Petroleum Wives Club – et fellesskap for oljekonene på 1970-tallet

Oljeboomen og tilflyttingen

Oljefunnene i Nordsjøen på 1960-tallet endret Norge. Behovet for arbeidskraft og spesialisert kompetanse førte til en betydelig tilstrømming av folk fra utlandet – mange fra USA, men også fra europeiske land som Storbritannia, Frankrike og Nederland. Stavanger, som senere skulle bli kjent som landets «oljehovedstad», var den gang en by med begrenset internasjonalt preg.

I løpet av de neste tiårene endret dette seg gradvis. Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) ble det i 1971 registrert hele 3 681 innvandrere fra USA til Norge – det høyeste tallet som er målt. Denne tilflyttingen skapte nye behov, ikke bare for arbeidskraft, men også for sosiale nettverk og støtte i hverdagen. 

Kvinner i en ny hverdag

De fleste som kom til Norge for å arbeide i oljevirksomheten, var menn som skulle jobbe offshore, og mange hadde med seg kone og barn. For kvinnene innebar dette en stor omstilling; de hadde få eller ingen nettverk og begrensede muligheter til å delta i arbeidslivet. Mange opplevde hverdagen som ensom og krevende. De måtte forholde seg til et nytt språk og en fremmed kultur. Engelskkunnskapene blant nordmenn var begrenset, og praktiske spørsmål meldte seg: Hvordan handle mat, finne fritidsaktiviteter og håndtere sykdom? Hvordan ivareta egen kultur og tradisjoner i et nytt land?

Svaret ble å etablere et fellesskap som skulle få stor betydning.

Etableringen av Petroleum Wives Club

Høsten 1970 tok tre kvinner – Kathryn Wilkerson, Lillian Taylor og Prissy Carlile – initiativ til å stifte Petroleum Wives Club (PWC) i Stavanger. En kort periode rett etter oppstart ble også navnene Wildcats og Oil Wives League brukt, før PWC ble det etablerte navnet.

Foreningen ønsket å gi nyankomne støtte, vennskap og praktisk hjelp, og slik bidra til en mer meningsfull hverdag for kvinnene og deres familier.

Logo og identitet

Foreningen ønsket også et visuelt kjennetegn. Det ble arrangert en konkurranse om å finne en logo, og vinnerforslaget var en oljeplattform plassert både offshore og på land. Dette kan tolkes som en illustrasjon av foreningens rolle mellom to verdener – hjemmet på land og mennenes arbeid til havs.

Blant de øvrige forslagene var et vikingskip med en oljerigg i seilet og et motiv med en flamme. Disse kan antyde forsøk på å knytte foreningen til norsk kultur og oljeindustriens identitet, men kildene gir ingen klare forklaringer på intensjonen bak valgene. 

 

Det var ikke bare i Stavanger oljekoner søkte fellesskap – også i Bergen var det en tilsvarende forening

Klubbens formål og medlemmer

De første vedtektene fra 1970 beskrev klubben som «a social, educational and philanthropic organization» og åpnet kun for medlemskap blant «wives of men in the oil industry and allied industries». Medlemskontigent («Dues») var satt til 20 kroner, og møtene skulle holdes «on the 3rd Wednesday at 10 a.m.».

Det første året hadde Petroleum Wives Club (PWC) litt over 50 medlemmer fra seks forskjellige land, med Stavanger og omegn som virkeområde. I 1979 hadde medlemsmassen vokst til over 600 personer fra mer enn 30 land, og i løpet av 1980-tallet lå tallet rundt 800.

Majoriteten av medlemmene kom fra USA og Storbritannia, men det var også noen norske.

Ledelse og organisering

Vedtektene gir et innblikk i hvordan foreningen ble formalisert. De regulerte valg av verv, møtefrekvens og prosedyrer for endringer, og presiserte oppgaver knyttet til hvert verv.

