Martin Wølstad – gullgraver i Klondike

Gullrushet starter

Den 16. august 1896 ble det gjort et viktig gullfunn i Klondike, i Yukonterritoriet i Canada. Aviser over hele verden skrev om funnet, og det utløste det som senere er kjent som gullrushet og «Klondike-feberen». Tusenvis av håpefulle mennesker solgte alt de eide for å reise nordover. Mange var uforberedt på det kalde klimaet, den ugjestmilde naturen og de fysiske anstrengelsene som ventet. Å være tidlig på plass viste seg å være avgjørende for å lykkes – noe denne historien illustrerer.

Martin Wølstad og gullfunnene

Martin Wølstad, som denne migrasjonshistorien handler om, var på rett sted da det i 1893 gikk rykter om gullfunn i Yukon i Canada. I dag vet vi at han fant større mengder gull og ble en velstående mann. Et fotoalbum som bekreftet hva han hadde vært med på, ble viktig både for ham selv og generasjonene etter ham.

Fotoalbumet fra Klondike

Albumet med fotografiene fra Klondike har trolig blitt vist frem mange ganger. Innbindingen henger ikke lenger sammen, men består av enkeltblad med pålimte bilder. Fotografiene er tatt av kjente fotografer som Eric A. Hegg, Arthur C. Pillsbury og Asahel Curtis. Motivene viser Martin, andre gullgravere, urbefolkning og sentrale hendelser i gullgravermiljøet. Bildene kan studeres nærmere på Digitalarkivet.

Tre fotografer

Ryktene om gullfunn og horder av forhåpningsfulle mennesker som reiste til Klondike for å søke lykken, lokket også fotografer til området. De ønsket å dokumentere både reisen, arbeidsforholdene og livet i gullgravermiljøet. I Martin Wølstads fotoalbum finner vi bilder tatt av tre sentrale fotografer: Eric A. Hegg, Asahel Curtis og Arthur C. Pillsbury. Disse fotografiene gir et unikt innblikk i gullrushet og Martins egen historie.

Eric A. Hegg

Svenskfødte Eric A. Hegg (1867-1947) er kjent for det ikoniske fotografiet av de mange menneskene som forsøkte å forsere Chilkoot-passet. Han drev fotobutikk i Dawson sammen med kompanjongen Per Edward Larss, og det kan være her Martin kjøpte flere av bildene vi finner i albumet hans. Hegg fotograferte både personer og steder knyttet til gullgraveraktivitetene i Klondike. Mer enn halvparten av fotografiene i Martins album er tatt av ham.

Asahel Curtis

 Asahel Curtis (1874-1941) dro til Klondike i 1897 for å dokumentere gullrushet. I tillegg til å fotografere arbeidet han selv på et skjerp som gullgraver. Curtis ble kjent for sine gode personfotografier av gullgraverne. Kanskje bestilte Martin Wølstad og hans menn Curtis’ tjenester? Curtis fotograferte nemlig Martin og arbeidskollegene på skjerpet han hadde sammen med Sanderson.

Arthur C. Pillsbury

Arthur C. Pillsbury (1870-1946) var både fotograf og oppfinner. Han konstruerte det første roterende panoramakameraet, og hans tekniske innovasjoner gjorde ham til en pioner innen fotografi. Pillsbury er den tredje fotografen som er representert i Martin Wølstads album.

Barndom og familie

Ole Martin Vølstad ble født i desember 1872 og døpt to uker senere. Han var trolig oppkalt etter foreldrene, Ole og Malene, og var deres sjette barn. Familien bodde på et gårdsbruk på Tasta utenfor Stavanger, og Ole Martin vokste opp med fem eldre og fire yngre søsken.

De tre eldste brødrene – Thore, Fredrik og Olaus – var alle født i Gjesdal der foreldrene bodde de første årene etter at de giftet seg. I 1860 flyttet familien til en gård på nedre Tasta, og husholdningen vokste betydelig. Året før Ole Martin ble født, kom søsteren Berthe Karine til verden, og senere kom flere søsken til.

Konfirmasjon og pleiedatter

Da Ole Martin konfirmerte seg høsten 1887, var han storebror til fire yngre søsken; Thorvald Andreas, Marie, Olaf og Secilie Margreta. I tillegg vokste en pleiedatter, Marie, opp sammen med dem. Hun var datteren til Ole Martins eldste søster, Elen Severine, som giftet seg året før konfirmasjonen. Marie var bare en måned gammel da moren døde.

