Regjeringsprotokoller fra andre verdenskrig
Alle regjeringsprotokoller fra 2. verdenskrig er digitaliserte og gjort tilgjengelige på Digitalarkivet. Bli kjent med fem forskjellige regjeringers vedtak og bestemmelser.
Det var fem norske regjeringer som var virksomme under krigen, men vi har delt dem inn i seks ved å presentere Nygaardsvold-regeringen i Norge og England hver for seg. Ved å følge lenkene under vil du kunne lese mer om regjeringene, bla direkte i protokollene og se bilder av alle statsrådene.
Det tyske angrepet kom uventet og rammet et uforberedt folk. Mange var innstilt på å kapitulere. Regjeringen valgte å kjempe om og på norsk jord før de reiste til London 7. juni.
Ved halv to-tiden om natten den 9. april 1940 var regjeringen Nygaardsvold samlet til krisemøte på Victoria Terrasse. Det var et ugjendrivelig faktum at Norge var angrepet av fremmede styrker. Det tyske angrepet kom helt overraskende på de fleste og landet var meget dårlig forberedt både militært og mentalt. Tidlig om morgenen ankom den tyske sendemannen Curt Bräuer og presenterte sitt ultimatum om full underkastelse. Regjeringen med utenriksministeren i spissen, avviste sendemannens krav. ”Da blir det kamp, og ingenting kan redde dere”, svarte Bräuer. Gjensvaret lød: ”Vi bøyer oss ikke frivillig. Kampen er alt i gang.”
Det gjaldt nå å forhindre at sentrale styringpersoner kom i hendene på fienden. Allerede kl 7:00 om morgenen ble det satt opp ekstratog fra Oslo Østbanestasjon. Kongefamilie, regjering og stortingsrepresentanter ble fraktet ut av hovedstaden. Norge var i krig. Konge og regjering var på flukt. Det skulle ta fem lange og begivenhetsrike år før konge og regjering kunne vende tilbake til et fritt Norge. I mellomtiden ventet store utfordringer både for eksilregjering og hjemlige okkupasjonsstyresmakter.
Mens tyske tropper var i ferd med å erobre alle viktige kystbyer i Norge, forlot konge, kronprins, regjering og storting hovedstaden og ankom Hamar om formiddagen 9. april. Etter få timer ble det nødvendig å fortsette flukten videre, og neste stopp ble Elverum. Der overga Stortinget sin myndighet til regjeringen og oppløste seg selv. Så fortsatte konge, kronprins og regjering flukten videre, nå til Nybergsund. Derfra ble det for andre gang gitt et kontant nei til okkupasjonsmakten som krevde regjeringens avgang og kongens godkjenning av Vidkun Quisling som statsminister. Etter dette unnslapp konge, kronprins og regjering med nød og neppe fiendens bombing.
Under dramatisk flukt natten mellom 11. og 12. april ble følget splittet opp, noen kom til Lillehammer mens andre endte opp på Drevsjø. Derfra valgte kongefølge og statsministerfølge forskjellige fluktruter før de alle ble samlet igjen i Tromsø i begynnelsen av juni. Underveis ble regjeringen utvidet først med tre nye konsultative statsråder fra andre partier, deretter med ytterligere to. Og hele tiden, med fienden hakk i hæl, ble det holdt møter der det ble vurdert, diskutert og fattet vedtak med vidtrekkende betydning for folk og land. Den siste regjeringskonferansen på norsk jord ble avholdt i Tromsø 7. juni 1940. Regjeringen takket da ja til det britiske tilbudet om opphold i Storbritannia. Seinere samme dag befant konge, kronprins og de fleste regjeringsmedlemmer seg om bord i krysseren Devonshire på vei til England, til fem år i eksil. Norges lovlig valgte regjering var uten både territorium og administrativt apparat og hadde fem krevende og strevsomme år foran seg. Eksilregjeringens første konferanse i utlendighet ble avholdt i London 11. juni 1940, den siste 25. mai 1945.