Under seremonien 28. oktober 1970, der de ulike vervene ble besatt for første gang, sa Margaret Reynolds:

«Since each of us is representing our husband and his company, it is only fitting that we compare our duties with those of the industry. Any resemblance is purely coincidental. Just as the rig has a supervisor to co-ordinate the activities of the rig, we have an equivalent – the President, whose duties are as follows: She shall preside at all meetings of the club and of the Executive Board and shall be a member of all committees except the nominating committee. She shall sign all legal commitments along with the corresponding committee chairman or officer. She shall be an alternate in signing club checks in absence of the treasurer.»

Sitatet viser hvordan foreningen speilet oljeindustriens organisering. Presidenten hadde en koordinerende rolle, tilsvarende en plattformsjef, og skulle lede møter, følge opp komiteene og signere juridiske dokumenter. Hun godkjente også klubbens nyhetsbrev og var ex-officio medlem i alle komiteer unntatt nominasjonskomiteen.

I tillegg til presidentvervet hadde foreningen tre visepresidenter, kasserer og flere komiteer med egne ledere og medlemmer. Blant disse var «Recording Secretary», «Corresponding Secretary», «Historian», «Social Chairman» og «Special Projects Chairman». Hver komiteleder kunne velge sine medlemmer, og vedtektene slo fast: «An officer may not succeed herself in the same Office.»

Foreningens styre (Executive Board) besto av tillitsvalgte og tidligere presidenter. De møttes månedlig for å behandle klubbens saker. Valg ble gjennomført hvert år i januar, med tiltredelse etter februarmøtet. 

Ansvar for dokumentasjon

Fra starten var foreningen opptatt av dokumentasjon, historikk og kontinuitet. Flere verv hadde tydelige oppgaver for å bygge, synliggjøre og bevare både identitet og historie: 

• Recording Secretary: «keep an accurate record of the proceedings of the club, and of the Executive Board».
• Corresponding Secretary: ansvar for «printing and distributing the monthly newsletter, and for all other official correspondence».
• Historian: «keep a scrapbook containing points of interest, as well as the history of the Club».
• Yearbook Chairman: «correlate all material and compile a yearbook for the use of the club members».

Vedtektene la også vekt på kontinuitet: «Each officer, at the expiration of her term of Office, shall deliver to her successor immediately such books and records as pertain to the Office». Allerede i 1971 ble vedtektene justert, noe som viser at foreningen tidlig hadde en dynamisk struktur og tilpasset seg nye behov.

Mot en mer formalisert struktur

I 1987 var vedtektene blitt noe mer detaljerte og differensierte. Klubben ble definert som «a Non-Profit Club organised to provide social, educational and philanthropical services», og medlemskap ble delt inn i tre kategorier: Full, Sponsored og Honorary, med tydelige rettigheter og begrensninger. Fullverdige medlemmer kunne «make motions, vote and hold elected Offices», mens Honorary Members «may not vote, make motions, or hold Office».

Prisen for fullverdig medlemskap ble satt til 150 kroner i året. Det kom detaljerte regler for nominasjoner, valg og stemmegivning, inkludert «absentee ballot», og møtestrukturen ble formalisert med quorum-krav: «Two-thirds (2/3) of the Members of the Board shall constitute a quorum».

Velkomstbrevet til nye medlemmer gir et tydelig bilde av hvordan tilflytterne opplevde Norge på slutten av 1970-tallet. Brevet åpner med forståelse for utfordringene: «You are probably feeling a bit overwhelmed by so many new things – the unfamiliar language, the lack of your customary TV shows, the long street names, etc. Don’t despair. Our Stavanger Petroleum Wives Club will fill in many of the missing links in your life here.»

Formuleringene viser hva som ble opplevd som «manglende» i forhold til hverdagen de kjente: språk, kultur og praktiske vaner. Klubben presenteres som løsningen – et fellesskap som skulle gjøre livet enklere og mer sosialt. Brevet fremhever også klubbens størrelse og mangfold: rundt 650 medlemmer fra 21 ulike land.