En bror i Amerika

Ole Martins bror Olaus tok hyre til sjøs kort tid etter konfirmasjonen sin og forlot familien og den ett år gamle lillebroren. Den første turen med skipet «Vestlandet» gikk til Amerika, deretter fulgte reiser til Antwerpen og England. Han var også innom London og Hamburg før han mønstret av. Senere seilte Olaus til Rio Janeiro og gikk i land der i 1882.

Av sjømannsrullen fremgår det at Olaus den 17. februar 1883 fikk tillatelse til å utvandre til Amerika. I immigrantprotokollen fra Ellis Island står det at han var passasjer på skipet «Poland». Det kom fra København til New York i mars 1883. Ifølge opplysningene han oppga, var planen å dra videre til Minneapolis i Minnesota.

Folketellingen i 1891 viser at flere av barna, deriblant Olaus og Ole Martin, ikke lenger bodde hjemme. Familiehistorien forteller at Ole Martin, seksten år gammel, i 1889, reiste til Amerika for å lete etter sin eldre bror. De vokste ikke opp sammen, men Olaus kan likevel ha vært en inspirasjon. Kanskje dro Ole Martin for å finne broren familien ikke hadde hørt fra på lenge – eller for å oppleve verden? Kanskje var det begge deler.

Første reise til Amerika

En slitt immigrasjonsprotokoll fra New York havn viser at Ole Martin Vølstad gikk i land i Amerika 23. mai 1889. Han reiste via Liverpool med dampbåten «City of New York». Ifølge egne fortellinger sov han på en jutesekk under overfarten.

I protokollen står han som Martin Volstad. Fornavnet beholdt han, mens «ø» i etternavnet ble erstattet med «o». Senere brukte han også skrivemåten med «W» i etternavnet.

Ulike jobber på Vestkysten

Martin var heldig med tidspunktet for reisen. Ut fra egne nedtegnelser og familiehistorier vet vi at han i starten oppholdt seg i vestlige områder og hadde ulike jobber.

Han arbeidet på sagbruk i Tacoma ved Stillehavskysten, var laksefikser ved Chilkoot-fjorden i Alaska og dro videre til Juneau. Der jobbet han i fire år i gruver hvor det ble tatt ut gullholdig kvarts.

En krevende reise fra Alaska til Canada 

I januar 1894 forlot Martin Alaska. Sammen med en mann fra California satte han kursen mot Yukon og elven Klondike. De hadde med seg mat og utstyr til å klare seg i to år.

Første del av turen gikk med båt langs Alaska-kysten, deretter til fots over et fjellpass han beskrev som «Th Sommet». Passet var rundt 30 engelske mil, og terrenget var «svært brat og tungt fremkommeligt». Det tok to måneder å få alt utstyret over.

Bygging av båt og videre ferd

Ved Lake Bennett ble Martin og flere andre værende i rundt to måneder for å bygge en båt. De felte trær og laget en flatbunnet farkost på 30 fot. Etter en en måneds arbeid sto båten ferdig, men den måtte også tettes. For å få treverket til å trutne, hugget de hull i isen og lot båten ligge i vannet i flere uker.

Da båten endelig var klar, fortsatte ferden. De passerte Whitehorse‑strykene og Miles Canyon, der alt utstyr måtte bæres forbi over land. I juni 1894 nådde de Circle City – den største byen ved Yukon‑elven før gullrushet i Klondike. Byen ble etablert i 1893 som forsyningspunkt for gullgravere ved Birch Creek og ble etter hvert et knutepunkt for virksomheten i området.

Circle City og gullvasking

Vi vet lite om hvordan det gikk med Martin i Circle City, men mye tyder på at han lærte teknikken «placer mining» her. I motsetning til utvinning fra fast fjell skiller man gull fra sand og grus. Den enkleste formen er gullvaskepanne med sand og vann; når pannen roteres, legger gullet seg i bunnen.

For å få frem gullholdig sand måtte denne graves frem. Dette ble gjort vinterstid når bakken var frossen. Om natten ble det brent bål for å smelte bakken noen meter ned til det gullførende laget som en så kunne grave opp om dagen.

Om sommeren foregikk arbeidet med å skille sand og grus fra gullet ved hjelp av vann. Å bruke gullvaskepanne gikk sent. Når sandhaugene var store, var det raskere å sluse en blanding av sand, grus og store mengder vann gjennom vaskerenner, «sluice boxes», som hadde tverrgående riller hvor gullet la seg i bunnen mellom disse.

Mot Klondike og Dawson

Circle City ble tømt for gullgravere på få dager da det store gullfunnet i Klondike ble kjent. Vanlig reisevei var på den islagte Yukon-elva med slede og hunder. Martin dro trolig til Dawson i februar 1897.

