Skipsregistrering

Fra slutten av 1600-tallet ble det også mulig å forsikre både skip og last. Britiske Lloyds regner sin oppstart til 1688. Forsikringen krevde også å få tilgang til dokumentert taksering og vurdering for å kunne gi sikre forsikringsbeløp, og igjen ble det viktig å få taksert og klassifisert fartøyene. Lloyds vokste og ble fra 1730-tallet av den viktigste skipsassurandøren, med hele Verden som arena. Fra 1734 ble det gitt ut årlige trykte oversikt over forsikrede fartøyer. Utgivelsene fikk navnet til Lloyds, og denne serien med utgivelser fortsetter. 

Listene oppdateres på nett kontinuerlig. 

Det norske Veritas ble opprettet i 1864 som en forening for gjensidige sjøforsikringsselskaper med formål å drive felles skipsklassifikasjon og sertifisering, med besiktigelsesmenn plassert rundt om i sentrale havnebyer. Etter hvert fikk Veritas sterkt fokus på håndtering og minimering av risiko, og egen forskningsavdeling. Skipsfarten var internasjonal, og Veritas ble rasket et internasjonalt selskap, etter hvert med etablering i 100 land. Fra 1865 har Veritas gitt ut sine årlige lister over skip, inndelt i klasser og med opplysninger om byggeår, eier, tonnasje osv. Utgivelsene fra Lloyds og Veritas gir gode oversikter over de til enhver tid eksisterende klassifiserte skip.

Reglene for norsk sjøfart var gitt i en rekke forordninger, artikler og reskripter, i tillegg til en rekke ulike bestemmelser i Christian 5.s Norske Lov fra 1687. Alle disse ble erstattet av lov om Søfart 24. mars 1860. Der ble det (§ 2) bestemt at alle norske skip skulle ha nasjonalitetsbevis, bilbrev (så sant skipet var bygd i Norge), målebrev og mannskapsliste.

Nasjonalitetsbeviset skulle utstedes gratis av regjeringen. Bilbrevet skulle utstedes av magistrat eller sorenskriver, og ved at to pålitelige menn som hadde nøyaktig kunnskap om byggingen, møtte fram for myndighetene og avla edelig forklaring om størrelse og byggemåte. Dette ble samlet i det bilbrevet som deretter ble utstedt. Denne loven hadde bestemmelser om overdragelse av skip eller skipsparter, om skippere, sjøforklaring, hyring av mannskap og mannskapets plikter. Dessuten om fraktkontrakter og last, om skade og berging og om straff og rettergang for forseelser og forbrytelser på reise.

I den nye loven i 1893 ble det (§ 2) fastsatt oppretting av egne offentlige skipsregistre, med fullstendige opplysninger om eiendoms- og rederiforhold. En egen lov for registrering av skip kom 4. mai 1901. Den trådte i kraft 1. januar 1903 og inneholder bestemmelser om hvordan registreringen skulle skje, og hvordan registrene skulle utformes. Alle seilskip over 50 registertonn, og dampskip over 25 registertonn skulle registreres. Unntak ble gjort for orlogsskip og andre skip i statens eie.  

Som følge av loven ble det fra 1903 opprettet skipsregister og skipsmatrikkel i to eksemplarer. Skipsregistreringen ble lagt til den embetsmannen som hadde ansvaret for tinglysing og føring av pantebøker. Det var storparten av sorenskriverne, og byskriverne i Oslo og Bergen. Skipsmatrikkel skulle føres i to eksemplarer, en lokal, ført ved tollstedene, og en nasjonal, ført i departementet. Skipsmatrikkelen skulle føres på grunnlag av meldinger fra skipsregisterfører.

Registrering skulle skje ved at det ble sendt skriftlig melding gjennom tollstedet til skipsregisteret. Ved anmeldelse av skip skulle målebrev, nasjonalitetsbevis og skipets bilbrev følge med, enten i original eller i bekreftet kopi. Disse ville normalt bli arkivert som bilag til registeret. Føring av lokale skipsmatrikler falt bort i 1973.

Fra 1. august 1992 ble all skipsregistrering i Norge samlet i et statlig forvaltningsorgan plassert i Bergen og underlagt Nærings- og handelsdepartementet. Skipsregistrene hadde ansvar for å administrere de to skipsregistrene Norsk Internasjonalt Skipsregister (NIS) (som var opprettet i 1987 og underlagt Bergen byskriverembete) og Norsk Ordinært Skipsregister (NOR), herunder Skipsbyggingsregisteret (BYGG).  

Fra 2012 er skipsregistrene en avdeling i Sjøfartsdirektoratet.

Skipsregistrene består av et register over dokumenter som gjelder skip eller rettigheter i skip, etter sjølovens § 13 og 20. Skipsregistrenes hovedoppgave er å tjene som et sentralt ledd i den offentlige kontroll av registrerte skip og deres eierforhold, samt å fungere som et rettsvernregister for registrering av rettigheter i skip.

