Fra skolehjem i Norge til redaktørpost i USA

Oppvekst med mor og storesøster 

Tidlig på 1900-tallet var det ikke uvanlig at fedre var fraværende på grunn av arbeid til sjøs. Slik var det også for Karsten Tostrup Rødder, som ble født i Stavanger 7. mai 1901. Foreldrene, Ivar og Jorine Rødder, hadde da vært gift i litt over to år og fått datteren Magnhild Ovidia. Karsten fikk navn på samme forbokstaver som mormoren Karen og morfaren Torsten.

Moren, Jorine, hadde ansvaret for hjemmet og barna, mens faren, Ivar, ofte var til sjøs. Det var han også da Karsten ble født. Først da sønnen var blitt tre og en halv måned gammel, fikk faren møtt ham.

Høsten 1903, da Karsten var to og et halvt år, fikk han en lillebror, Ivar Johannes. Bare rundt to uker gammel døde han av en infeksjonssykdom. Begravelsen måtte moren ordne uten hjelp av ektemannen. Ivar hadde mønstret på skipet Skaatø i mars 1903, og var bare en kort tur innom hjemmet en måneds tid etter at begravelsen hadde funnet sted. Da sønnens dødsannonse stod på trykk i avisen, ble det samtidig gjort kjent at en kollega av Ivar, Knut Ekblom, hadde mistet livet i en ulykke ombord på skipet få dager tidligere.

Mange adresser

Familien Rødder bodde til leie på ulike adresser i den østlige delen av Stavanger. I Karstens første leveår var de bosatt i Nedre Dalgate 45. Året etter flyttet de til Pedersgaten 66, hvor de ble boende til han var rundt fire år. Deretter gikk flyttelasset til Nærstrandsgate 9, men oppholdet der ble kortvarig.

Da Karsten var fem år, i 1906, var familien registret bosatt i Nedre Banegate 22. Årsleien for kvitsetasjen var 132 kr. I løpet av årene der ble han storebror til Iverna Jorine, Anna Lorense og Osmund Torstein. 

Mens familien bodde i Nedre Banegate (1906-1911) var familieforsørgeren, Ivar, i perioder uten jobb. Etter å ha vært maskinist på «S/S Laksen» frem til november 1907, var han arbeidsledig frem til midten av mai 1908, da han fikk jobb som blikkslager på blikktrykkeriet. Fra starten av desember samme år var han igjen uten arbeid en stund, men fikk etter hvert jobb et par måneder på en rekebåt før han vendte tilbake til blikktrykkeriet. 

Huskjøp

Selv om familien vokste, og inntekten var ustabil og varierende, klarte Ivar på tampen av 1911 å kjøpe et hus i Pedersgaten 115. Han betalte 4605,18 kroner for den da 42 år gamle eiendommen. Det tilsvarer rundt 355 000 kroner i dagens pengeverdi.

Årslønnen til Ivar i 1911 var 700 kroner. Året etter tjente han 900 kroner som fabrikkarbeider. Så lenge familien bodde til leie, gikk rundt en femtedel av inntekten til boutgifter. Etter at de ble huseiere, leide de ut deler av boligen – slik de forrige eierne hadde gjort – og reduserte dermed boutgiftene. 

Johannes skole

Karsten startet i første klasse ved Johannes skole nær syv år gammel i 1908. Undervisningen skulle etter loven være 18-24 timer per uke. Klassen bestod av rundt 30 gutter, og klasseforstanderen var 35 år gamle Mathilde Wareberg. Som mange lærerinner på den tiden var hun ugift, og bodde sammen med foreldrene og sin yngre bror i Asylgaten 5.

Barna ved skolen kom fra området øst i Stavanger, der mange industribedrifter hadde etablert seg mot slutten av 1800-tallet. Folk bodde trangt, og flere husholdninger delte samme hus. Fedrene til de fleste elevene arbeidet innen industri og hadde typiske arbeiderklasseyrker. Det innebar fysisk arbeid som gjerne var sesongbetont og til dels risikofylt. Levekårene var derfor ikke spesielt trygge – verken for arbeideren eller familien hans. Inntektene kunne i perioder bli betydelig lavere enn vanlig, eller utebli helt. Flere familier, som Karstens, bodde til leie.

Fedrene til Karstens medelever hadde ulike yrker – blant annet; løsarbeider, dokkarbeider, fabrikkarbeider, hermetikkarbeider, bøkker, skomaker, snekker og tømmermann. To av  medelevene, Alfred og Otto, hadde mistet fedrene sine.