 

Velkomstbrevet var første steg inn i fellesskapet. For å bli en del av klubben måtte man melde seg inn – en prosess som også sier mye om hva PWC vektla.

Medlemskap og engasjement

Medlemskap i PWC innebar mer enn bare sosial tilhørighet. På slutten av 1980-tallet kostet det 200 kroner i året, og innmeldingen krevde detaljerte opplysninger: navn, adresse, telefonnummer, mannens navn og selskap, nasjonalitet, barnas fødselsdatoer og interesser. Medlemmene kunne også velge om de ønsket å stå oppført i klubbens profesjonelle register – en ressursliste som synliggjorde deres kompetanse og erfaring.

Klubben la stor vekt på frivillig innsats. Medlemmene kunne melde seg til oppgaver som barnepass under møter, vertskap i klubbhuset, hjelp med biblioteket, nyhetsbrev, økonomi, PR eller sosiale arrangementer. Det fantes også komiteer for kunst og håndverk, matmesser og støtte til medlemmer i krevende livssituasjoner.

Engasjementet i klubben handlet ikke bare om praktiske oppgaver – PWC var også en arena for læring og kulturutveksling.

Interessegrupper og kurs

Klubben tilbød et bredt spekter av aktiviteter: språk- og kulturkurs, hobbygrupper, sport og sosiale samlinger. Listen inkluderte alt fra norskundervisning og Shakespeare-studier til rosemaling, matlagingskurs, golf og iskjøring. Dette mangfoldet illustrerer hvordan PWC ikke bare var en sosial møteplass, men også en arena for læring, nettverk og kulturutveksling.

Et eget skjema kartla medlemmenes interesser og kompetanse for å planlegge kurs og grupper. Listen over tilbud viser bredden:

• Hobby og håndverk: broderi, quilting, rosemaling, kalligrafi, møbelrestaurering og maleri.
• Språk og kultur: norsk, fransk, tysk, spansk, engelsk, Shakespeare-studier og norske forfattere.
• Sosiale og kreative aktiviteter: bokklubb, drama, kor, blomsterdekorasjon og matlagingskurs.
• Sport og fritid: golf, tennis, squash, bowling, svømming og iskjøring.

 

Foreningen visste at hverdagen for nyankomne familier kunne være krevende, særlig for mødre med små barn. Derfor utviklet PWC egne informasjonskanaler som Mother’s Letter og praktiske guider.

 Mothers Letter – Et fellesskap for mødre i Stavanger

Mothers Letter var et nyhetsbrev laget for mødre med små barn – spesielt for dem som var nye i Stavanger. Brevet inneholdt praktiske råd og artikler fra mødre som allerede hadde funnet seg til rette. Det hadde ett klart mål: å hjelpe mødre å komme i kontakt med hverandre.

I brevet fant man tips om hvor man kunne få lokal informasjon, som kommunenes veiviser med oversikt over helsestasjoner, biblioteker og fritidstilbud. For dem som trengte infromasjon på engelsk, fantes egne ressurser: Stavanger Aftenblad hadde en engelsk seksjon to ganger i uken, og den lokale radiostasjonen Radio Vest sendte et amerikansk/britisk nyhetsprogram hver søndag. 

Nyhetsbrevet fortalte om hvor PWC-klubbhuset lå og hvilke aktiviteter som foregikk der. Et sosialt samlingspunkt med blant annet Newcomers Coffee hver mandag.

I nyhetsbladet fant en også informasjon om barnevaktordninger, lekegrupper for småbarn, kontaktinformasjon til skoler, åpningstider i svømmehaller og bibliotek, samt nyttige opplysninger om blant annet legevakt, tannlege og nødnumre.

