Farskapssaker – rettshistorisk gjennomgang

Det gamle samfunns syn på legemlig omgang utenom ekteskapet som resulterte i barnefødsel, var særs strengt. Straffereaksjonene etter Christian V’s Norske Lov 1687 var hovedsakelig bøter, subsidiærstraffen var fengsel eller straffarbeid. For løsaktighet etter NL 6-13-1 – «Hvo nogen Qvindes-Person beligger, bøde til sit Herskab fire og tyve Lod Sølv, og Qvindfolket tolv Lod Sølv, og stande begge aabenbare Skrifte». Det offentlige skriftemål, som var Kirkens straff, bortfalt i 1769. Etter 1798 slapp foreldrene til et uektefødt barn unna søksmål dersom de senere giftet seg. Fritatt for rettsforfølgelse var stort sett militære personer samt velstående menn som kunne kjøpe seg fri.

Tiltale i leiermålssaker ble reist av fogden, som også fullbyrdet dommen. Sorenskriveren på landet og byfogden i byene avsa dom på tinget. Etter NL 6-13-5 hadde mannen lenge plikt til å gifte seg med moren når hun ble gravid, og dersom hun var «uberyktet» (bortfalt ved forordning av 5.3.1734). Benyttet moren seg av denne retten – inneholdt den samme paragrafen imidlertid en mulighet for den utlagte far til på tinget å fralegge seg farskapet ved ed (benektelsesed) – «Siger han nei for Gierningen, og hun kan hannem det ei overbevise, da værge han sig derfor med sin Eed». Utleggelsen var i seg selv å anse som en presumpsjon, neppe noe fullt bevis, som gjennom eden tapte sin virkning. Dersom flere personer ble utlagt som barnefedre og moren erklærte at hun ikke visste hvem som var den rette, var det ifølge forordning av 30.11.1759 antatt at samtlige kunne tilpliktes å fralegge seg farskapet ved ed. Barnemorens stilling i leiermålssaker var alltid den svakeres. Hun hadde bevisbyrden – noe som før NL 1687 hadde ligget hos mannen som da skulle avlegge meded hvis han ville fri seg fra farskapet.

Familie- og arverettslig sto det uektefødte barn etter NL 1687 bare i et fullstendig forhold til moren og mødrene frender, unntagen når hun hadde gjort seg skyldig i hor. Derimot hadde faren ingen forpliktelser – bare dersom han lyste barnet i kull og kjønn (NL 5-2-71). På midten av 1700-tallet ble de første skritt tatt i retning av å betrakte faren fremfor fattigvesenet som den nærmeste til å sørge for barnets underhold og oppfostring. Bidragsplikt som alminnelig gjeldende regel ble fastslått ved forordning av 14.10.1763. Faren måtte nå, på grunnlag av overøvrighetens vurdering, bidra med minst halvparten av omkostningene inntil barnets fylte 10. år. En rekke forordninger og kanselliplakater i 1790-årene hjemlet særlige tvangsmidler til å inndrive bidrag fra faren.

Kilder til disse tidlige farskapssakene – og utover hele 1700-tallet – er hovedsakelig fogdregnskapene over uvisse inntekter (sikt- og sakefallsinnkrevningen), som bl.a. gir opplysninger om straffeutmåling og soningspraksis, samt sorenskriverens tingbøker. I tillegg kommer eventuell bevart korrespondanse mellom fogden og overøvrigheten (amtmannen), byfogden og stiftamtmannen, men også innførsler i kirkebøkene.

Mot slutten av 1700-tallet skjedde en liberalisering innen strafferettspleien, med bl.a. dels bortfall av offentlig påtale i saker som gjaldt brudd mot det sjette bud. Ved lov av 1.8.1821 «angaaende Underholdningspenge for Børn, som enten ere avlede udenfor Ægteskab, eller hvis Forældre ere separerede», ble det innført en særegen prosessmåte, edssak, som ga de første bestemmelser om fremgangsmåten ved og de materielle vilkår for fastsetting av farskap. Det var opp til moren om hun ønsket å oppgi barnefaren og begjære amtmannens resolusjon utferdiget mot ham. Den utlagte far var, såfremt han ikke frala seg farskapet, pliktig til å svare det bidrag som amtmannen fastsatte inntil barnets fylte 15. år. Farskapet skapte ikke noe familierettslig forhold mellom barnet og faren. Innkrevningen av bidrag gjennom fogd og lensmann var dårlig organisert. Ved unnlatt betaling, og etter utpantning, kunne faren på visse vilkår pålegges tvangsarbeide (kronarbeide) ved straffanstaltene etter kronarbeidsresolusjon. Fra 1851 kunne for å lette inndrivelsen opptjening også skje hos lensmannen eller private.