Karsten var flink på skolen og var blant de beste i klassen. I første klasse hadde han hovedkarakter på 1,55, året etter 1,79 og i tredje klasse 1,68. Hovedkarakteren skulle uttrykke hvor godt en elev hadde oppfylt skolens samlede mål og krav, og ble regnet ut som gjennomsnittet av de enkelte fagkarakterene – der 1 var best og 5 dårligst. Karsten hadde nesten ikke noe fravær. De to første skoleårene var han kun registrert borte én dag.

Petri skole

I april 1911 begynte Karsten i 4. klasse på Petri skole. Der gikk han i klasse med 31 andre gutter. De fleste var født i 1901, som ham, men ti var ett eller to år eldre og hadde trolig måttet gå klassen om igjen fordi de ikke i det vesentlige hadde nådd undervisningsmålene. 

Klassen besto utelukkende av gutter fra arbeiderhjem i østre bydel. Arne Evertsen bodde i Brattebergsgate 15, i en av de tre leilighetene der. Totalt rommet huset femten personer. Markus Bjørnsen var bosatt i Nedre Blaasenborg 12 sammen med tyve andre. Også i dette huset var det tre boenheter. Tre av medelevene – Henry, Otto og Olav – bodde i samme ende av Pedersgaten som Karsten. Andre bodde i: Blaasenborg 11, Fjeldsmuget 7, ABCgaten 3, Baadegaten 10, Mellemgaten 9, Kirkebakken 10. Fedrene arbeidet i typiske arbeideryrker som fabrikkarbeidere, løsarbeidere, blikkslagere, bøkkere, maskinister, skomakere og stuertere.

Ved eksamen i mars 1912 fikk Karsten en hovedkarakter på 2,41. Han gjorde det best i geografi og naturkunnskap, og svakest i regning. Han hadde lite fravær, men utmerket seg ikke med god orden og oppførsel. Faktisk fikk han klassens dårligste karakter i oppførsel, og klasseforstanderen, Karl Tronstad, hadde et negativt inntrykk av ham. 

En søndag i september 1911, et lite halvår etter at Karsten hadde skiftet skole, ble han tatt på fersk gjerning for innbruddstyveri fra August Iversens hermetikkfabrikk ved Badedammen. Han var ikke alene; den ett år eldre kameraten Berge Ommundsen deltok også, og begge måtte møte i politiavhør. 

Under avhøret forklarte Karsten at de først tok seg inn gjennom et åpent vindu i en av Bjellands fabrikker, i håp om å finne penger på kontrollørens kontor. Da de ikke fant noe og ikke fikk opp skuffen de trodde det var penger i, ødela de et nøkkelknippe og tok med seg en tobakkspipe. Deretter brøt de seg inn i Iversens fabrikk ved å knuse en rute. Planen var å ta sardiner og komme seg ubemerket ut, men Iversen oppdaget dem mens de gjemte seg bak noen kasser. 

Berge bodde bare noen få hus bortenfor Karsten. Selv om han var ett år eldre, gikk han ett år under ham på Johannes skole. Faren hans var død to år tidligere. I politiavhør bekreftet Berge de forholdene han var anmeldt for. Han hadde, sammen med Karsten, tatt seg inn i begge fabrikkene for å stjele. Samtidig presiserte han at han aldri før hadde deltatt i tyverier eller vært i kontakt med politiet. Karsten sa det samme.

I forbindelse med innbruddet og tyveriet, ble Karstens lærer, Karl Tronstad, kontaktet. Han fortalte at Karsten ikke hadde «vist sig som nogen bra gut», og la til at han manglet flid, oppførte seg dårlig og ikke var til å stole på.

Politiet avsluttet etter hvert saken. Det var det tre grunner til; 1) det var første gang guttene stjal, 2) de var under den kriminelle lavalderen, og 3) verken Bjellands kontrollør eller fabrikkeier Iversen krevde at de skulle straffes. 

I stedet for straffeforfølgelse, ble saken håndtert som et oppdragelsesproblem. Med henvisning til § 42 i lov om behandling av forsømte barn av 6. juni 1896, kontaktet politiet skoleinspektøren for å sørge for at guttene ble tildelt straff på skolen. Paragrafen åpnet for at barn under den kriminelle lavalderen som hadde begått lovbrudd, kunne overføres til skolemyndighetene dersom de ble ansett som «forsømte». Med dette mente man barn som manglet tilstrekkelig oppdragelse og tilsyn, og som derfor kunne ha godt av disiplinære tiltak – som refs, ekstra undervisning eller fysisk avstraffelse. Berge ble straffet i oktober, og Karsten fikk tre slag ris 10. november. 

