Landssvikarkivet

Landssviksakene ble etterforsket ved politikamrene rundt om i hele landet, og det ble avsagt nærmere 20 000 dommer i by- og herredsretter, lagmannsretter og i Høyesterett. Rettsbøkene fra domstolene ble imidlertid sendt tilbake til politikamrene. 

Hoveddelen av landssvikarkivet er saksmapper fra landets politikamre. Fra noen kamre ligger saker som endte i dom som én serie, foreleggsaker som en annen og henlagte saker som en tredje. Fra andre kamre ligger små og store saker blandet, ordnet etter anmeldelsesnummer. Enkelte kamre har andre og til dels mer sinnrike inndelinger. 

Normalt blir dokumentene for fellende straffedommer arkivert ved den soningsanstalten der straffen sones, og sakene avleveres som en del av fengselsarkivene. I landssvikoppgjøret gjelder det bare for de kvinnene som fikk fengselsstraff. De sonte på Bredtveit fengsel i Oslo. Domsaktene derfra er imidlertid lagt inn i landssvikarkivet, som en egen del av dette. Straffesakene på menn ligger også i landssvikarkivet, men de er i serier fra de ulike politikamrene. 

Alle som ble etterforsket for landssvik- eller krigsforbrytelserhar en eller flere mapper i landssvikarkivet. Noen få saker er på grupper av personer, og en del saker er på firmaer eller organisasjoner, men de aller fleste sakene er på én enkelt fysisk person. 

Noen få saker mangler i landssvikarkivet. De er blitt tatt ut før arkivet ble avlevert til Arkivverket. I registre og journaler kan vi ofte se at disse er oversendt til sakførere eller politifullmektiger, og det tyder på at de er blitt brukt i en senere straffe- eller erstatningssak mot personen. I slike tilfeller bør man da kunne finne sakene i nyere arkiver etter politikamre eller soningsanstalter, men noen henvisninger til disse finnes ikke i landssvikarkivet. 

Landssvikoppgjøret inneholder saker på dem som ble etterforsket for 

• krigsforbrytelser (overgrep mot sivilbefolkningen) 
• medlemskap, verv eller annen aktivitet innenfor Nasjonal Samling 
• aktiv innsats i organisasjoner opprettet av Nasjonal Samling 
• propaganda for Nasjonal Samling og/eller tyske interesser 
• bistand til tysk politi og deres medhjelpere i Norge (herunder angiveri) 
• deltakelse i væpnede avdelinger tilknyttet Hirden, Wehrmacht eller SS (frontkjempere, vaktbataljonmannskaper m.m.) 
• å ha skaffet seg økonomiske fordeler ved for eksempel byggevirksomhet for tyskerne eller omfattende vareleveranser til disse under den tyske okkupasjonen av Norge 1940–1945. 

Landssvikoppgjøret inneholder ikke saker på personer som utelukkende ble etterforsket eller beskyldt for 

• intim omgang med okkupasjonsmakten (tyskerjenter) 
• brudd på prisforskriftene 
• medlemskap i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking 
• medlemskap i Nasjonal Samling før høsten 1940 

Landssviksaker inneholder normalt ikke opplysninger om nordmenn som begikk straffbare handlinger rettet mot Nasjonal Samling eller tyskerne. I en del tilfeller kan dokumenter i slike saker finnes i landssviksakene mot blant annet norske politifolk (herunder statspolitifolk) som etterforsket dette under krigen. Da må man vite hvem denne etterforskeren var, og søke om innsyn i vedkommendes sak. 

«Landssvik» er en betegnelse på straffbare handlinger rettet mot ens eget lands lovlige myndigheter i en krigs- eller krigslignende situasjon. Dette kan være spionasje eller propaganda for fienden og økonomisk eller materiell støtte til fienden. 

All deltaking og støtte til Nasjonal Samling og organisasjoner underlagt partiet etter 9. april 1940, ble regnet som landssvik. Medlemskap i Nasjonal Samling før krigen var ikke straffbart, og folk som meldte seg ut av partiet i løpet av 1940, eller unnlot å betale kontingent eller delta på aktiviteter, fikk som regel også saken raskt henlagt. Dette skillet kom ved at Vidkun Quisling i april 1940 begikk et forsøk på statskupp og oppfordret norske styrker til å legge ned våpnene og senere stilte seg og sitt parti, Nasjonal Samling, til disposisjon for tyske interesser. 

