Abdikasjonen
Det er sagt og ment mye om krigen sensommeren 1814, og om Christian Frederiks innsats, både i samtid og ettertid.
Denne utstillingen har vi valgt å avslutte med Christian Frederiks abdikasjonserklæring, datert 10. oktober, hvor det kongelige våpenskjoldet i seglet er visket ut mens lakken fortsatt var varm.
Ny grunnlovgivende forsamling
Deretter begynner et nytt kapittel i vår historie. Et ekstraordinært storting ble kalt sammen, reelt var det en ny grunnlovgivende forsamling. Grunnloven av 4. november, med de endringer som er gjort over tid, gjelder fortsatt i dag. Den ble tilpasset unionen med Sverige, men sikret Norge en selvstendig stilling i unionen, der bare konge og utenrikspolitikk var felles.
29. juli sendte Christian Frederik et opprop til de norske styrkene for å oppildne dem til kamp og forsvar for landets frihet.
Liv og Blod for det elskede Fædreneland
”Timen er kommen, da I skulle besegle den Eed, I have svoret, at hævde Norges Selvstændighed, ved at vove Liv og Blod for det elskede Fædreneland”. Men krigen ble kortvarig. Fredriksten festning holdt stand, mens Fredrikstad ga seg allerede 4. august. Noen få norske seire ble det (Lier 2. august, Matrand 5. august), men de hadde størst betydning for krigsmoralen.
Fredsforhandlinger og våpenhvile
5. august ga Christian Frederik ordre om at de norske styrkene som var stasjonert i Rakkestad (ca. 6 000 mann), skulle trekkes tilbake bak Glomma. Carl Johan meldte at han ville godta Grunnloven med tilpasninger til en union med Sverige. Krigen stilnet av, fredsforhandlinger ble innledet, og 14. august underskrev partene våpenhvilen i Moss.
Krig og blokade tilsa at brev med innhold som ikke måtte komme i fiendtlige hender, ble utformet så anonymt som mulig, uten prangende segl og gjerne skrevet i kode.
Deretter ble de sendt av gårde med kurér. På grunn av den politiske situasjonen var postgang gjennom Sverige umulig, og all post fra Norge gikk derfor med båt over Skagerrak.
Kurér
Brev ble ofte skrevet og sendt i flere like eksemplarer med forskjellige kurérer. Da kunne en kurér raskt kvitte seg med kompromitterende post, hvis fartøyet han var i, ble bordet av fienden. Budskapet ville da sannsynligvis nå frem med en av de andre kurérene.
Forskjellige koder ble brukt. Den som vises her, ble brukt av kretsen som drev med kornhandel våren 1814.
Kodelisten
Koden som er brukt her, er et firesifret system, knyttet til alfabetet. Et firesifret tall representerer i noen tilfeller en enkelt bokstav, i andre tilfeller et helt ord, eller flere ord. Tallet 1005 representerer for eksempel bokstaven a, mens tallet 1059 representerer ”Deres Høyhed”. Blandingen av enkeltbokstaver og ord innenfor samme siffersystem gjorde avkoding vanskelig fordi den kodede teksten ble skrevet som en tallrekke uten mellomrom. Den som prøver å knekke koden, vet dermed ikke hva som er hele ord og hva som er bokstaver. Samtidig var det arbeidsbesparende for den som skulle skrive et brev i kode å kunne ha hele uttrykk i én firesifret kode i stedet for møysommelig å kode hver bokstav for seg.
Avkoding
Avkodingslisten vi viser her, er produsert i ettertid, antakelig en gang tidlig på 1900-tallet. Som nøkkel er et annet brev, som allerede var avkodet, brukt. Derfor er listen ikke komplett.
Våren 1813 hadde vært preget av matmangel og sult. Flere steder i Norge brøt det ut opptøyer.
For å sikre mest mulig ro og stabilitet i de politisk svært usikre tidene våren 1814, var det maktpåliggende for Christian Frederik å få nok korn til Norge, og han henvendte seg til krefter i Danmark.
Fredrik 6. og kornforsyningen
Frederik 6. hadde underskrevet Kieltraktaten, og erklært offentlig at han ville ha tronfølgeren tilbake til Danmark. Da ville det ikke bare ta seg dårlig ut å forsyne Norge under Christian Frederiks ledelse med korn, det kunne også sette Danmark i fare. Under hånden gjorde imidlertid Frederik 6. lenge sitt for å lette kornforsyningen til Norge.
Kongens støtte til Christian Frederik
Assessor og krigsråd Nicolay Johan Krogh, hovedmannen for kornforsyningsorganisasjonen i Aalborg, beskriver kong Frederik 6.s støtte i dette brevet til Christian Frederik fra 14. mars 1814.
Hemmelig proviantering
”Jeg giver mig herved den ære underdanigst at indberette hvad jeg har været i stand til at i værksette her i Landet for at fyldestgjøre den Befaling Hans Høyhed naadigst har behaget at overdrage mig. Hans Majestæt Kongen, som jeg direkte ansøgte om Bistand til min Expedition har ved den inderligste Følelse for Deres Høyhed og for Norge lovet mig at se giennem med alt hva der kunde foranstaltes til Norges Proviantering, naar kun disse Expeditioner blive expederede med all fornøden Taushed eller saa at Mistanken ei kunde bevirke Ulykke for Danmark”.
De første linjene viser at Krogh ikke sløyfet høflighetsfrasene for å gjøre kodearbeidet enklere. De viser også at ekspedisjonene for å sikre Norges proviantering måtte holdes dypt hemmelig.
Det var ikke mange trefninger, og antall soldater som døde i kamp var heller ikke stort.