Fire måneder senere fikk Karsten ytterligere fem slag ris for ulydighet på skolen. Men han var på ingen måte den eneste i klassen. Flere medelever fikk fire–fem slag ris for skulk, løgn og ulydighet. Én ble sendt til tvangsskole.

Nytt avhør hos politiet

I påsken i april 1912, mindre enn et halvt år etter sitt første møte med politiet, satt Karsten igjen i avhør – også denne gangen for tyveri. Politibetjent M. K. Birkeland skrev rapport om hendelsen. Karsten hadde, sammen med fire andre gutter – Thoralf, Arne, Bjarne og Ragnvald – hatt til hensikt å stjele fra lageret til Stavanger Blikemballagefabrik på reperbanen. Ifølge avhørene tok de seg inn via en luke i veggen. Målet var å ta noen blå småesker med speil i lokket, men siden de ble oppdaget, fikk de ikke med seg noe.

Alle fem guttene var på samme alder og bodde i samme nabolag; Thoralf og Karsten i Pedersgaten henholdsvis i nummer 109 og 115. Arne og Ragnvald var bosatt i Øvre Banegate 25 og 35.

Karsten var den eneste i gruppen som tidligere hadde vært i kontakt med politiet, og det nye tyveriforsøket kombinert med skoleskulking fikk derfor store konsekvenser for ham. Et enstemmig vergeråd vedtok at han skulle sendes til Lindøy skolehjem utenfor Stavanger. Det innebar at han ikke lenger kunne bo hjemme hos foreldrene eller være sammen med kameratene i nabolaget.

Kort tid etter at han fylte elleve år, i mai 1912, ble Karsten sendt til Lindøy skolehjem utenfor Stavanger. Her fikk han en ny hverdag, uten familien og vennene rundt seg. Skolehjemmet tok imot gutter i alderen 10–16 år, hovedsakelig fra Stavanger og omegn, men også fra andre deler av landet – særlig Agder og Hordaland.

Bakgrunnen for plasseringene var kriminallovens og vergerådslovens bestemmelser. Formålet med oppholdet var nedfelt i § 2 i Plan for Lindøens Opdragelsesanstalt, stadfestet ved høyeste resolusjon av 8. juni 1888:
«[…] ved Undervisning, ved passende Arbeide og Beskjæftigelse og idethele ved en i kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige Medlemmer af Samfundet.» Kommuner eller privatpersoner kunne ta direkte kontakt med anstalten.

Årsaken til at Karsten ikke lenger fikk bo hjemme, var tyverier. I elevprotokollen har bestyrer Henrik Storstein ved Lindøy skolehjem notert: «tyverier. – Slet selskap angis at være væsentl. grund for indsættelsen.» Dette ble starten på et nytt kapittel i Karstens liv.

Skolegang

I skoleåret fra april 1912 til mars 1913 var det 253 undervisningsdager på skolehjemmet. Undervisningen foregikk enten fra klokken 8 til 12 eller fra klokken 13.30 til 16.30. I vinterhalvåret fikk alle elevene tre timer sløydopplæring per uke. 

Opplæringen var tilnærmet lik den som ble gitt i folkeskolen i Stavanger, men nivået var noe lavere, i og med at flere av guttene hadde forsømt skolearbeidet tidligere. Elevene var delt i to grupper; en formiddags- og en ettermiddagsklasse. Tidvis ble klassene delt inn i mindre grupper for å tilpasse undervisningen til elevens varierende faglige nivå. 

I tillegg til den faste undervisningen spilte lesing en viktig rolle i hverdagen. Skolens boksamling inneholdt rundt 200 bøker, og mange av guttene hadde stor glede av dem. Fortellingene nådde ikke bare dem som leste selv. Guttene delte dem med hverandre og vekket dermed leselyst hos flere.

Rømningsforsøk

I løpet av Karstens første ni måneder på skolehjemmet var det ingen rømningsforsøk, men tidlig i 1913 var det to. Ett av disse ble i avisen Stavanger Aftenblad nærmere omtalt under overskriften «En roman fra Lindøen». I dette forsøket deltok Karsten. Påsken 1913, forsøkte han å rømme sammen med to eldre medelever; Andreas Gaard (16 år) og Gunder John Halvorsen (14 år).