Og så var det de små, praktiske faktaene: Fra 1. juli 1988 ble det forbudt å røyke på offentlige steder i Norge, mens det fra 1. april samme år ble påbudt å kjøre med frontlysene på hele tiden. I tillegg fant man informasjon om lokale tilbud i Stavanger – hvor man kunne kjøpe fersk pasta, at Peppe’s Pizza tilbød lunsjbuffet, og at det fantes en butikk med fish and chips i Pedersgata.

Stavanger Health Service Guide – hvordan fungerer norsk helsevesen?

Foreningen ga også ut brosjyren Stavanger Health Service guide. Den skulle gi en innføring i norske og lokale forhold på helsesiden. Brosjyren forklarte tilflyttere at man som skattebetalende innbygger automatisk er medlem av det norske helsevesenet. Det innebærer at sykehusinnleggelse og de fleste større medisinske tjenester er gratis eller tilbys til en svært lav kostnad. Systemet er offentlig finansiert og gir alle innbyggere tilgang til nødvendig helsehjelp.

For utenlandske arbeidstakere hadde mange selskaper egne avtaler med norske myndigheter. Disse ordningene sikret at de fikk de samme rettighetene og tjenestene som fastboende, men PWC gjorde oppmerksom på at ikke alle selskap hadde slike avtaler. 

Gjennom velkomstbrev, medlemskap, kurs og egne informasjonskanaler ser vi tydelig hva PWC mente var avgjørende for å trives; sosial tilhørighet, praktisk informasjon og mulighet til å bygge nettverk.

Kulturmøter og tradisjoner – Halloween og Valentine’s Day 

 PWC introduserte feiringer som Halloween og Valentine’s Day i Stavanger – skikker som senere er blitt en del av norsk kultur. På 1970-tallet savnet amerikanske barn i Stavanger en viktig tradisjon hjemmefra: Halloween. For å fylle tomrommet tok PWC initiativet til å arrangere et stort Halloween-karneval i Kuppelhallen i Bjergsted. Planleggingen av feiringen i 1976 startet allerede i mai. 

Da dørene åpnet kl. 17.00  lørdag 30. oktober, ventet en hall fylt med 31 boder og aktiviteter som gjorde festen til en opplevelse for både barn og voksne. Her kunne man prøve klassiske amerikanske leker som Apple Bobbing, der man fisker epler opp av en balje med vann kun ved hjelp av munnen, og Bean Bag Throw, hvor små poser kastes mot et mål for poeng. Cake Walk var en favoritt – deltakerne gikk i ring til musikk, og når musikken stoppet, vant en heldig person en kake. For de som likte presisjon, var det Ring Toss og Bottle Booth, mens de modigste kunne ta turen inn i det skumle Spooks House. Andre populære aktiviteter var Fishing, der barna «fisket» små premier, og Fortune Teller, som spådde fremtiden for moro skyld. Det var også et trehjulsykkelløp for de minste, diskotek for de danseglade og popcorn for alle som ville ha en smak av amerikansk karneval.

Halloween-feiringene til PWC var inkluderende og både utenlandske og norske barn deltok. Til arrangementet ble det gjort solide innkjøp for å sikre god servering. Hos Idsøe ble det kjøpt inn hele 500 pølser, mens Johannas Matsenter leverte blant annet Tabasco-saus, soyasaus og chilipulver. For å slukke tørsten ble det hentet totalt 40 kasser brus fra Middelthon, halvparten av disse med cola. I tillegg stilte mange med kaker og andre søtsaker. 

Stavanger Aftenblad presenterte Halloween-feiringen i kuppelhallen slik i 1977:

Hva er egentlig Halloween? Vi gjenkjenner ordet «Hellig», helgian på angelsaksisk: Halloween er tradisjonelt kvelden før Allehelgensdag den 1. november. Lyktene er laget av «pumpkins» – store, gresskaraktige vekster – peker i retning av en høsttakkefest – men hvor kommer så alle de skumle, nattlige, overnaturlige vesener inn, som truer med rampestreker under mottoet «trick or treat» – ugang eller god behandling – dersom de ikke få oppfylt sine krav om noe ekstra godt? Det virker nærliggende å tro at vi her har med levninger av hedenske ritualer å gjøre, med mekanismer som var nødvendige for å holde mørkets ukjente makter i sjakk – noe i retning av vår egen Lussinatt, kanskje?