Fraleggelse av farskapet, eller «Fritagelse for at utrede Bidraget», kunne den utlagte far etter forutgående møte i forlikskommisjonen gjøre ved edsavleggelse ved sitt verneting når «han ikke har havt legemlig Omgang med Barnemoderen paa saadan Tid, at han efter Naturens Orden kunde være Fader til Barnet» (§ 5). Amtmannen påla ved resolusjon eden avsagt innen en viss frist. Resolusjonen hadde doms kraft. Til veiledning for overøvrigheten og domstolene ved bevisføringen i edssakene, innhentet Justisdepartementet ved flere anledninger utover på 1800-tallet betenkning fra det medisinske fakultet om svangerskapets lengde: «efter Naturens Orden». Dets ytterverdier ble satt til 217 – 302 dager, som stort sett samsvarte med praksis i andre europeiske land. Den utlagte far hadde imidlertid ingen ubetinget rett til å fri seg ved edsavleggelse. Barnemoren kunne forhindre at eden ble avlagt ved å bevise eller gjøre det sannsynlig at hun hadde hatt samleie med den utlagte far i konsepsjonstiden. Hun hadde adgang til å anlegge sak ved underretten på vanlig måte; også her kunne hun kreve mannens benektelsesed. Omvendt var det antatt at den utlagte far – i stedet for å avlegge ed – kunne fri seg fra farskapet ved å føre bevis for at morens opplysninger var uriktige. Stiftsoverretten som appellinstans kunne ved dom omgjøre underrettens tillatelse til edsavleggelse. 

Ifølge lov av 6.7.1892 om underholdningsbidrag til barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, fikk et farskap fremdeles bare økonomiske virkninger i form av bidragsplikt og skapte ikke noe familierettslig forhold til faren med mindre han – som tidligere – lyste barnet i «kull og kjønn». Kullysninger var ytterst sjeldne – eksempelvis bare 3 i 1885, ingen i 1886 og 6 i 1887.

Farskapssakene påførte rettsvesenet liten byrde. Statistikken viste at det var god anledning for moren til å vinne frem. I femårsperioden 1885 – 1889 ble det gjennomsnittlig utferdiget 1568 bidragsresolusjoner årlig, men kun anlagt 59 farskapssaker, altså ikke fullt i 1 av 26 tilfeller. Av totalt 293 farskapssaker som ble innledet i samme periode ble det bl.a. avlagt ed i 123 og edsavleggelse nektet i 51. Sytten saker ble hevet eller avvist. Justisdepartementet hadde egentlig ikke funnet det påtrengende med gjennomgående endringer på området. Den nye loven innførte likevel, på bakgrunn av den sterke kritikk som var fremkommet under lovforarbeidene, vesentlige forandringer m.h.t. edsintituttet og saksgangen. De uheldige forhold hadde hovedsakelig ligget i fristelsen til å misbruke edstemaet (edsformularet) «efter Naturens Orden», og at farskapet skulle avgjøres ved et så vidt skjønn. Etter den nye loven skulle edstemaet fastsettes nærmere av retten, og i stedet angi det sannsynlige tidspunkt for konsepsjonen – «hvorvidt de Paagjældende har havt legemlig Omgang med hinanden til saadan Tid, som af Retten bestemmes». Ikke minst var det et ønske om å oppnå en begrensning i anvendelsen av partsed ved at saken først såvidt mulig ble opplyst på annen måte.