I landssvikarkivet finner man saker mot alle som var medlem av Nasjonal Samling eller tilknyttede organisasjoner, alle som frivillig tok jobb for tyske interesser, unntatt rent anleggsarbeid, og alle som ytet bistand som informanter/angivere eller som skaffet seg verv eller stillinger gjennom sin støtte til okkupasjonsmakten. Spennet er stort fra rene passive partimedlemmer til folk som hjalp tysk sikkerhetspoliti med å infiltrere motstandsgrupper eller med å torturere fanger for å tvinge fram opplysninger om motstandsarbeidet. Straffene varierte da også fra begrenset rettighetstap, via bøter, korte og lange fengselsstraffer til dødsdommer. Mange av dem det er sak på var heller ikke medlemmer av Nasjonal Samling. Det skulle, for eksempel, ikke mer til enn at man ga melding til politiet om at man hadde observert rømte russiske krigsfanger. Ble disse arrestert eller skutt, kunne denne hjelpen til okkupasjonsmyndighetene resultere i ett års fengsel eller mer i landssvikoppgjøret. 

I noen få tilfeller omfatter tiltalen også andre straffbare forhold enn selve landssviket, for eksempel en torturist som også begikk voldtekt. Alminnelige straffesaker fra krigsårene finnes ikke i landssvikarkivet. De må søkes i de ordinære arkivene etter politi- og soningsanstalter. 

Sakene mot nærmere tre hundre utenlandske krigsforbrytere finnes også i landssvikarkivet. Noen få av de større sakene finnes som en egen serie fra Oslo politikammer, men de aller fleste ligger spredt innimellom de norske sakene i landssvikmaterialet fra de ulike politikamrene. Også fra Oslo ligger det store saker, blant annet Gestapo-mannen Siegfried Fehmer i serien med saker med dommer. 

For utenlandske borgere gjaldt det at de ikke kunne tiltales for «landssvik», og lista ble også lagt ganske høyt for hva man skulle ta ut tiltale for. Underordnede gestapofolk ble for eksempel nesten alltid bare repatriert, det vil si sendt tilbake til hjemlandet. Det var lederne, de som ga ordre om skjerpede forhør, altså tortur, de som ledet disse forhørene og de som avsa dødsdommer uten rettsgrunnlag, som ble tiltalt. Det var stående instruks om ikke å ta ut tiltale i de sakene som ikke kunne resultere i dødsdom eller svært lange fengselsstraffer. 

Landssviksaker kan inneholde bare noen få dokumenter eller mange esker, hver med mer enn tusen ark. Alt avhenger av hva saken omhandler. De minste sakene er de rene sjikaneanmeldelsene, som raskt ble henlagt, og saker på falne frontkjempere. Her er det ofte bare fire, fem dokumenter og svært få opplysninger, om i det hele tatt noen, om hva vedkommende var med på. De største sakene er en del økonomiske landssviksaker, der omfattende forretningskorrespondanse og regnskapsmateriale inngår i saken. 

I hovedsak inneholder landssviksakene som regel to deler: 1) Saksmappen med dokumenter fra politietterforskningen, eventuelle rettsbøker, i noen tilfeller forelegg, anker og benådninger. 2) Dokumenter fra Erstatningsdirektoratet. Du kan lese mer om hva en saksmappe i en landssviksak normalt inneholder og hvordan dokumentene i den er organisert her i Arkivmagasinet 3/09. 

Dette direktoratet, som ble opprettet i 1945, skulle ikke utbetale erstatninger til de som led tap under krigen. Tvert imot skulle de kreve inn erstatningsbeløp til statskassa fra dem som ble dømt eller vedtok forelegg i landssvikoppgjøret. Korrespondansen er ofte omfattende, om sperring og frigiving av bankkonti, søknader om utsettelse og nedsettelse av erstatningsbeløp og korrespondanse i tilknytning til selve innkrevingen. I tilfeller der det var store beløp som skulle inn, for eksempel fra selvstendig næringsdrivende med dom for økonomisk landssvik, kan materialet bli ganske omfattende, ofte mer enn 100 tekstsider. Gjenparter av dommer, politirapporter og forelegg kan forekomme i sakene, men normalt ikke originaldokumenter fra etterforskningen. Er selve saksakten til stede i landssvikarkivet, finner man som regel alle originalene der. 

I materialet fra enkelte politikamre ligger dokumentene fra Erstatningsdirektoratet som en egen arkivserie og vil da ikke følge selve landssviksaken. Disse mappene er ofte ikke registrert, og det vil derfor være vanskelig å identifisere dem. 

At en sak ble avgjort ved dom vil si at den ble behandlet i en domstol, der den tiltalte enten ble kjent skyldig eller frifunnet på de ulike tiltalepunktene. Ble man frifunnet på alle punkter, kunne man gå ut av rettssalen som en fri mann eller kvinne, såfremt ikke påtalemyndigheten anket og dommen ble omgjort. Ble man kjent skyldig, gikk saken til straffeutmåling. Straffen kunne være alt fra en mindre bot eller en kort fengselsstraff som ble ansett avsonet ved utholdt varetekt, til dødsdom. 