Ifølge opplysningene i avisen var det fem gutter som hadde planlagt flukt, men bare tre som kom seg av sted. De firte seg ned fra andre etasje med sengetepper, tok en liten båt og seilte mot Stavanger i morgengryet. Der fikk de tak i en jekt, satte kurs mot Åmøy og forsøkte å skaffe seg en ny båt der. Mistanken ble vekket blant lokalbefolkningen, som varslet lensmannen. Guttene ble pågrepet. Gunder og Andreas ble overført til Bastø skolehjem. Det ble regnet som et strengere skolehjem, med hardt fysisk arbeid og et strengt regime som skulle forme dem gjennom disiplin. Karsten fikk bli værende på Lindøy som var et mildere skolehjem, med vekt på skolegang, arbeidstrening og kristelig oppdragelse. 

Bestyrerens dagbok – et innblikk i hverdagsliv på Lindøy

Dagboken som bestyrer Henrik Storstein førte i embets medfør, gir et innblikk i daglig drift og rutiner ved skolehjemmet. Den inneholder også korte notater om været, trolig fordi guttene ofte arbeidet med gårdsdrift og vedlikeholdsprosjekter utendørs. I tillegg beskrives undervisning, arbeidsøkter og fritidsaktiviteter. I april 1913 hadde Storstein ansvaret for 32 gutter. Han noterte at samtlige fikk utdelt neglebørste, og at de la ut såpoteter til spiring. Guttene deltok også i arbeidet med å få storbåten i land for oppussing.

Flere av dagboksnotatene omhandler Karsten. En episode gjelder en fotball som han nektet å ta med hjem, til tross for lærer Ringørens beskjed. Karsten ble pålagt å melde seg til bestyreren, men ventet en stund før han gjorde det. Da han endelig møtte opp, forklarte han at han hadde vært «redd aa melda seg», men angret og lovet å be Ringøren om unnskyldning. 

Tre måneder senere slo Karsten en medelev, Jon Kviteberg, i ansiktet. Bakgrunnen var at Jon hadde sagt at Karsten ikke hadde gjort det de var blitt bedt om. Bestyreren snakket med begge to, og i middagsstunden den påfølgende dagen måtte de «staa i gangen».

Bare en ukes tid etter at dette skjedde, en gårværsdag i september, oppførte Karsten seg igjen uakseptabelt – denne gangen mot vikarlærer Lunde ved kveldsbordet. Samme dag hadde skoleinspektør Anthon Larsen og hans kone vært på besøk. De hadde hørt på undervisningen og snakket med guttene. Bestyreren  bemerket at Karsten i noen uker hadde «vore lite viljug mot vikaren», og tok en samtale med ham om dette.

Mindre enn en måned senere måtte Karsten igjen møte hos bestyreren, etter å ha tråkket på medeleven Alf. Trolig hadde også Alf oppført seg ufint, siden begge fikk samme straffereaksjon – stå i gangen under middagshvilen.

Elevene i formiddagsklassen 1913/14

Karsten gikk i formiddagsklassen sammen med mellom 14 og 18 andre elever. Antallet varierte noe gjennom skoleåret, ettersom nye kom til og andre ble skrevet ut. Totalt var det 25 gutter innom formiddagsklassen i løpet av skoleåret 1913/14. Elleve av dem var født i Stavanger, fire i Haugesund og fire i Kristiansandsområdet. Fedrene hadde typiske arbeideryrker – fire var stenarbeidere, og like mange var løsarbeidere, ordinære arbeidere eller sjømenn/matroser. 

Skoleåret 1913/14 hadde Karsten følgende medelever: Abraham Jakobsen, Alf Rasmussen, Alfred Hegland, Henrik Charles Stangeland, Edvin Høiland, Gustav Selmer Olsen, Hjalmar Hansen, Henry Andersen, Jens Dahl, John Johannesen, Johan Monsen, Johannes Andersen, Karl August Stray, Bernhardt Sivertsen, Nils Nilsen, Olaf Leonard Baardsen, Otto Nilsen, Ole Strømmen, Robert Hofmo, Sigurd Skeiene, Sigurd Pedersen, Sigvald Bjelland, Sverre Larsen og Villiam Tønnesen.