Digitalarkivet: Se referater fra regjeringskonferanser fram til 7. juni 1940
Overrasket av det tyske overfall 9. april proklamerte Quisling statskupp samme kveld i tiltro til tysk anerkjennelse. Denne fulgte, men ble trukket tilbake tre dager senere og hans regjering måtte vike for Administrasjonsrådet.
Se foto av regjeringsmedlemmene her
Den 9. april var tyskerne i ferd med å okkupere sentrale deler av Norge, og landets lovlig valgte regjering var på dramatisk flukt for å unnslippe fienden. Om kvelden samme dag kunngjorde major Vidkun Quisling i en radiotale at han hadde dannet ny regjering. Quislings proklamasjon kom uventet på de fleste, og den såkalte kuppregjeringen ble både kortvarig og upopulær, også hos okkupasjonsmakten. Regjeringen rakk så vidt å kunngjøre to resolusjoner om pressesensur før den måtte gå av 14. april. Det hadde da et par dagers tid pågått sonderinger for å få til et forretningsministerium som kunne administrere de tyskokkuperte områdene. Det var viktig for okkupantene å få til en løsning basert på legalitet. Høyesterett oppnevnte den 15. april Administrasjonsrådet som alternativ til Quislings regjering. Vidkun Quisling ble derved skjøvet til side, men bare for en periode.
Administrasjonsrådet var et forretningsministerium som administrerte de tyskokkuperte delene av Norge i tiden 15.4.- 25.9.1940. Rådet ble til i dagene 12.-15.4. som et alternativ til Quislings kuppregjering.
Rådet bestod av fylkesmann I.E. Christensen, formann, Jens Backe-Wiig, Andreas Diesen, Ole F. Harbek, Gunnar Jahn Rasmus Mork og Didrik Arup Seip. Rådet ble etter hvert et organ for statens samlede virksomhet, forsvars- og utenrikssaker unntatt. Med disse begrensningene fikk administrasjonsrådsmedlemmene omtrent samme myndighet som en statsråd. Som kollegium behandlet Administrasjonsrådet saker innenfor Stortingets forretningskrets. Rådet hadde møter et par ganger i uken og førte en kortfattet protokoll. Lovbeslutninger ble vanligvis utgitt som ”Bestemmelser”. Medlemmene samarbeidet nært med departementsembetsmennene og de fleste saker dreiet seg og handels- og krisetiltak. Tyskerne ønsket å gjøre administrasjonsrådet til en motregjering for på den måten å legitimere okkupasjonsstyret, men mislyktes. Administrasjonsrådet ble 26. september avløst av et midlertidig råd, det kommissariske råd. Det hadde da pågått forhandlinger som blant annet hadde resultert i et krav fra Stortingets presidentskap om at Kongen måtte abdisere. Kong Haakon avslo dette bestemt i radiotale fra London 8. juli 1940.
Josef Terboven kom til Norge 14. april og skulle være okkupasjonsmaktens øverste leder for sivilforvaltningen i Norge, Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete. Den 25. september utnevnte Terboven de såkalte kommissariske (midlertidige) statsrådene.
De kommisariske statsrådene bestyrte hvert sitt departement på vegne av Reichskommissar og var formelt sett ingen regjering. Nasjonal Samling ble nå det eneste tillatte politiske parti. Tre av rådene var ”upolitiske” mens resten var NS-medlemmer. Vidkun Quisling kom nå tilbake igjen og ble regjeringens politiske sjef. De hadde sitt første møte den 26. september 1940. Han ledet de faste felles torsdagsmøtene mellom statsrådene. Fredager ble det holdt statsrådskonferanse under ledelse av eldste tilstedeværende. Etter ett år bestemte Terboven at de konstituerte riksrådene skulle tituleres konstituerte ministrer. Ordningen med de kommissariske statsråder var en veltenkt forberedelse til NS’ maktovertagelse.