Da en norsk, videregående skoleklasse besøkte PWC og Stavanger American School i 1987, fikk de oppleve Halloween på amerikansk vis; Ronald Reagan på rulleskøyter, grønn ananas og rosa vafler. Elevene beskrev tradisjonen slik: «Folk kler seg ut i skumle kostymer og går rundt i nabolaget og banker på dører og spør etter godteri. Hvis de ikke får, gjør de nasty things som å kaste toalettpapir i hagen.» Til slutt skrev de at de ønsket at Norge også kunne hatt en slik dag.

Mens Halloween ble en stor begivenhet for hele familien, markerte klubben også Valentine’s Day – en mer intim feiring som styrket fellesskapet. Denne amerikanske tradisjonen ble markert med sosiale sammenkomster, kort og små gaver – en anledning til å spre vennlighet og bygge fellesskap langt hjemmefra. Feiringen ble raskt populær og bidro, sammen med andre aktiviteter, til å gjøre internasjonale skikker kjent i Stavanger.

Opplevelser og fellesskap 

I tillegg til tradisjoner skapte PWC møteplasser og aktiviteter hjemme i Stavanger – både innendørs og utendørs. Byvandringer, fabrikkbesøk og turer i regionen ga kvinnene anledning til å bli kjent med norsk kultur og samtidig knytte vennskap.

Samtidig var det plass til fest og stil. Scrapbooken fra foreningens første år viser at programmet var variert: i august 1971 ble det arrangert western-dans på Hotell Atlantic, og måneden etter sto moteshow med klær fra Marnburg på agendaen. Slike begivenheter ble populære høydepunkter som gjorde hverdagen i Stavanger mer spennende og inkluderende.

I tillegg skapte PWC møteplasser for kulturutveksling gjennom internasjonale lunsjer, der medlemmene delte mat fra egne hjemland og utvekslet oppskrifter. Disse samlingene ble viktige for å synliggjøre mangfoldet og bygge forståelse mellom kulturer.

Fellesskapet handlet ikke bare om fest og kultur – kreativitet og samfunnsengasjement sto også sentralt. PWC arrangerte i flere år Arts and Crafts Show and Sale, der ulike typer håndarbeid ble vist frem og solgt. Dette var ikke bare en utstilling av kreativitet, men også en viktig innsats for lokalsamfunnet. Fortjenesten fra salget gikk til å støtte en rekke formål, særlig i Stavanger-regionen.

Gjennom årene har midler fra PWC kommet mange til gode – blant annet Josefine-stiftelsen, Stavanger Museum, Norsk Luftambulanse, Gjesdal Rockeklubb, Lassahagen, Stavanger sykehus, Gosen skole, speiderforeninger og Rogaland krets av Norges Husmorforbund. Listen er lang, og viser hvordan et sosialt og kulturelt arrangement kunne bidra til fellesskap og hjelpe lokale initiativer.

Brukskunstmarkedene på 1970- og 80-tallet ble et høydepunkt i PWC-kalenderen. Med over 100 utstillere og håndverk fra mer enn 50 tradisjoner ble markedene en møteplass for hele regionen.

Spørreundersøkelse om turer – hva ønsket medlemmene?

Etter å ha skapt fellesskap gjennom tradisjoner, lokale aktiviteter og kreative prosjekter, ønsket PWC også å gi medlemmene mulighet til å oppleve verden sammen. Reiser ble en viktig del av klubbens tilbud, og for å tilpasse turene til medlemmenes ønsker, gjennomførte PWC en spørreundersøkelse i april 1986 via nyhetsbladet.