Alle guttene som ble plassert på skolehjemmet, hadde begått kriminelle handlinger. Tyverier var gjennomgående, og flere hadde også gjort innbrudd i forbindelse med disse. Tre av dem hadde, i tillegg, forsømt skolegangen. Et fåtall – færre enn fem – hadde vært i kontakt med politiet for andre forhold, som rus, «gateløperi», heleri, underslag og ildspåsettelse. Ifølge de innrapporterte opplysningene, var den bakenforliggende årsaken til kriminaliteten at guttene hadde kommet i dårlig selskap.

Etter nesten to år på Lindøy skolehjem fikk Karsten dra derfra. Han ble utskrevet på prøve og kunne flytte hjem til familien i Pedersgata 115.

I løpet av tiden han hadde vært borte, hadde familien både vokst og opplevd tap. Søstrene Torbjørg og Telma Orlanda var kommet til, mens broren Osmund Torstein døde kort tid før han skulle ha fylt tre år. Da Karsten kom hjem, var den ene søsteren nær halvannet år og den andre bare to måneder gammel. Han var nå den eneste gutten i en søskenflokk på seks.

Oppfølging fra Lindøy

I forbindelse med at Karsten og Otto ble skrevet ut på prøve, tok bestyrer Henrik Storstein kontakt med skolebestyrer Abraham Tønnesen ved Johannes skole, per brev. Han opplyste at begge guttene hadde gode evner og kunnskaper, og at de – i det minste de siste månedene – hadde oppført seg godt. Samtidig uttrykte han bekymring for Karstens noe heftige gemytt, men mente at han ville klare å beherske seg og vise vilje til å oppføre seg fint. Storstein ba skolen vise forståelse dersom guttene faglig sett ikke var helt på nivå med sine medelever, og han håpet at de ville gjøre sitt beste.

Johannes skole i 7. klasse

Høsten 1914 startet Karsten i 7. klasse på Johannes skole. På klasselisten er det oppført 33 elever, alle gutter. Fire sluttet i løpet av skoleåret fordi de var blitt for gamle, én døde før oppstart og tre hadde tidligere bodd andre steder. Otto Hjalmar Nilsen, som ble utskrevet fra skolehjemmet samtidig med Karsten, gikk i samme klasse. Klassestyrer var Gunnar Sortland. 

Litt over halvparten av elevene var født i 1901, som Karsten, de fleste andre i 1900, og tre i 1899. Fire av medelevene – Bjarne, Otto Hjalmar, Olav og Jakob – bodde, som Karsten, i Pedersgaten. Fedrene deres hadde typiske arbeideryrker: bøkker, mekaniker, støperiarbeider og maskintrykker. Bare en elev hadde en far i en annen yrkesgruppe – han var sønn av en politibetjent.

Både faglig og sosialt så alt ut til å gå bra for Karsten og Otto Hjalmar i starten. De fikk gode karakterer i alle fag, og også i orden, oppførsel og flid. Begge lå godt over klassegjennomsnittet og fremsto som faglig sterke. Men utover høsten falt karakterene merkbart. Det var ikke bare faglig – også vurderingene i flid og oppførsel ble betydelig dårligere.

Tyveri og innbrudd

På nyttårsaften 1914 deltok Karsten i et innbrudd hos Baker Pedersen & Co i Nygaten 16. Sammen med en kamerat stjal han marsipan og noen kobberpenger. Karsten forsøkte først å unnslippe ved å reise til Egersund, men ble pågrepet da han vendte tilbake til Stavanger.

Faren ba politiet om ikke å løslate sønnen. Politifullmektig Søren Ruus kontaktet bestyreren på Lindøy per telefon og ba om at Karsten kunne sendes dit igjen – alternativet var fengsel. Etter ni måneder «ute på prøve», ble han rett etter nyttår 1914 sendt tilbake til Lindøy. Bestyrer Storstein bekreftet overfor tilsynskomiteen at Karsten og to andre gutter, deriblant Otto Hjalmar, var tilbake. Alle tre hadde gjort seg skyldige i tyverier.

Tilbake på skolehjemmet 

Fra januar 1915 gikk Karsten igjen i formiddagsklassen ved skolehjemmet. Klassen talte atten elever – noen kjente han fra tidligere, mens andre var nye. Omtrent halvparten kom fra Stavanger, resten hovedsakelig fra Haugesunds- og Kristiansandsområdet. 

Bestyrer Henrik Storstein fulgte nøye med på hvordan Karsten tilpasset seg etter oppholdet hjemme. Ved utskrivningen hadde han vist god oppførsel, men nå beskrev bestyreren ham som en gutt med «et vanskelig gemyt». De første månedene etter tilbakekomsten var preget av lav arbeidslyst og negativ innstilling. I dagboken  skrev Storstein at Karsten virket sur og uvillig, og han mente at gutten påvirket kameratene negativt – særlig Otto – ved å hviske og forsøke å sette dem opp mot andre.