Loven av 1892 innebar en prosessuell revisjon. Farskapssaker skulle ikke lenger anlegges som edssaker, men som private politisaker (§ 24), som var en meget praktisk form for rettsoppgjør. Prinsippene for rettsbehanlingen var å finne i forordning av 8.3.1799 ang. politi- og inkvisisjonssaker, som samtidig avgrenset mot de strengere regler i sivilprosessen. Rettergangen var skriftlig, og dommeren skulle søke all mulig opplysning om sakens sammenheng – «paa det at Retterne derved kan sættes i Stand til at bedømme med Vished, hvo der have Ret eller Uret, og hvo der er skyldig eller ikke». I de nye lovreglene kom dette konkret til uttrykk gjennom dommerens utvidete adgang til å innhente bevis, benyttelse av ekstrarett, kortere frister og det faktum at megling i forlikskommisjonen bortfalt. Partene fikk møteplikt og skulle normalt avhøres enkeltvis. Samlet utgjorde de prosessuelle endringer nye forutsetninger for en sikrere og hurtigere rettsavgjørelse, noe som bl.a. var en medvirkende årsak til at antall farskapssaker som ble bragt inn for retten etterhvert ble mangedoblet.

Etter 1892-loven var det i utgangspunktet ikke nødvendig å søke et farskap bragt på det rene. Det var opp til moren om hun ville oppgi besvangreren og begjære amtmannens resolusjon utferdiget mot ham. Ved utferdigelse av resolusjon ble den utlagte far gitt en frist på fire uker til ved søksmål å fralegge seg farskapet. Oversatt han fristen, ble han å anse som barnets far.

Under prosessen var det ikke spørsmål om å undersøke om den utlagte far var barnets virkelige far, bare om han kunne være det. Betingelsen for å fastslå farskap var alene at han hadde hatt legemlig omgang med moren til «saadan Tid, som efter de fremkomne Oplysninger maa ansees som den antagelige Besvangrelsestid». Var dette godtgjordt eller hadde mannen erkjent det, ble han ansett som «far». Var det ikke godtgjort, ble han frifunnet. Dersom de fremkomne opplysninger ikke dannet grunnlag for noen avgjørelse, ble utfallet i saken gjort avhengig av en særskilt tilstedt edssak. Dommen lød da på – i.h.t. edstemaet – at den utlagte far ble frifunnet hvis han ved sin ed benektet å ha hatt legemlig omgang med moren «til saadan Tid, som af Retten bestemmes», men at han ble å anse som far hvis han ikke avla eden. Eden (bekreftelsesed) kunne også i stedet pålegges moren, fx når den utlagte far begjærte det, når han på grunn av sin vandel eller opptreden under saken hadde mindre troverdighet eller når morens bevisstilling var meget god. Selvom loven forutsatte at det i alminnelighet var faren som skulle tilstedes å avlegge benektelsesed, kom i praksis moren til å avlegge ed minst like ofte. Ordningen med partsed – med et skarpt formulert edstema – hadde meget for seg. Partene fikk tid til å betenke seg og samvittighetsskrupler fikk tid til å gjøre seg gjeldende. Et trykt skjema fra Kristiania byrett lød (1907):

Aar – den – ble ved Kristiania Byret i Sag Nr. – , Paternitetssag: – med – aflæst Dom og kjendt for Ret: Saafremt – inden – Dommens Forkyndelse for – ved Henvendelse til – begjærer Ret sat i Henhold til Dommen og derpaa i Retsmøde til Tid og Sted, som af Retten bestemmes, efter lovlig Indvarsling af – med sin Ed – , at – har pleiet legemlig Omgang med – i Tidsrummet mellem den – og den – , bliver – at anse som Fader til det af Indklagede den – fødte Barn – . Fremkommer ikke Begjæringen eller aflægges ikke Eden, bliver Klageren derimod – at anse som Barnets Fader.

Flere lover som kom i 1915 – kalt de Castbergske barnelover – forårsaket en gjennomgripende forandring i barnets stilling. Hovedloven, som var av 10.4.1915 om barn, hvis foreldre ikke har inngått ekteskap med hverandre, gjorde farskapsspørsmålet og innkrevingen av bidraget til et offentlig anliggende. Moren ble pliktig til å oppgi faren. Farskapet skulle bringes på det rene; betingelsene for å fastslå farskap ble skjerpet. Dette hang sammen med at barnet kom i nesten samme familierettslige forhold til faren som et barn født i ekteskap – med arverett etter faren og farsslekten (ikke odelsrett) og rett til farens slektsnavn. Arveretten etter faren gjaldt ikke for barn født før 1.1.1917.