Undersøkelsen kartla alt fra hvor lange turene burde være – om medlemmene foretrakk korte dagsturer, langhelger eller reiser på én til to uker – til hvor store gruppene burde være, enten små og intime eller større fellesskap. Den tok også opp hvordan folk foretrakk å bo; på hoteller med høy standard, enklere men rene alternativer, eller kanskje leie av leilighet eller hus.

Når det gjaldt reisemål, åpnet undersøkelsen for et bredt spekter; klassiske europeiske land som Frankrike, Italia, Tyskland, Hellas og Portugal, og storbyer som Roma, Paris, Firenze, London og København. Samtidig ble mer eksotiske destinasjoner nevnt – India, Nepal, Hongkong, Australia og Kenya – med en påminnelse om at slike turer ville være kostbare. Interesse for tematurer ble også kartlagt.

Gjennom tradisjoner, lokale opplevelser, kreative prosjekter og reiser ser vi hvordan PWC skapte et inkluderende fellesskap som både beriket medlemmene og bidro til aktivitet og kulturutveksling i lokalsamfunnet.

Et unikt privatarkiv

Historien om Petroleum Wives Club viser hvordan fellesskap kan skape trygghet og tilhørighet i en ny kultur. Gjennom kurs, sosiale aktiviteter og kulturutveksling bidro foreningen til å forme hverdagen for hundrevis av kvinner – og til å internasjonalisere Stavanger-regionen. Arkivet etter PWC gir oss et unikt innblikk i denne delen av oljealderen og minner oss om betydningen av møteplasser, inkludering og kulturutveksling. 

På 2000-tallet endret PWC navn til «People Who Connect» – et symbol på foreningens utvikling fra støtteorganisasjon for oljekoner til et bredere internasjonalt nettverk.

Utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar), Synnøve Østebø (arkivar) og Janet B. Martin (seniorrådgiver). 

Quiz: Hva vet du om Petroleum Wives Club?

Spørsmål 1:
Når ble Petroleum Wives Club (PWC) etablert?
a) 1965
b) 1970
c) 1975

Spørsmål 2:
Hvor mange innvandrere fra USA kom til Norge i 1971 ifølge SSB?
a) 1 200
b) 3 681
c) 5 000

Spørsmål 3:
Hva var formålet med PWC?
a) Å organisere arbeid offshore
b) Å skape fellesskap og støtte for utenlandske kvinner
c) Å drive politisk arbeid

Spørsmål 4:
Hvilke aktiviteter arrangerte PWC?
a) Språkkurs, hobbyaktiviteter og turer
b) Offshore-trening og sikkerhetskurs
c) Golfturneringer for menn

Spørsmål 5:
Hvilke høytider introduserte PWC i Stavanger?
a) Thanksgiving og St. Patrick’s Day
b) Halloween og Valentine’s Day
c) Påske og Hanukkah

Spørsmål 6:
Hva ble PWC omdøpt til på 2000-tallet?
a) Petroleum Women’s Network
b) People Who Connect
c) International Oil Families

Spørsmål 7:
Hvorfor er arkivet etter PWC unikt?
a) Det dokumenterer kvinners hverdagsliv i oljealderen
b) Det inneholder tekniske tegninger av oljeplattformer
c) Det viser kun medlemslister uten kontekst

Svar: 

• Spørsmål 1: b) 1970
• Spørsmål 2: b) 3 681
• Spørsmål 3: b) Å skape fellesskap og støtte for utenlandske kvinner
• Spørsmål 4: a) Språkkurs, hobbyaktiviteter og turer
• Spørsmål 5: b) Halloween og Valentine’s Day
• Spørsmål 6: b) People Who Connect
• Spørsmål 7: a) Det dokumenterer kvinners hverdagsliv i oljealderen