Lov av 3. desember 1948 om registrering og merking av småfartøyer omfattet alle mindre fartøy og båter som brukte mekanisk kraft, som var i privat eie og som ble brukt i norsk kystfarvann. Registeret skulle føres av politiet, og det skulle være et register for hvert fylke. Det var gjort unntak for fartøyer som hadde passasjersertifikat og som var tydelig merket med navn og hjemsted. Fartøyene skulle få seg tildelt kjennemerker og disse skulle plasseres på hver side av fartøyets forskip.

Kjennemerket bestod av bokstav for fylke (som for registrerte biler), og et fortløpende nummer. Merkebrevet hadde opplysninger om kjennemerket, utfylt av politiet, fartøyets navn, art (damp eller motor), byggeår for skrog, byggematerialet, største lengde og største bredde, maskinens fabrikknummer, samt eiers navn og adresse, og registreringsdato med signatur av eier og polititjenestemann.

Småbåtregisteret ble senere overført fra politiet til Tollvesenet, og i 2005 ble det overtatt av Redningsselskapet. Registeret gir mulighet for registrering av fritidsbåter som ikke er registreringspliktige i skipsregisteret.

Registreringen gir hver enkelt båt et kjennetegn med formatet tre bokstaver og tre tall, eks. ABC 123. Det gis skilt/klistremerker med nummer og det utstedes et båtkort for hver båt. Det er registrert ca. 250 000 småbåter i Norge.

Opprettholdelsen av registeret har blant annet motivert av ønske fra forsikringsselskapene og politiet om å kunne identifisere stjålne fritidsbåter.

De eldre småbåtregistrene skal være avlevert til statsarkivene.

Skipsregistre og mapper 1903-1992

Skipsregistrene som ble ført av byskrivere og sorenskrivere inneholder flere opplysninger enn man kan finne i de trykte registrene. I tillegg til teknisk informasjon, gir de også informasjon om eiere av båten, om eierskifter og pantsettinger. Det vil være mapper på hver enkelt båt. Disse mappene følger båten ved flytting, slik at de til slutt blir arkivert der hvor skipet endelig ble slettet fra skipsregisteret. Mappene i arkivet er merket «slettede skip». Dette materialet er avlevert til statsarkivene og dekker perioden 1903-1992.

Personalpanteregistre

Personalpanteregistrene omfatter tinglysninger (rettigheter og pant) i løsøre. I den grad rettigheter eller heftelser i båter er tinglyst, vil personalpanteregistrene (normalt ført fra 1860) i sorenskriverarkivene i statsarkivene kunne konsulteres. Personalpanteregistrene er nå å finne også i Digitalarkivet.

Bilbrev

Bilbrevene er attester fra byggmester med opplysninger om båten og dens tilblivelse. Bilbrevene er etter 1860 normalt innført i notarialprotokollene som ligger i sorenskriverarkivene i statsarkivene. Før 1860 vil bilbrevene kunne finnes blant sivile saker/tingsaker.

Skipsmåling lå fram til 1906 under Tolletaten. I tollarkivene vil det ligge skipsmålings­journaler. I 1906 ble det opprettet skipsinspektørstillinger, fra 1977 kalt sjøfartsinspektører og underlagt Sjøfartsdirektoratet. Tollarkivene ligger i statsarkivene. I 1873 årene ble det opprettet en Kontrollrevisjon for skipsmålingen i Finansdepartementet. Dette arkivet er avlevert til Riksarkivet, og inneholder  kopibøker, journaler med registre, rundskriv, journalsaker, kvartalsinnberetninger fra tollstedene, tegninger, målingsbevis, målebrev, nasjonalitetsbevis og korrespondanse.

Skipskontrollen utfører sjødyktighetskontroll av skip. Etter sjødyktighetsloven av 9. juli 1903 skal alle norske skip på minst 50 bruttotonn stå under offentlig kontroll i alle forhold som har betydning for sjødyktigheten. Skip som er mindre, men som har en største lengde på 15 meter eller mer, skal stå under kontroll under byggingen. Kontrollen vil også gjelde en del mindre fartøyer som driver fiske eller passasjerbefordring.

Skipskontrollen har ligget under Sjøfartsdirektoratet. Den skal dels være forebyggende, og dels være tilbakevirkende og rapporterende. Noe av den forebyggende kontrollen er overlatt til anerkjente klassifikasjonsselskaper.

Sjøfartsinspektørene etterforsker sjøulykker, alvorlige personulykker og eventuelle straffbare forhold i forbindelse med skips drift, navigering og sjødyktighet. Sjøfartsinspektøren skal varsles til alle sjøforklaringer; han har politi- og påtalemyndighet i alle saker som gjelder skips sjødyktighet, men kan ikke avgjøre spørsmålet om tiltale. Skipsinspektørene (sjøfartsinspektørene) hadde også påtalemyndighet ved ulykker. Disse arkivene avleveres til statsarkivene. Arkivene inneholder mapper på skip som er forlist, kondemnert eller overført til annet skipstilsynsdistrikt. I mappene ligger tegninger, målebrev, bilbrev, og papirer i forbindelse med sertifisering, godkjenning og kontroll.

Arkivene fra Sjøfartsdirektoratets lokale avdelinger og sjøfartsinspektørene er avlevert til statsarkivene, mens arkivet etter det overordnede direktoratet er avlevert til Riksarkivet.