En av de viktigste endringer i loven, var det offentliges plikt til å søke farskapet bragt på det rene gjennom en raskere reaksjonstid. Svangerskapsmelding burde skje til bidragsfogden gjennom lege eller jordmor senest tre måneder før nedkomst. Ellers skulle moren selv, hvis ikke lege eller jordmor var tilstede ved fødselen, innen fire uker gi melding til bidragsfogden. Lege eller jordmor var bl.a. pliktige til å oppfordre moren til å oppgi barnefaren. Unnlatelse av å oppgi noen som far, eventuelt flere hun hadde vært sammen med i det kritiske tidsrom, samt å gi falsk forklaring, medførte straffeansvar. Lege eller jordmor var i denne forbindelse ikke underlagt taushetsplikt.

Etter 1892-loven hadde det berodd på morens forgodtbefinnende om barnet i rettslig henseende ble tilgodesett med en far. Den nye obligatoriske utferdigelse av farskapsforelegg hadde støtte i statistiske fakta: tidligere var det ikke engang for halvdelen av de uekte barns vedkommende blitt utferdiget farskapsforelegg, dessuten var de i de fleste tilfelle blitt forlangt av fattigvesenet. Etter de nye regler skulle amtmannen (fylkesmannen) snarest mulig utferdige farskapsforelegg uavhengig av om moren begjærte det, og selvom morens opplysninger var så knappe at det var tvilsomt om faren kunne identifiseres. Dersom den oppgitte far ikke erkjente farskapet, måtte han for å unngå og anses som far som tidligere reise sak innen fire uker etter at forelegget var utferdiget. Ved utleggelse av flere mulige fedre ble det utferdiget bidragsforelegg mot alle. Farskapssak skulle normalt reises ved morens hjemting som privat politisak.

Den tidligere ordning med partsed, til etter dommen å få tilstevnt en særskilt edssak, bortfalt. I stedet ble det gitt adgang til å avhøre partene under sedvanlig vitneansvar, og i tilfelle å edfeste dem under saken, dvs. etterat bevisføringen var slutt. Vilkåret var at retten fant det ubetenkelig. En kjennelse burde ikke gå ut på å pålegge ed, men alene å gi vedkommende part adgang til å bekrefte sin forklaring med ed. På grunn av den økte betydning som avhørene fikk, lå tyngdepunktet i en sak ikke i hovedforhandlingen, men i saksforberedelsen. Partene ble avhørt enkeltvis. Bevistilbud kunne fremsettes på hvilket som helst trinn under saksbehandlingen. Retten var ikke bundet av partenes enighet m.h.t. bevis og påstander. Bidragsfogden fikk rett til å møte, eventuelt kunne barnets verge tre inn i saken med fulle partsretttigheter. En sak kunne heves på grunn av utilstrekkelige opplysninger til å avsi realitetsdom. Uteblivelsesdom kunne ikke avsies. Vektleggingen av den stilling som retten fikk ved bedømmelsen av partenes forklaringer gjennom avhør og de fremkomne bevis, var en ordning i overensstemmelse med de grunnsetninger som sivilprosesskommisjonen hadde bygget sitt utkast på til lov om rettergangsmåten i tvistemål av 13.8.1915.

Det var et krav at farskapet skulle fastslås med en større grad av visshet enn tidligere. Betingelsene for at den oppgivne far ble kjent som far var a) at retten fant det bevist at samleiet hadde vært sådant, at han etter naturens orden kunne være barnets far b) at retten ikke fant grunn til å anta at moren hadde hatt sådant samleie med noen annen c) at retten ikke fant grunn til å anta at det forøvrig forelå omstendigheter som gjorde det tvilsomt, om den oppgivne far var barnets far. Fant retten at det var tvil om farskapet, ville den frifinne faren, men hvis de fremkomne bevis godtgjorde at han hadde hatt sådant samleie med barnets mor, at han etter naturens orden kunne være far, ble han kjent bidragspliktig.