I elevprotokollen dokumenterte han at Karsten tidvis utfordret både personalet og medelever. Han kunne fremstå som egensindig, innbilsk og hissig, spesielt når egne ønsker måtte vike. Storstein la også merke til at Karsten ofte følte seg urettferdig behandlet og insisterte på sin uskyld. Samtidig så han positive trekk hos Karsten i rolige aktiviteter som lesing, tegning og skriving. I slike situasjoner viste han tålmodighet, utholdenhet og konsentrasjon. Under arbeidet med skoleavisen engasjerte han seg tydelig og uttrykte klare ambisjoner.

Konfirmasjon 

Den 17. oktober 1915 ble Karsten konfirmert i Stavanger sammen med syv andre gutter fra skolehjemmet: Sigurd Pedersen, Alf Tjølsen, Alfred Abrahamsen fra Stavanger, samt Otto Hjalmar Nilsen, Sverre Larsen, Konrad Marcelius Langaker og Hans Møller Larsen Herigstad fra henholdsvis Kristiania (Oslo), Bergen, Skudenes og Varhaug.

Presten Ebbe Moe hadde undervist guttene og ledet konfirmasjonsgudstjenesten. I tillegg til konfirmantene fikk tre–fire andre gutter fra skolehjemmet tillatelse til å delta i kirken. Dagen etter ble konfirmasjonsfesten holdt på skolehjemmet.

Dialog med hjemmet

Kort tid etter konfirmasjonen tok bestyrer Storstein kontakt med Karstens far, Ivar – slik han rutinemessig gjorde i forbindelse med planlagte utskrivninger. Han informerte om at sønnen snart kunne få reise hjem, og ba familien bidra med å finne passende arbeid. 

Hr. Ivar Rødder, Pedersgaten 115, Stavanger

Karsten er nu konfirmant, som Dere vet, og dersom det nu kunde findes et godt, fast arbeid til ham, saa hadde jeg tænkt at forsøke med utskrivning paa prøve. Som De nok selv vet saa kan Karsten være vanskelig av og til; det gjælder derfor om at finde arbeide til ham hos folk som forstaar at behandle ham forstandig og med stor taalmodighet.

Hvad slags arbeide han egentlig passer til, det vil si hvad hans lyst og evner egentlig er, det er ikke saa godt at si; han vet det vist ikke selv. Somme tider har han snakket om at gaa paa skole, somme tider vil hans til sjøs, bli officer o.s.v. Naar bare han vilde lære sig at ha utholdenhet i det han tok aa med! Det bedste vilde muligens være, om han kunde faa arbeide paa samme sted som hans far arbeider. Da kunde foreldrene ogsaa bedre have øie og tilsyn med ham. Jeg haaber imidlertid at faa høre fra Dem angaaende arbeid for Karsten med det allerførste. Med hilsen fra ham til forældrene.

Ærb. Henrik Storstein

28/10 1915

Faren svarte noen dager senere, og rundt to uker etter denne korrespondansen ble Karsten skrevet ut. Samme dag fikk også Otto Hjalmar og Sigurd, som hadde stått til konfirmasjon sammen med ham, reise hjem. 

Tilbake i familien – og raskt videre 

Etter to opphold på Lindøy skolehjem, til sammen over to og et halvt år, vendte Karsten Rødder tilbake til familien i siste halvdel av november 1915. Hjemmeoppholdet ble kortvarig. Allerede 27. desember samme år mønstret han på skipet Solveig Skogland i Stavanger som smøregutt, med kurs mot Belfast.

Valget hans om å dra til sjøs var ikke uvanlig. Faren, Ivar, hadde selv seilt i flere år, og mange gutter i fjorten-femtenårsalderen startet yrkeslivet som sjømenn – noen med håp om å etablere seg i et nytt land. Bare tre og en halv måned etter avreisen fra Stavanger ble Karsten registrert som rømt i Portland, Maine. Det markerte starten på et femti år langt liv i USA. 

Oppfølging etter utskriving

I elevprotokollen fra Lindøy finnes det en egen rubrikk for å følge opp elevene etter utskriving. Ifølge vergerådsloven (§§ 33 og 36, 1896) var det bestyrerens ansvar å rapportere om dette. Bestyrer Storstein fulgte utviklingen til Karsten i to og et halvt år, frem til endelig utskriving i august 1918.