At saken ble avgjort ved forelegg vil si at den ikke ble tatt til retten. Politiet forela den tiltalte tilbud om en mindre straff, inntil et halvt års fengsel, en bot eller bare et rettighetstap. Vedtok den tiltalte dette, var saken avgjort og betaling av bot eller avsoning av fengselsstraff kunne skje. Vedtok han eller hun ikke forelegget, gikk det som regel til domstolene. 

Mange landssviksaker ble henlagt. Årsaken kunne være at den tiltalte allerede var død, for eksempel en fallen frontkjemper, eller at forholdet viste seg ikke å være straffbart. En del saker, særlig om økonomisk landssvik, var også så kompliserte at etterforskningen trakk ut og man måtte til slutt innse at det ikke var regningssvarende ressursbruk å fortsette etterforskningen. Dersom det straffbare forholdet var lite, og den tiltalte svært ung eller gammel, kunne man også henlegge med påtaleunnlatelse. I enkelte saker, der man antok at den siktede oppholdt seg i utlandet, ble sakene henlagt «til observasjon». Enkelte av disse endte senere i rettssalen. 

Du kan finne informasjon om landssviksaker i arkivene etter by- og herredsrett, lagmannsrett og statsadvokater. I tillegg kan det finnes noe i politi- og fengselsarkivene, som oppbevares i statsarkivene.

Du kan finne dommer i landssviksaker i by- og herredsrett og lagmannsrett. Dette gjelder altså kun de sakene der det ble avsagt en dom, og ikke de som ble henlagt eller der det ble gitt påtaleunnlatelse eller forelegg på straff eller bot. I en kort periode etter frigjøringen var det egne landssvikdommere i by- og herredsretten, normalt var dette en sorenskriver eller byfogd som ble oppnevnt til å ta seg av alle sakene i fylket. En stadig økende saksmengde gjorde imidlertid at man gikk tilbake til de ordinære domstolene. Det varierer derfor om disse landssvikdommene er i samme domsprotokoll som andre typer straffesaker, eller om de er skilt ut som egne serier. I noen tilfeller finnes det også egne serier med saksmapper, men disse er ofte svært sparsommelige og har lite informasjon. 

I starten av landssvikoppgjøret gikk alvorlige saker rett til lagmannsretten, i tillegg til ankesaker. Allerede høsten 1945 ble dette begrenset til at kun saker hvor påtalemyndigheten ville påstå minst åtte års straff skulle behandles i lagmannsretten. Ankesaker fra by- og herredsrett gikk dermed rett til Høyesterett, og det er derfor få ankesaker i lagmannsretten. 

Hos statsadvokatembetene var det fra frigjøringen i 1945 til 1948-49 egne, midlertidige statsadvokater for behandling av landssviksaker. I dette materialet er derfor også landssvikdommer skilt ut i egne protokoller. 

Hos politi og lensmann skal det i utgangspunktet ikke være etterforskningsmateriale knyttet til landssviksaker, da disse er samlet i Riksarkivet. Det kan imidlertid foreligge noe spredt materiale, som i enkelte tilfeller kan supplere det som finnes i Riksarkivet. Dette dreier seg først og fremst om gjenparter av rapporter og avhør, medlemslister for Nasjonal Samling, lister over arrestasjoner og beslag og registrering av formuer. Materialet er med enkelte unntak ikke ordnet på person. 

I fengselsarkivene kan det også foreligge noe informasjon. Dersom man vet hvilket fengsel den aktuelle personen avsonet straffen ved/i kan man i enkelte tilfeller finne supplerende opplysninger der. 

For å få dokumentasjon på landssvikdommer fra domstolsarkivene, må det søkes om innsyn og materialet må gjennomgås. Oppgi navn på personen saken dreier seg om, bosted og fortrinnsvis fødselsdato. 

For materialet fra domstolene, politi og fengsel i statsarkivene, er det som regel først og fremst domsprotokoller som er aktuelle. Disse lånes ikke ut på lesesal fordi de inneholder flere saker, og vi har ikke kapasitet til å gjennomgå hele protokoller for innsynsvurdering. 

Det er ikke tilgjengelige geografiske oversikter over saker. Selv om det for de ulike politikamrene finnes saksjournaler og i noen tilfeller alfabetiske sakslister eller kartoteker, lånes dette ikke ut til bruk på lesesalen. 

I arkivet etter Nasjonal Samlings riksøkonomiavdeling finnes et topografisk medlemskartotek som dekker størsteparten av landet. Dette er inndelt etter lag. Som regel var det bare ett lag i hver kommune, men i større kommuner kunne det være flere. Kartoteket inneholder bare kort på dem som var medlemmer ved frigjøringen. Medlemmer som meldte seg ut, ble strøket eller døde under krigen finnes ikke der. Heller ikke finnes det kort på de mange tusen som begikk landssvik – eller ble mistenkt for det – uten å være medlemmer av Nasjonal Samling.