I oppslaget «En Guldgraver fortæller» i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende den 27. august 1897 forteller en Mr. Hestwood følgende: 

Da de store Rigdomme i Bonanza Creek blev opdagede, strømmede Folk til fra hele Omegnen; Byen Circle City, som før den Tid talte ca. 2000 Indbyggere, existerer saaledes nu saa godt som ikke mere, og saa stor var Efterspørgselen efter Slæder og Hunde for at komme over Bjergene, at mange betalte 1000-1800 Kroner for et saadant Befordringsmiddel. 

Ikke møte mellom brødrene

Slik vi kjenner historien, fant Martin aldri broren Olaus.

Skjerpet i French Gulch

Martin Wølstad gjorde det godt som gullgraver i Klondike. Suksessen startet da han sammen med engelskmannen Daniel Sanderson skaffet seg et skjerp som de hadde tro på. Det lå i French Gulch, ved grensen til de svært rike skjerpene Eldorado No 16 og 17. Skjerpet målte 60×180 meter og fikk navnet French Gulch No 0.

Arbeidet på skjerpet

Martin og Daniel fikk gravetillatelse i desember 1897. Vinteren og våren 1898 gikk med til å grave opp så mye som mulig. De hadde lønnede medhjelpere som fikk 15–20 dollar dagen. Gjennom vinteren vokste haugene av sand og grus, klare til vasking om sommeren.

Til San Fransisco 

Martin og Daniel reiste ut av Klondike i 1898. Den 29. juli stod et intervju med Daniel på trykk i avisen San Francisco Call. Under overskriften «May have found the Klondike mother lode» fortalte han at han og Martin hadde funnet gull for 150 000 dollar i skjerpet. Avisen beskrev hvordan Sanderson oppdaget gullkvarts nær French Gulch og planla videre utvikling med en tramway.

Martin kom hjem til Tasta høsten 1898, men dro tilbake til Amerika igjen rett over nyttår i 1899. Han solgte skjerpet sitt og avsluttet gullgraverlivet i Canada. Dermed kunne han etablere seg på hjemtraktene slik han hadde bestemt seg for.

Gullrushet i tall

Omtrent 100 000 ønsket å prøve lykken i Klondike. Bare ca. 30 prosent klarte den krevende turen dit. I løpet tre år med intens aktivitet fant rundt 13 prosent gull. Martin var blant de heldige.

Bryllupet i 1900

Hjemme i Norge ventet forloveden Inger Roth. Martin og Inger giftet seg torsdag 14. juni i 1900 med brødrene Thore og Fredrik som forlovere. Mange gjester var invitert til feiringen i det nye huset.

Tyveri under bryllupsfesten

Det var allment kjent at Martin Wølstad hadde blitt rik på gullgraving. Dagen etter bryllupsfesten oppdaget Martin at verdisaker, blant annet en gullklump, var stjålet. Han anmeldte forholdet og oppga søskenbarnet Filip Oftedahl som mistenkt.

Saken ble omtalt i aviser over hele landet. Stavanger Aftenblad beskrev «Kjæmpetyveriet» og meldte at bankboken, verdipapirene og gullet ble gjenfunnet. Filip Oftedal ble dømt til 12 måneders straffarbeid og sendt til Botsfengselet. Martin fikk tilbake nesten alt, bortsett fra 20 kroner brukt til øl og karjol. Etter flere fengselsstraffer utvandret Filip til Amerika.

Klondike på Tasta

I 1900-folketellingen er Martins yrke «Formue». Gården hadde drift med poteter, korn, frukthage og noen dyr. Eiendommen er innført som «Klondike» og «Klondyk» i panteregisteret og i branntaksprotokollen. Mest sannsynlig var det Martin som valgte navnet. I skylddelingsforretningen står det: «at den skyldsatte Parcel skulle kaldes ‘Klondik’».

I 1910 var Martin kjøpmann. Han og Inger hadde da åtte barn, barnepike og tjenestepike i huset. Blant barna var det to tvillingpar. Ti år senere var Martin «rentenist» og far til elleve. Han og Inger ble boende på Klondike på Tasta livet ut. I lokalsamfunnet ble han kalt «Gullmaen».

Denne migrasjonshistorien er skrevet av Hanne Karin Sandvik (seniorrådgiver) i samarbeid med Ine Fintland (førstearkivar) og Synnøve Østebø (arkivar).

Viktige bidragsytere har vært: Martin Wølstad d.y. og Hans Ivar Sømme.