5.000 dokumenter fra andre verdenskrig
Finnes det dokumenter etter Blücher? Ville Quisling kolonisere i Russland? Hvem var fangene på Bredtveit? Led Ingrid Bjerkås av ”jøssingismus psykopatica”? Hvordan behandlet London-regjeringen jødesaken? Hva spiste Terboven?
Disse og mange andre spørsmål kan du kanskje få besvart ved å se på mer enn 5.000 dokumenter fra andre verdenskrig Riksarkivet nå presenterer for første gang på nett. De er hentet fra mange forskjellige arkiver, og alle er blitt fritt tilgjengelige ved at klausul er bortfalt. Noen av dem er nylig ordnet eller avlevert. De digitaliserte krigsdokumentene er inndelt i seks temaer.
Natt til 9. april 1940 gled den tyske panserkrysseren Blücher inn Oslofjorden. Skipet skulle være spydspiss i okkupasjonen av Oslo men møtte isteden sin skjebne i Drøbaksundet. Overraskende ble krysseren rammet av skudd fra Oscarsborgs utdaterte batteri og deretter av torpedoer. I et inferno av flammer og eksplosjoner sank skipet og tok med seg hundrevis av soldater og mannskap i døden. Senkingen av Blücher forsinket okkupasjonen av Oslo og ga kongehus og regjering tid til å flykte. I forbindelse med markeringen av at det er 70 år siden 9. april 1940 presenteres det utdrag fra nylig tilgjengelige arkiver om Blüchers endelikt.
Ilanddrevne dokumenter
Omtrent to uker etter senkningen av Blücher rodde en ung mann ut fra Sætre for å betrakte det oljetilsølte området der krysseren hadde forsvunnet i dypet. Han gikk i land på Gråøya og fant en mappe med tyske dokumenter i fjæra. Han forstod straks at innholdet stammet fra Blücher, tok det med seg hjem og tørket papiret på lokket av en gammeldags magasinkomfyr. Materialet viste seg å inneholde angrepsplaner for Syd-Norge. Gutten skjulte dokumentene i to-tre år før han kom i kontakt med en kurer som brakte dem til London. Denne historien er ikke enestående. Det var flere som gjorde liknende dokumentfunn blant oljesøl og drivende vrakgods i Oslofjorden i aprildagene 1940. Felles for en del av disse dokumentene er at de etter krigen havnet i arkivet til Forsvarets krigshistoriske avdeling. Her kan du selv se noen av de ilanddrevne dokumentene. Det dreier seg i hovedsak om militære instrukser, men også brev, soldatbøker og fotografier fra mannskapet. Til de ilanddrevne dokumentene i Digitalarkivet.
Slaget i Oslofjorden – en øyenvitneskildring
Her kan du lese en sammenfattet skildring av slaget i Oslofjorden skrevet av en norsk sjøoffiser som var stasjonert i Horten. Han beskriver det overraskende tyske angrepet som en uvirkelig opplevelse og gir detaljerte beskrivelser av aksjoner og hendelser under kampene. Dokumentet er hentet fra forsvarsminister Birger Ljungbergs arkiv. Til øyenvitneskildringen i Digitalarkivet.
Fotografier
Her kan du se bilder som viser Blüchers overfart til Norge, den dramatiske senkingen, de overlevendes kamp i det iskalde vannet og hvordan de som klarte å redde seg i land forsøker å tørke sine klær og få varmen i seg. Bildene er hentet fra NTBs krigsarkiv. Til fotografier av Blücher og mannskap i Digitalarkivet
Forbrukerne ble tildelt rasjoneringskort, men de tilmålte kvotene var langt fra tilstrekkelige. Det gikk en stadig strøm av brev til myndighetene fra enkeltpersoner, institusjoner og bedrifter med søknader om økte tildelinger av alle typer nærings- og nytelsesmidler.
Forsyningsdepartementet som hadde det overordnede ansvaret for rasjoneringen, har etterlatt en rikholdig dokumentasjon på dagliglivets utfordringer. I arkivet etter Reichskommissariat finnes tilsvarende om tyskernes forbruk. Størsteparten av innholdet i disse arkivene er nå fritt tilgjengelig for bruk, og nedenfor kan du gå inn og se på digitaliserte eksempler.
Kålrot i karamellsaus og andre oppskrifter
Poteten erstattet det meste. Den er rik på B- og C-vitaminer og gir forholdsvis mange kalorier i forhold til andre grønnsaker. Potetproduksjonen økte sterkt, og når poteten ikke strakk til brukte man kålrot. Begge deler ble kokt, stekt, most, oppspedd og spist både kaldt og varmt. Det manglet ikke på oppfinnsomhet på hvordan man kunne sette sammen næringsrike måltider. Her kan du se på rasjoner, oppskrifter og menyforslag beregnet for Arbeidstjenesten og andre.