Se portretter av de kommissariske statsrådene
Se arkivmateriale fra De kommissarkiske statsråder
Vidkun Quislings 2. regjering, den såkalte nasjonale regjering, ble innsatt gjennom statsakten på Akershus 1. februar 1942. De kommissariske ministrene anmodet Quisling i egenskap av NS-fører om å danne en nasjonal regjering.
Se portretter av Quislings andre regjering
Den nye regjeringssjefen med tittelen ministerpresident, utnevnte deretter sine ministre, 13 stykker i alt, og første statsråd ble holdt på Slottet 5. februar 1942. I sin tiltredelseserklæring kunngjorde ministerpresidenten at han hadde den myndighet som etter Grunnloven tillå Kongen. Den nasjonale regjeringen fikk langt videre politiske fullmakter enn de kommissariske statsrådene hadde hatt og holdt regelmessig møter på Slottet under ledelse av ministerpresidenten. Statsrådsmøtene på Slottet ble avløst av ministermøter der vedkommende minister foredro saken for ministerpresidenten direkte. Ministerpresidenten avgjorde også saker helt på egen hånd.
- Beslutninger og tillegg 1942
- Register 1942
- Vedtak 1943-44
- Protokoll fra ministermøter 1944
- Foredrag til vedtak utenfor ministermøte 1942-45
- Lover I, 1942
- Lover II, 1942
- Lover 1943
- Lover 1944
- Lover og vedtak 1944
- Fortegnelse over vedtak 1942-45
- Fortegnelse over lover, beslutninger og vedtak 1942-45
- Hemmelig statssak av 26. september 1944
- Hemmelig sak av 17.11.1944
7. juni 1940 forlot regjeringen Nygaardsvold Tromsø for å ta opphold i Storbritannia. Der ville den opprettholde en fri norsk statsmakt i eksil og fortsette krigen mot tyskerne.
11. juni ankom konge, kronprins og regjering London til det som skulle bli et femårig ufrivillig eksil. Den første tiden i utlendighet ble politisk utfordrende for regjeringen Nygaardsvold, den var upopulær både hjemme og ute. I Oslo ble det ført forhandlinger mellom tyskerne og norske politikere om avsettelse av regjeringen og opprettelsen av et riksråd. Men kongen og den lovlig valgte regjeringen avviste resolutt alle forsøk på endring av forfatningen og videreførte kampen mot okkupasjonsmakten. London ble senter for motstandskampen og den norske regjeringens hovedkvarter. Nygaardsvold-regjeringen hadde, med enkelte endringer, omtrent det samme mannskapet gjennom hele krigen, men statsrådpostene kunne skifte.
Eksilregjeringen hadde til å begynne med en ganske liten stab, bare noen få embetsmenn, funksjonærer og forretningsmenn. Men snart ble det bygget opp en ganske stor sentraladministrasjon som ble arbeidsplass for mange nordmenn og mange utlendinger. Departementsinndelingen var i all hovedsak den samme som hjemme, men med tillegg for nye eller utvidede virkeområder som sjøfart og gjenoppbygging av Norge. Et av de største og viktigste arbeidsområdene var oppbyggingen og administreringen av handelsflåten i statsrederiet Nortraship. Den norske handelsflåten ble beslaglagt ved provisoriske anordninger 22. april og 18. mai og dannet det økonomiske grunnlaget for Norge i eksil og norsk krigføring. Over 90 % av inntektene til eksilregjeringen kom fra Nortraship.
En gang i uken samlet statsrådene seg til forberedende statsråd for å drøfte viktige saker som skulle behandles av kongen i statsråd. Referatene fra disse konferansene finner du i referatprotokollene. Beslutninger fattet av kongen i statsråd kan du studere i resolusjonsprotokollene i Digitalarkivet.
