn til, hvorvidt de er svenske eller norske Undersaatter (iv). Over ti år senere under samelandsmøtet var usikkerheten i forhold til tilhørighet fremdeles til stede.

Reinbeitelovgivningen

Under samelandsmøtet utnevnte samene en komite som skulle utarbeide et forslag til ny reinbeitelov. I dette arbeidet var Mortenson formann og utkastet ble av myndighetene tatt hensyn til under arbeidet med loven.

Sosialist og kristen

Mortenson var erklært sosialist og han representerte Arbeiderpartiet i Engerdal Herredstyre. Trolig var det Mortenson som inviterte Martin Tranmæl til møtet i 1917. Arbeiderpartiet ble sett på som den beste alliansepartneren når det gjaldt å kjempe for samenes rettigheter. Daniel Mortenson var også kristen og avholdsmann. Dette kom klart til uttrykk i avisen Waren Sardne (Fjellets røst) som han ga ut fra 1910. Avisen var et politisk talerør, men den gikk inn etter tre år. Det var vanskelig å drive en avis samtidig som man skulle være reindriftssame.

Dør i 1924

Daniel Mortenson døde i 1924 og samer fra både Norge og Sverige fulgte ham til graven. På graven står det en bauta med innskriften: Samenes uredde fører Daniel Mortensson, f. 2/6 1860, død 3/9 1924. Den som går foran i den hete dyst, han seirer ei, men kjemper kun og faller.

Referanser:

• Regnor Jernsletten: «Trondheimsmøtet 1917 og samebevegelsen». I Årjel Saemieh – Samer i Sør, årbok nr. 4, Snåsa 1991.
• Kaare Granøyen Rogstad: Streif i sør-samenes saga Rune forlag. 1980.
• Peder Borgen: Samenes første landsmøte, 1997. Tapir.
• (i) Fylkesmannen i Sør – Trøndelag, lappesaker 1912 – 1927 Pd2. Statsarkivet i Trondheim.
• (ii & iii) Dagsposten 7. feb 1917
• (iv) Reindriftforvaltningen i Nordland, utklippsbok norske og svenske aviser. Statsarkivet i Trondheim.

Da grensetrekkingen mellom Sverige og Danmark-Norge ble fastsatt, endret det den samiske nomadiserende folkeguppens livsvilkår. Beitelandet for reinflokkene fulgte ikke de nye oppgåtte statsgrensene. Forvaltningen og bruken av landet var allerede regulert i henhold til samisk sedvanerett.

Reindrift i grensetraktene

I utgangspunktet skilte ikke denne mellom norsk og svensk side av samiske bosettingsområder, reinbeitemarker og reinflyttingsveier.

For å ivareta dette rettsgrunnlaget, ble samenes rett til fri ferdsel med sine reinflokker over den nye statsgrensen, nedfelt i den såkalte Lappekodicillen av 1751. Den var et tillegg til grensetraktaten mellom de to statene.

Samenes beiteland og flytteveier i grensetraktene ble et viktig tema på landsmøtet i 1917. I 1883 hadde Sverige og Danmark-Norge vedtatt den såkalte Felleslappeloven av 1883. Den gjaldt for reindriftsutøvelse i begge statene.

Men ved unionsoppløsningen i 1905 ønsket man fra norsk hold at denne fellesloven skulle opphøre. Lappekodicillen av 1751 var en anerkjennelse og juridisk aksept av samene som en folkegruppe og en avtale som var til gagn for samene.

Selv om Norge ønsket at grensekryssingene skulle opphøre ble dette hindret av Karlstad – konvensjonen i 1905. Den sa at ingen av landene ensidig kunne endre eller avslutte Lappekodicillen.

Dermed ble loven av 1883 stående til 1919 da en ny reinbeitekonvensjon ble vedtatt av de to landene. Denne trådte i kraft i 1923. Konvensjonen sikret svenske samer tilgang til sommerbeiteland i Norge. Norske samer kunne til gjengjeld benytte vinterbeiteområder i Sverige. (i)

Jordbrukere og bønder

Den unge norske nasjonen ønsket å ivareta sin suverenitet og legge til rette for bosetning i grensetraktene. Dette kommer til uttrykk i Karlstadforhandlingene. Den norske delegerte Benjamin Vogt uttalte: … Det var et Livsspørsmål at skabe en jordbrugende norsk Befolkning nordpå – men en stor Lappetrafik var en væsentlig Hindring herfor. En national Befolkning – en Befolkning av norske Jordbrugere, der ved sin Næring var knyttet til Bostedet og som hadde en utpreget norsk Nationalfølelse, var det beste Vern mot Faren fra øst …(ii)

Bosetning i grensetraktene var også noe den svenske regjering ønsket. Samene på begge sider av grensen fikk det derfor vanskeligere etter unionsoppløsningen. Dette skapte etter hvert interessekonflikter med den samiske reindriftsnomadiserende befolkningen.

Generelt sett, så medførte unionsoppløsningen begrensninger for livsvilkårene for den samiske folkegruppen i grensetraktene. Noen løste dette ved at familiemedlemmer innenfor samme familie fikk ulike statsborgerskap, Andre tok utflytting til andre siden av statsgrensen.