Revekjøtt eller hummer?
De sovjetiske krigsfangene ble kummerlig behandlet. De første 9 sidene viser at Wehrmacht diskuterte hvorvidt revekjøtt kunne brukes som føde for disse fangene. Terboven hadde færre begrensninger i sitt forbruk. Side 10-27 viser bestillinger på hummer, fylt konfekt og ”Hermetikk til Reichskommissar i anledning av elgjakten”. Et av hans opphold på Gausdals Høifjellshotell dokumenteres også.
Tobakk til helbred og trøst
Det fantes omtrent to millioner registrerte røykere i Norge i 1940-årene, og mange av dem ble røykere nettopp under krigen. Importen av tobakk ble raskt redusert. I 1942 ble varen rasjonert og noen måneder i 1944 stoppet utdelingen helt opp. Fortvilelsen blant de mange avhengige var stor og rasjoneringsmyndighetene mottok en rekke henvendelser med innstendig bønn om tildeling av tobakksrasjoner. Les de fortvilte henvendelsene fra helsepersonell, gamlehjemsbestyrere og andre om det gledesløse livet uten tobakk!
Vin og brennevin til den tyske krigsmakt
Hva kostet en flaske Løiten Linie Aquavit under krigen? Se prislister fra september 1940. Selv om det var rasjonering, bestilte tyske myndigheter 50.000 liter vin og brennevin i en vending fra Vinmonopolet i Bergen. Prislistene, som er vedlagt bestillingen, er påført antall flasker de ønsket av hvert merke.
NS-regimet møtte sterk motstand på mange forskjellige måtar. Nokre nordmenn viste samhold og vilje til motstand med binders eller mai-blomst i jakkeslaget eller raud topplue på hovudet. Organiserte grupper så vel som enkeltpersonar dreiv med væpna aksjonar og forskjellige former for illegalt arbeid. For enkelte blei det viktig å få motstandaren direkte i tale, mens andre gjorde sitt med deltaking i farefulle sabotasjar.
Klar tale
Ingrid Bjerkås var 39 år gamal, gift tobarnsmor og busett i Bærum då krigen kom til Noreg. I 1941 forfatta ho eit brev til Quisling med beskjed om at han måtte trekke seg mens det ennå var tid, og sørgje for oppløysing av NS. Ho fekk ikkje svar og sende eit nytt brev med same bodskap. Då kom det svar, fru Bjerkås sin mentale tilstand skulle kartleggjast. Den framståande NS-legen Hans Eng utarbeidde ein psykiatrisk rapport der ho blir karakterisert som ”jøssingismus psykopatica”. Etter eit nytt klagebrev i 1943, denne gongen til Reichskommissar Terboven, blei ho arrestert og sett inn på Grini. Ingrid Bjerkås blei seinare kjend som den første kvinnelege presten, utnemnt i 1961. Her kan du sjå brevet til Quisling, dr. Eng sin psykiatriske rapport, brev frå Grini og ”Kontrollbok for Krigsskadelidte”. Til dokumenta om Ingrid Bjerkås i Digitalarkivet.
Sabotasjeforsøk ved Bergensbanen
Under inspeksjon av jernbanelinja like ved Heldal stasjon utanfor Bergen 24. november 1943 fann ein baneformann ein kasse under ei av skjenene. Politiet blei varsla og kassen viste seg å innehalde ei udetonert bombe. Statspolitiet starta straks etterforsking. Vel eit år seinare blei saka bortlagd og saksdokumenta arkiverte ved Statspolitiet sitt hovudkontor. I ettertid veit me at det var dei to motstandsfolka Norman Iversen og Rolf Olsen frå Asbjørn Sundes kommunistiske ”Osvald-gruppe” som sto bak dette mislykka sabotasjeforsøket. Målet var å ramme eit tog med tysk troppetransport. Til dokumenta om sabotasjeforsøket i Digitalarkivet
Sabotasjeaksjon i Grensen 17, Oslo
Elleve minuttar over klokka eitt, natt til torsdag 8. juni 1944, eksploderte ein kraftig sprengladning i ein bygard i Oslo sentrum. NS-styresmaktene planla å kalle inn tre årsklassar norsk ungdom til arbeidsmobilisering og holkortmaskinar blei nytta til registrering. Motstandssida frykta at det eigentlege målet var å setje ungdomane inn i krigsteneste for tyskarane. Holkortmaskinane måtte difor øydeleggast.