Først i mars 1916, tre måneder etter avreisen, ble Storstein klar over at Karsten hadde reist til sjøs. I januar 1917 tok Karsten kontakt via brev og ba om attest. Han opplyste at han befant seg i Portland, Maine, og hadde arbeidet og spart penger til forberedelsesskole. Planen var å starte på Grammar School, og han trengte attest for å søke om opptak. Storstein ga ham en god attest, og fremhevet hans skoleflinkhet og faglige nivå. 

Utdanning og yrkesliv

Vi kjenner deler av Karsten Roedders liv i Amerika gjennom intervjuer og artikler han selv har skrevet. Ved ankomsten hadde han svært lite penger og få eiendeler, men var fast bestemt på å ta utdanning og bygge et nytt liv, slik han formidlet i brevet til bestyrer Storstein. 

Han fullførte high school i Portland, Maine, og fortsatte deretter studiene ved Rand School of Social Sciences i New York. På Columbia University valgte han fag han mente ville være nyttige for livet. Etter to år gikk han videre til New School of Social Science. Karsten studerte psykiatri, litteratur og sosiologi, og arbeidet samtidig som frilansskribent. Etter hvert fikk han fast jobb som journalist, med særlig fokus på litterære og politiske emner.

I 1940 ble Karsten kontaktet av Carl Søyland, ny redaktør i den norskspråklige avisen Nordisk Tidende, og tilbudt jobb i redaksjonen. Dette var den største og mest innflytelsesrike norske ukeavisen utenfor Norge, og under andre verdenskrig fungerte den som et halvoffisielt organ for den norske eksilregjeringen. 

Etter fem år i redaksjonen ble Roedder redaksjonssjef, og fra nyttår 1963 tok han over som ansvarlig redaktør.

Knus ikke en elendig i porten – Karsten Roedders oppvekst i litterær form

Karsten Roedder skrev på 1930-tallet romanen Knus ikke en elendig i porten (1937), inspirert av egne erfaringer fra barndommen og oppveksten i Stavanger. Tittelen, som alluderer til Salomos ordspråk, formidler en oppfordring om å møte den svake med forståelse fremfor fordømmelse. Hovedpersonen, Jakob Marl, har et navn som kan vekke assosiasjoner til Charles Dickens’ A Christmas Carol (1843), der hovedpersonen, Ebenezer Scrooge, får besøk av gjenferdet til sin tidligere forretningspartner, Jacob Marley, og gjennomgår en moralsk oppvåkning. Boken skal også være inspirert av Sigurd Hoels Veien til verdens ende (1933), særlig i perspektivvalget: Barnets blikk på de voksnes verden. Ved å bruke et slikt fortellergrep fiksjonaliserer og allmenngjør Roedder sin egen livsfortelling.

Romanen ble til over to tiår etter at forfatteren forlot Lindøy skolehjem og mens han bodde i USA. Likevel er den preget av nærhet til egne erfaringer. Sporene fra oppholdet på Lindøy, der han som elleveåring ble plassert etter tyverier, er tydelige. I arkivene fra skolehjemmet beskrives han som en gutt som strevde med tilpasning, men som fant ro i lesing og skriving. Gjennom Jakob Marl møter vi en karakter som observerer, reflekterer og forsøker å forstå en verden som kan fremstå som hard og urettferdig.

Stavanger har i romanen fått navnet Visslebyen – et oppdiktet stedsnavn som kan ses på som en kommentar til miljøet hovedpersonen vokser opp i. Ordet visle betegner en pipende, susende eller fresende lyd, og kan også referere til lavmælt tale. I denne sammenhengen kan navnet antyde et samfunn preget av sosial kontroll, snakk bak ryggen og en understrøm av uro.

Samtidig vitner fortellergrepet om en litterært bevisst og belest forfatter. Valget av tittel – hentet fra 2. Mosebok 22,21 – gir teksten en etisk og allmennmenneskelig ramme. De litterære referansene fungerer ikke bare som inspirasjonskilder, men også som verktøy til å formidle egne erfaringer. 