Det døde flere i ettertid som følge av krigsskader og sykdom. Uhygieniske forhold på lasarettene og i militærforlegningene førte til mange dødsfall. Soldatene var også i dårlig form på grunn av manglende forsyninger før de kom til slagmarken.
Døde etter at våpnene var lagt ned
På kirkegården ved Spydeberg kirke ble det 19. oktober 1814 gravd en stor fellesgrav. Hele 27 soldater, de fleste fra Valderske skarpskytterkompani og Opplandske infanteriregiment, ble gravlagt her. Av kirkeboka ser vi at dødsdatoene gikk fra 15. august til 7. oktober. Hva de døde av, sies ikke, men alle her døde altså etter at våpnene var lagt ned.
Carl Johan brukte på sin side alle midler for å overbevise nordmennene om at krigen var fånyttes.
Oppfordret til å legge ned våpnene
Han lot trykke opp og distribuere et opprop der han oppfordret de norske soldatene til å legge ned våpnene: ”Den Krig I føre mod de Svenske har intet Formaal og ingen lovlig Bevæggrund. I udøse Eders Blod for at forsvare en, Eder uværdig, Sag, som udsætter et redeligt og bravt Folk for alle Rædsler saavel af en udvortes som indbyrdes Krig”.
Offiserene skulle få beholde sin rang og lønn
Carl Johan lovet gode vilkår til alle som overga seg: Offiserene skulle få beholde sin rang og sin lønn, de menige kunne returnere til sine hjemsteder uten hinder, og dersom de hadde tjent så lenge at de hadde krav på pensjon, ville de få det. Oppropet er datert 5. august. Den 10. august innledet partene fredsforhandlinger.
Grunnloven ble vedtatt og Christian Frederik ble valgt til Norges konge på Eidsvoll, men stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen ville ikke godkjenne disse resultatene.
Kieltraktaten
De hadde lovet den svenske kronprinsen, Carl Johan, at Norge skulle skilles fra Danmark og forenes med Sverige under en felles konge. Det var en takk for at Carl Johan hadde vært med på å slå Napoleon høsten 1813. Kieltraktaten hadde stadfestet avståelsen, og i juli 1814 kom representanter for stormaktene til Christiania for å gjennomføre avståelsen.
Svensk angrep
Stormaktene forsøkte å få til en fredelig løsning, men lyktes ikke i sin misjon. Carl Johan mistet tålmodigheten, og den 26. juli 1814 angrep den svenske marinen de norske kanonbåtene ved Hvaler. Båtene kom seg unna ved å trekke lenger inn i Oslofjorden. 28. juli krysset så svenske tropper den norske grensen på vei mot Halden. Den norske frontlinjen ble lagt langs Glomma som så mange ganger før, men utrustningen til soldatene var mangelfull, forsyningssituasjonen var prekær, og sykdommer herjet.
Fargerike uniformer
Uniformstegningene viser hvordan uniformene skulle se ut. Virkeligheten var etter alt å dømme en helt annen. Soldatuniformene besto av støvler, bukser, soldatkjole eller -jakke og hatt. Fjær og andre distinksjoner som ble festet til uniformen, signaliserte både offisersgrad og hva slags type soldat man var (dragon, grenader, musketer, skiløper o.l.). Hensikten med uniformer var å skille venn fra fiende i en ofte nokså kaotisk krigssituasjon. Det var derfor ikke om å gjøre å kamuflere seg, man skulle synes i de fargerike uniformene.
Landkadettkorpset het opprinnelig ”Den frie matematiske skole” (nåværende Krigsskolen) og ble opprettet i 1750, som den første høyere utdanningsinstitusjon i Norge.
Skolens oppgave var å utdanne offiserer til den norske hær. I 1804 ble den utskilt som et eget korps innen hæren, Landkadettkorpset.
Femårig utdannelse
Elevene ved korpset fikk fra 1805 av en femårig utdannelse fordelt på fem ettårige klasser. De fleste kadettene ble innskrevet via sine regimenter, og flertallet var offisers sønner. I perioden 1760-1819 utgjorde disse 62 %, mens 22 % var sønner av sivile embetsmenn. Skolen skulle gi innsikt i militær teknologi, allmenndannelse i boklige, estetiske og kroppsøvende disipliner og militær oppdragelse innen eksersis, taktikk, strategi, organisasjon og logistikk.
Unge kadetter
Elevene kunne tas opp når de var mellom 12 og 18 år, men i noen tilfeller ble også yngre elever tatt inn. Etter hvert økte antallet kadetter fra 70 i 1804 til 135 i 1814.
Mangel på offiserer
Som følge av krigen 1807-1814 og omorganiseringer ble det stor mangel på offiserer. Gjennomsnittsalderen på kadettene sank da til 16 år for de øverste klassene, og en stor del av dem ble sendt ut i krigen i ung alder. Der døde mange – enten som følge av krigshandlingene eller, som oftest, av sykdommer.
Våpenhvilen ble undertegnet 14. august 1814, og krigen var over.
Christian Frederik skrev et åpent brev til soldatene der han takket for innsatsen: ”Overalt, hvor I have mødt Fienden, have I beviist, at Normanden i Stridbarhed og Mandsmod ikke er vanslægtet fra sine Fædre”. Kongen nevner de få seire som var vunnet, deretter lister han opp argumentene for hvorfor krigen ikke kunne fortsette.
Demarkasjonslinjen
På baksiden av brevet står de mer praktiske detaljene. Soldatene skulle returnere hjem i ordnede former. Noen tropper måtte fortsatt være igjen for å vokte demarkasjonslinjen som gikk fra Son via Spydeberg og Onstadsund, langs Øyeren og Glomma til Kongsvinger.
Foto: Odd Amundsen.