Ei motstandsgruppe lukkast med å sprenge registreringsmaskinane hos eit firma i Nedre Vollgate. Styresmaktene tok då i bruk to liknande maskinar hos forsikringsselskapet Norske Folk i Grensen 17. Dei sto i femte etasje og hadde fast politivakt døgnet rundt. Den 3. juni blei det gjort eit mislykka forsøk på å sprenge maskinane. Få dagar seinare prøvde Birger Rasmussen, Gunnar Sønsteby og William Houlder seg med eit nytt forsøk. Sabotørane tok seg då opp på taket via eit nabohus og ned ei baktrapp i nummer 17. Sprengladningen blei plassert i rommet over maskinane og sabotørane tok seg ut igjen same vegen dei kom. Like etter gjekk ladningen av. Det gjekk hol i golvet ned til rommet der holkortmaskinane sto og dei fekk store skader.
Les avhøyrsrapportar og notat og sjå planskisser over bygningen og fotografi frå skadestaden. Til dokumenta om sabotasjeaksjonen i Grensen i Digitalarkivet.
Det er anslått at bortimot 40.000 nordmenn ble arrestert av tyskerne eller NS under okkupasjonen. Norske politiske fanger havnet i leire eller fengsler i ulike deler av landet under varierende forhold. Fengslene var drevet av tyske eller norske instanser. Vi viser her utvalgt kildemateriale fra fangeleirene Bredtveit og Grini.
Bredtveit fangeleir
Bredtveit ble tatt i bruk som interneringssted for politiske fanger høsten 1941. Det var administrert av det norske Statspolitiet og hadde norsk betjening.
Fangeregisteret fra Bredtveit består av ett kartotekkort per fange, totalt drøyt 3.500. På kortene fremgår personalia og familieopplysninger, arrestasjonsgrunn, innsettelses- og overførings- eller løslatelsesdato, spesielle forhold under interneringen og celleplassering. Enkelte kort er ikke digitalisert av hensyn til personvernet. Kortene ligger i alfabetisk rekkefølge.
- Til Bredtveit fangeregister, etternavn A-F
- Til Bredtveit fangeregister, etternavn G-K
- Til Bredtveit fangeregister, etternavn L-R
- Til Bredtveit fangeregister, etternavn S-Å
I mottaksprotokollene fra Bredtveit vil du finne fangene kronologisk registrert etter innsettelsesdato. Her er ulike opplysninger registrert: innsettelsestidspunkt, fødselsdato og fødested, bosted, yrke, vekt og høyde, utseendemessige kjennetegn samt verdisaker og klesdrakt som fangene hadde på seg ved innsettelsen. I den første protokollen finnes de jødene som ble internert på Bredtveit etter jødeaksjonene høsten 1942 (fra side 132).
- Til Bredtveit mottaksprotokoll, 23.09.1941 – 25.04.1944
- Til Bredtveit mottaksprotokoll, 25.04.1944 – 07.05.1945
Grini fangeleir
Grini fangeleir var den største leiren i Norge. Her var til sammen 19.247 fanger registrert. På det meste satt 5.400 fanger her. De fleste var av norsk opprinnelse, men også andre nasjonaliteter var representert.
Magne Molvig satt på Grini fra høsten 1941. I løpet av oppholdet samlet han nedtegnelser fra sine medfanger i en minnebok. Dikt, epistler, sanger, tegninger og hjertesukk fra Molvigs fangekamerater gir oss et lite innblikk i hvilke tanker og drømmer som preget livet til fangene på Grini. Samtidig får vi inntrykk av et miljø som på tross av sult og utrygghet var kjennetegnet av samhold, humor og god tone. Blant de som har skrevet i minneboken finner vi blant annet Arnulf Øverland, Johan Borgen, Francis Bull og Didrik Arup Seip.
Mens Magne Molvig satt på Grini førte han i hemmelighet dagboknotater på toalettpapir. Notatene ble gjemt og senere skrevet over i en minnebok han hadde tatt vare på. Dagboknotatene forteller om dagliglivet i fangeleiren.
Under 2. verdenskrig ble til sammen 771 jøder sendt fra Norge til tyske avlivingsleirer i Polen. Bare noen få av dem overlevde krigen og kom tilbake. De fleste som ble deportert, ble tatt ved de organiserte jødeaksjonene som fant sted høsten 1942.
Riksarkivet oppbevarer en god del materiale med informasjon om jødeaksjonene. Dette finnes spredt i forskjellige arkiver. Her presenteres materiale fra to av dem.
Spørreskjema for jøder
Disse er hentet fra Statspolitiets arkiv. Spørreskjemaene ble utfylt av 1.419 jøder første halvår 1942. De dannet grunnlaget for arrestasjonslister som ble nyttet ved jødeaksjonene noen måneder senere. Skjemaene er altså ikke bare utfylt av de som ble deportert, men også av dem som rømte til Sverige eller på annen måte slapp unna. Av skjemaets fire sider har vi bare lagt ut første side med personalia. De følgende sidene er avsatt til opplysninger om blant annet næringsvirksomhet og rulleblad, og de er gjerne tomme eller sparsommelig utfylt. Skjemaene er ordnet etter politikammer og deretter alfabetisk på etternavn. Først er Oslo politikammer og deretter de øvrige politikamre i alfabetisk rekkefølge.