Av en utvandreravis’ saga – Fellesskap i det fremmede

På tampen av karrieren skrev Karsten Roedder tobindsverket Av en utvandreravis’ saga. Nordisk Tidende i New York gjennom 75 år. Her beskrev han det han mente var et karakteristisk trekk ved norske utvandrere: deres evne og vilje til å bygge fellesskap i det fremmede. Han fremhevet særlig tre institusjoner som utvandrerne raskt satte sine krefter inn på å etablere – kirken, skolen og pressen:

Overalt hvor norske utvandrere har slått seg ned og dannet egne samfunn av noen størrelse, har det vært tre institusjoner de straks satte sine krefter inn på å skape. Først reiste de sine egne kirker. Nesten like maktpåliggende var det for dem å skape sine egne norske skoler – og så kom det neste ledd i deres samholdsarbeide i det fremmede – pressen. Med en ukuelig optimisme ble det skapt norske aviser på fjerne utposter – et håndskrevet blad på Madagascar, en norsk avis i Durban som utkom regelmessig helt til den annen verdenskrig – og selvfølgelig først og fremst i de norske sentre utover hele Amerika. Allerede i 1847 utkom den første rent norske avis i USA –  det var Nordlyset i Wisconsin […].

Personlighet og privatliv 

I en reportasje i Nordisk Tidende fra 1961, skrevet av kollegaen Daniel Liseth, fremstår Karsten Roedder som en selvstendig og lite selvhøytidelig person. Han var ikke det store selskapsmennesket, og holdt seg unna festlige lag – ikke av sjenanse, men fordi han mislikte antiklimakset som fulgte. Han tilhørte ingen foreninger og trivdes best i eget selskap, selv om han tidvis klaget over livets «jammerdal», slik mange gjør. Roedder beundret mennesker med fantasi og initiativ, og hadde stor respekt for dem som fikk ting til å skje og holdt det gående. Det han mislikte mest, var snobberi – særlig kulturelt snobberi fra nordmenn som kom til Amerika og rakket ned på det norsk-amerikanske miljøet uten å forstå dets særegne vilkår. 

Denne karakteristikken tegner et sammensatt bilde av Roedder – både som redaktør og som privatperson. Han fremstår som prinsippfast og følsom, med et skarpt blikk for det ekte og en tydelig motstand mot det snobbete og påtatte. Portrettet viser en person med sterke verdier og klare holdninger, preget av selvstendighet og en viss skepsis til overfladiskhet og konformitet.

Vinteren 1929 giftet Karsten seg med Dorothy Lois Hervey, som var utdannet lærer. Ekteskapet var barnløst, og verken aviser eller andre tilgjengelige kilder opplyser om når eller hvorfor det tok slutt. Nesten 35 år senere, i desember 1962, inngikk han ekteskap med farmasøyt Karin Korperud. Vielsen fant sted i Brooklyn, og ble foretatt av høyesterettsdommer Nathan R. Sorbel. Da Karsten nærmet seg pensjonsalder, ble han far. Året etter, i forbindelse med at han gikk av med alderspensjon i USA, flyttet familien tilbake til Norge. Passasjerskipet Oslofjord forlot New York 28. april 1967 og ankom Stavanger 7. mai – samme dag som Karsten fylte 67 år.

Denne digitale utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar) og Synnøve Østebø (arkivar). Den bygger i hovedsak på åpent, tilgjengelig arkivmateriale som omhandler Karsten Rødders oppvekst og barndom i Norge.

Hans historie belyser en form for migrasjon som ikke fanges opp i offisielle statistikker – en ungdom til sjøs som rømmer. Da han besøkte Norge etter tolv år i Amerika satte han ord på noen av de erfaringene han hadde gjort seg: «Amerika har vært mig som så mange andre, en dans på torneroser. Den har vært frodig nok, men undertiden også pinefull. Men slik er det jo i livet, også i amerikanske forhold.»

Etter 50 år vendte Karsten hjem til Norge for godt. 

Litteratur om Karsten Rødder

Det er skrevet en del litteratur om Karsten Rødder. En nyere artikkel av Hege Stormark, konservator NMF ved Norsk barnemuseum, har fått internasjonal anerkjennelse. Artikkelen bygger blant annet på Rødders bok Knus ikke en elendig i porten, og ble tildelt Society for the History of Children and Youths pris for beste artikkel publisert på nordiske språk i 2024 om barns og ungdoms historie. Juryen omtaler studien som «høyst original og metodologisk nyskapende», med en god balanse mellom lokalhistorisk kontekst og internasjonal forskningsdialog.

Stormark, H. (2024). Barndom og følelser i Stavanger rundt år 1900. (Childhood and Emotions in Stavanger Around the year 1900.) Heimen 61(2): 140-159. https://doi.org/10.18261/heimen.61.2.5