De strengere vilkår for fastsetting av farskap – på bakgrunn av barnets nye familierettslige status – medførte at farskap kunne fastslås sjeldnere enn før. Enkelte ganger ble den oppgivne far frifunnet for såvel farskap som bidragsplikt. Dom for bare bidragsplikt ble vanligvis gitt når det var antatt at moren hadde hatt samleie med flere, men også flere menn kunne pålegges bidragsplikt. Bidragsplikten innebar utelukkende økonomiske konsekvenser – og stiftet ikke noe familieforhold. Mellomgruppen med bidragspliktige var oppstilt for at endel barn ikke skulle komme i en dårligere stilling enn de ville ha kommet etter de tidligere regler. Bidragsplikten svarte av innhold i det vesentlige til farskap etter 1892-loven. Den som etter denne loven var blitt ansett som barnets far skulle i forhold til den nye loven anses som bidragspliktig – ikke som far i den nye lovens forstand. Med loven av 1915 ble det innført en ny bestemmelse om adgang både for mannen, moren og – les barnet – til å begjære en sak gjenopptatt. Gjenopptagelsesfristen som var 5 år, ble senere opptatt i tvistemålsloven, men i 1935 (lov av 21.6.1935) endret til at den absolutte femårsfrist ikke gjaldt i farskapssaker.

Ved lov om rettergangsordningens ikrafttreden av 14.8.1918, § 2 og § 79, ble det foretatt forskjellige endringer av betydning for reglene om saksbehandlingen i § 12 i loven om barn født utenfor ekteskap av 1915. Bl.a. ble forordning av 8.3.1799 opphevet, samtidig som henvisningen til den private politiprosess falt bort. Farskapssaker skulle derved behandles som sivile saker – omfattet av de prosessuelle regler i den nye tvistemålsloven (rettergangsloven), da uektebarnloven ikke inneholdt uttømmende regler på området. Loven av 14.8.1918, som var en ikrafttredelseslov for lov om rettergangsmåten i tvistemål av 13.8.1915, lov om domstolene av s.d. og flere andre lover, tok imidlertid ikke til å gjelde før 1.7.1927.

I forbindelse med tvistemålslovens ikrafttreden ble det for de nye herreds- og byrettene gitt nærmere regler for føring av særskilte rettsbøker m.v., som også gjaldt for farskapssaker. Bl.a. skulle disse nå innføres i en sakliste (A) for tvistemål. Lignende bestemmelser var kommet allerede i 1920 – om at dommer og kjennelser i farskapssaker skulle ”avskrives” i domsprotokollene for sivile saker, rettsbøker med bilag skulle oppbevares etter reglene for sivile saker og med føring av særskilte saklister. Ved domstoler hvor antallet farskapssaker var betydeligere, ble det anbefalt å føre særskilte domsprotokoller (Tilleggslov av 31.5.1919 til uektebarnloven, kgl.res. 23.12.1919, rundskriv 26.6.1920 fra Justisdep.). For eksempel hadde Christiania byrett protokollert og listeført farskapssaker sammen med andre politisaker fra 1892. Mest vanlig var det likevel at underrettsdommerne førte dem inn i saklista for sivile saker og i den ordinære domsprotokollen. Før 1892 var de under benevnelsen edssaker overalt blitt innført i disse og i tingboka. 

Hovedtrekkene i 1915-loven ble opprettholdt i lov om born utanom ekteskap av 21.12.1956, men det ble foretatt en revisjon dels av juridisk-teknisk art, dels av prosessuelle og materielle prinsipper for fastsettelse av farskapet. Og ikke minst – barnet ble part i egen sak.   

Behovet for en revisjon var bl.a. skapt av den utvikling som hadde skjedd når det gjaldt de biologiske bevismidler – blodtypeundersøkelser og antropologiske undersøkelser. Det var blitt større muligheter til å finne frem til det rette farskap. Adgang til å ta blodprøver av partene hadde retten fått i 1936 (lov av 12.6.1936).           

I begynnelsen av 1950-årene var det mulig på grunnlag av blodtypeundersøkelser å komme frem til en utelukkelseskonklusjon i omtrent 52 pst av tilfellene. Statistikken for årene 1938 – 1949 viste en utvikling som trolig måtte tilskrives de stadig bedre bevismulighetene. Mellomgruppen med bidragspliktige hadde en tendens til å minke, mens det samtidig var en økning av idømte farskap. Av samtlige farskaps- og bidragssaker for retten i 1938 ble det fastslått farskap i 41 pst, bidragsplikt i 35 pst, mens 24 pst endte med frifinnelse. I 1949 var de tilsvarende tall 60 pst, 23 pst og 17 pst. En ordning med flere bidragspliktige hadde prinsipielt sett vært lite tilfredsstillende, ut i fra det faktum at det fantes kun èn biologisk far.