Samenes gamle avtaler

Da landsmøtet i 1917 fant sted, lå den norske og svenske staten i stadige forhandlinger om den samiske reindriften i grensetraktene. Fra norsk side var det ønske om et grensegjerde. Gjerdet skulle hindre reinflokkene i å krysse grensene. Både i fylkesmannsarkivene, reindriftsforvaltningen og lappefogdens arkiver finnes en rekke saker om konflikter mellom bofaste jordbrukere og nomadiserende reindriftssamer. Sæterdrift og plassering av høystakker i utmark der reinen beitet, skapte problemer. Bøndene satte fram krav om erstatning for tap av fór til egne husdyr, når reinflokkene beitet i utmarka. Det forekom selvtekt ved å skyte ned rein.

Sammenblandinger av reinflokker med eiere fra begge sider av statsgrensene, var ikke uvanlig.

Men gjennom flere hundre år hadde reindriftssamene løst dette ved å inngå innbyrdes avtaler. Etter unionsoppløsningen ble slike avtaler mer vanskelig å inngå, og dessuten mislikt av myndighetene. (iii)

En komplisert sak

Både i møteprotokollen og i avisoppslagene er den såkalte reinbeitesaken godt dokumentert. Dette var en komplisert sak! Noen spørsmål handlet om reinflokkenes beiteområder sommer og vinter.

Diskusjonene handlet også om de ulike måter å drive reindrift på og om optimale driftsstrategier. Driftsmåtene var fra før allerede tilpasset ulike beite-, klima- og terrengforhold. I rørostraktene hadde man dessuten begynt å legge om til mer kjøttproduksjon og mere bofasthet.

I andre områder fortsatte man derimot med nomadisk drift, med melkerein som mest optimalt. Samtidig var det også betraktelig større reinflokker i de nordligste fylkene, noe som krevde andre typer driftsløsninger.

Kjøttbehov

Da landsmøtet fant sted i februar, raste verdenskrigen på kontinentet. Tiden var preget av sosial og politisk uro, og den kommende revolusjonen ulmet allerede i Russland. Flere av delegatene på landsmøtet understreket hvor reinnæringens betydning i den vanskelige tiden man var inne i. Lars Holm understreket…at lappene nu i disse kritiske tider skulde være dem som skaffer landet det nødvendige kjøtt. (iv)

Det er vanskelig å måle effekten av samemøtet i 1917 i forhold til reinbeitesaken. Møtet nedsatte en komité av samer, som utarbeidet et eget utkast til en norsk reindriftslov.

Dette utkastet ble tatt hensyn til under utarbeidelsen av loven. Vi ser også at flere myndighetspersoner var til stede under samelandsmøtet, både som aktive deltagere og observatører.

Referanser:

• Peder Borgen: Samenes første landsmøte. Tapir. 1997.
• (i) Det kongelige landbruks- og matdepartement. Ot.prp. nr. 75 (2004 – 2005) Om lov om endringer i lov 9. juni 1972 nr. 31 om reinbeiting i henhold til konvensjon av 9. februar 1972 mellom Norge og Sverige om reinbeite. 2005.
• (ii) Gunnar Eriksen: Tilvenningen til samisk kultur og rettstenking i norsk høyesterettspraksis. I Kart og Plan 2. 2002.
• (iii) Fylkesmannen i Sør – Trøndelag, lappesaker 1912 – 1927 Pd2. Statsarkivet i Trondheim.
• (iv) Ny Tid. 7. februar 1917.

Det er Marie Finskog som nå tar ordet på landsmøtets 2.dag. Hun er en av landsmøtets 40 kvinner blant de om lag 150 deltakerne.

Marie Finskog taler om samenes rettsfølelse, om retten til å forvalte sine egne beitestrekninger i kraft av å være landets første folk.  Og, samenes reinflokker gjør landet fruktbart. Av dem får man kjøtt – “i disse tider hvor kjøttet er så dyrt.” Den er en ressurs i krisetider. Samenes reindrift er et gode og til nytte for alle! [i]

Den ekspanderende jordbruksnæringa har plikt til å drifte slik at konflikter med reindriften ikke eskalerer, understreker Marie Finskog. Men samene bør slå seg sammen, og søke myndighetene om konfliktforebyggende anordninger

Etter Finskogs innlegg ble møtet enig om å nedsette en komite til å utrede lovspørsmålet. Så vel bøndenes som reindriftssamenes interesser måtte bli ivaretatt av denne komiteen.

Referanse:

• [i] Dagsposten 8/2 1917

Originalprotokollen fra 1917-landsmøtet ble ført i pennen av Ellen Lie og fikk hennes signatur.

Smakebiter fra originalen

Etter møtet skrev reindriftsinspektør Kristian Nissen egne merknader i margen og tilføyde et 11 siders tillegg. Inspektør Nissen sørget for å få protokollen, inkludert tillegget, skrevet av, og oversendt Landbruksdepartementet i januar 1918.[i] Den norske reinbeitedelegasjonen fikk sin avskrift i januar 1918.

Originalprotokollen gikk til Ellen Lie i retur. [iii] 

Referanser: 

• [i] Fra Landbruksdepartementets Kontor for reindrift og ferskvannsfiske, reindriftsinspektøren. Protokollen er oversendt til Samisk arkiv fra Riksarkivet, Arkivverket i Norge
• [ii] Fra Renbetesdelegerade 1913 vol.15, Riksarkivet i Sverige.
• [iii] Borgen 1997.