- Til spørreskjema for jøder, Oslo A-G
- Til spørreskjema for jøder, Oslo H-P
- Til spørreskjema for jøder, Oslo R-W og Aker A-K
- Til spørreskjema for jøder, Aker L-W og Arendal-Romerike
- Til spørreskjema for jøder, Sandefjord-Ålesund
Eksilregjeringens håndtering av jødesaken
Disse dokumentene utgjør en saksmappe fra arkivet etter den norske legasjon i Bern under krigen. Her framgår det hvordan norske eksilmyndigheter så snart de fikk kjennskap til at jøder var sendt ut av landet, forsøkte å hjelpe dem ved å kontakte hovedkontoret til Røde Kors i Genève. Flere av dokumentene er skrevet på fransk. Legasjonen ba om hjelp til å få opplysninger om de deporterte norske jødene og garanterte økonomisk for utgifter til arbeidet, i hvert fall for de av de deporterte jødene som var norske statsborgere. Svarene fra det internasjonale Røde Kors var i korte trekk at det var vanskelig å gjøre noe for jøder som var sendt fra bestemte land, men at de skulle holde øye med saken. Legasjonen i Bern orienterte flere ganger Utenriksdepartementet i London om saken fram til de synes å ha avsluttet sitt arbeid med forholdet den 25. januar 1943. Til dokumentene fra saksmappen etter legasjonen i Bern.
Da Hitler-Tyskland angrep Sovjetsamveldet 22. juni 1941 vekket det drømmer i Quisling-regjeringen om et eget norsk territorialt interesseområde i de ressursrike områdene i øst.
Sentrale krefter innen NS satte i gang et iherdig arbeid overfor tyske myndigheter for å få gjennomslag for ideen om et landområde under norsk forvaltning i det man forventet skulle bli et raskt nedkjempet Sovjet. Det ble opprettet et eget ”Russisk kontor” i Oslo og i 1943 ble det opprettet en institusjon direkte under Quisling med navnet Austrveg som videreførte arbeidet.
Kolahalvøya var det området som først ble foreslått som norsk mandatområde. Da det ble åpenbart at Tyskland ikke ville nedkjempe denne delen av Sovjet, ble fokus lagt mot områder i Ukraina og Hviterussland. Man så for seg en norsk bosetning under norsk forvaltning, bedriftsetableringer og jordbrukskonsesjoner. På samme måte som Hitler-Tyskland begrunnet sine ekspansjoner med den germanske rases rett til ”Lebensraum”, forsøkte nordmennene som jobbet med dette feltet å rettferdiggjøre norsk makt i de tidligere sovjetområdene med den nordiske rases overlegenhet. I tillegg hevdet de at nordmenn opprinnelig hadde holdt til i områder av Russland og dermed hadde rettmessige bosetningskrav.
Den største pådriveren for norske interesser i øst var Quislings uformelle utenriksminister, og leder av direktoratet for spesialorientering, Finn Sofus Støren. I arkivene til Utenriksavdelingen i Førerens og Ministerpresidentens kanselli finner vi saksmapper fra Størens direktorat, det russiske kontor og Austrveg. Vi offentliggjør her et utvalg mapper som eksempler på viktige kilder til de norske planene om ”livsrom” i øst.
Første mappe
35 dokumentsider fra 1941 som viser de første tanker om ekspansjon i øst. Flere av dem er skrevet av Frederik Prytz, som med sin bakgrunn fra Russland var en av de første pådriverne for planene. Prytz ble i 1942 sjef for Finansdepartementet i NS-regjeringen. Til dokumentene med de første tanker om ekspansjon i øst.
Andre mappe
180 dokumentsider fra 1941-1942. Av innholdet er særlig to grundige utredninger fra Støren av interesse. Den første på 24 sider omhandler områdene i nordvest og begynner på side 6, mens den andre på 31 sider tar for seg traktene rundt Ural og begynner på side 55. Til dokumentene om ekspansjon i øst fra 1941-42.
Tredje mappe
66 dokumentsider fra 1943, og viser en større grad av konkretisering av planene. Fokus var nå over på områder i Ukraina, og den nye institusjonen Austrveg under Størens ledelse var etablert. Til dokumenter med konkretisering av planene
Fjerde mappe
Her finner du et utkast til Quislings ”Denkschrift über die russische Frage”, med hans håndskrevne korreksjoner og kommentarer. Dette er forarbeid til det omfattende notatet Quisling sendte til Hitler våren 1943 og viser hans egne tanker og visjoner om områdene i øst. Til Quislings eget utkast.