Det radikalt nye ved 1956-loven var at den avskaffet mellomgruppen med bidragspliktige. Det ble enten fastslått farskap med fulle familierettslige konsekvenser eller full frifinnelse hvor faren ville forbli ukjent. De materielle og samtidig alminnelige vilkår for å fastslå farskap var at mannen hadde hatt samleie med moren i den aktuelle konsepsjonstid, og at det ikke forelå omstendigheter som gjorde det ”lite truleg” at han var faren. De objektive bevismuligheter for å godtgjøre at det forelå omstendigheter som gjorde farskapet ”lite truleg”, var langt større enn de hadde vært i 1915 for å godtgjøre at farskapet var ”tvilsomt”. Særregelen på den annen side omfattet de tilfeller hvor moren i det aktuelle tidsrom hadde hatt samleie med mer enn en mann. Farskap kunne da fastslås når det var ”monaleg meir truleg at ein av dei er faren enn nokon annan”. Det prinsipielt nye lå i at loven, i motsetning til 1915-loven, ikke utelukket farskapsdom i alle tilfeller hvor moren hadde vært sammen med flere.

Etter 1956-loven var mor og barn å anse som saksøkere; den oppgivne far som saksøkt. Barnet ble derved gjort til part i saken. En annen prosessuell endring var – som en forutsetning for de nye materielle vilkår for fastsetting av farskap – at retten skulle innstevne som saksøkte alle de menn som etter opplysningene i saken kunne være far til barnet. Også under selve saken skulle eventuelt nye menn kunne inndras som saksøkte. Partene var de samme i ankeinstansen som i underinstansen; i ankeinstansen gjaldt likeså adgangen til å trekke inn nye saksøkte. Ved farskap etter erkjennelse eller etter oversittelse av søksmålsfristen, hadde faren på visse vilkår adgang til å prøve saken for domstolene. Nytt i 1956-loven var at barnet selv, dets verge eller fylkesmannen – ubundet av tvistemålslovens frister – også ble gitt denne adgang. Gjenopptagelse av en farskapssak på grunnlag av nye opplysninger, kunne fylkesmannen til enhver tid kreve ut i fra offentlige interesser.

Tidligere lover på området er smeltet sammen i den gjeldende barneloven, lov om barn og foreldre av 8.4.1981, med det formål å få mest mulig felles regler for barn, uten hensyn til om foreldrene er gift eller ikke. Loven hviler blant annet på den utredning som Barnelovutvalget av 1975 avga i september 1977 (NOU 1977:35).

Ifølge reglene skal farskap, som ikke følger av at foreldrene er gift, skje ved erkjennelse fra faren og ha virkning etter morens skriftlige godkjenning. Ved et ikke erkjent farskap oversendes saken fra trygdekontoret til fylkestrygdekontoret. Etter 1.10.1992 er det altså ikke lenger fylkesmannen som utskriver farskapsforelegg, men fylkestrygdekontoret etter forberedende saksbehandling ved det enkelte trygdekontor. På foreleggsstadiet er det adgang til å påby at det blir tatt blodprøver m.h.t. utelukkelse og eventuelt å utskrive farskapsforelegg mot den oppgivne eller sannsynlige far. Oversittelse av fristen på èn måned fører ikke lenger til at mannen anses som far, bare til at det reises farskapssak for domsstolene. Fylkestrygdekontoret kan også skrive ut nytt farskapsforelegg og sende saken til retten, hvis det etter at en sak som er avsluttet uten at det er truffet noen realitetsavgjørelse, fremkommer nye opplysninger som tyder på at faren kan være en mann som hittil ikke har vært part i saken.

De materielle vilkår for å fastslå farskap er de samme som etter 1956-loven. De har også gyldighet for å oppheve farskapet. Hver av foreldrene har på visse vilkår rett til å reise  endringssak; mens barnet på sin side alltid har en ubegrenset rett til dette. Etter 1.10.1992 foretas det ikke lenger blodtypeundersøkelser i tradisjonell forstand, men det er innført en ny DNA-typing som gir en sikkerhet i utelukkelseskonklusjonen på mer enn 99,99 pst (noe mindre sikker dersom farskapskandidatene er nær beslektet). DNA-typing vil antas ikke bare å ha stor betydning for endringssakene, men også kunne brukes som bevis som kan danne grunnlag for gjenopptagelse av eldre saker.