En ung kvinne i krisens Amerika-Ingeborg Gullestads historie i bilder

Fra Kvinesdal til New York – en ung kvinnes reise

I april 1928 reiste 17 år gamle Ingeborg Mathilde Gullestad fra den lille bygda Kvinesdal, med rundt 3000 innbyggere, til storbyen New York, som den gangen hadde nær  7 millioner – nesten 2 300 ganger flere enn hjemme. Fra en oppvekst på et gårdsbruk omgitt av jorder og fjell og i en bygd der de fleste ansikter var kjente, trådte Ingeborg inn i en verden med skyskrapere, folkemengder og et nytt språk. Det var et kulturskifte, et språkskifte og et livsskifte – fra det landlige og oversiktlige til det urbane og ukjente.

Forberedelser til reisen

Ingeborgs reise kom i stand på relativt kort varsel. Broren Hans hadde bestemt seg for å reise lenge før og hadde fått ordnet billett og visum mer enn to måneder før avreise. For Ingeborg ble det langt mindre tid til forberedelser. Foreldrene mente det var tryggere at hun dro sammen med broren, og hun skulle også reise med søskenbarnet Ingvald Berntsen Gullestad. Det virket som et bedre alternativ enn å dra alene senere.

Siden avreisedatoen nærmet seg raskt, måtte Ingeborg først reise til Oslo for å ordne både visum og billett. Hun hadde bare få dager på seg til å få alt klart før 13. april. Ingvald reiste også fra Oslo, og de to gikk ombord i skipet Stavangerfjord der. Hans kom på i Stavanger dagen etter. Ni dager senere steg alle tre i land i New York.

Der hadde deres eldste søster, Anne Kristine, allerede bodd i tre år. Også broren Selmer Emil hadde nylig reist dit. Avstanden fra Kvinesdal til New York var enorm – over 7000 kilometer i luftlinje, og rundt 9000 kilometer med båt. Skipet Stavangerfjord fulgte en rute over Atlanterhavet nord for de britiske øyer, tilpasset værforhold, havstrømmer og anløpshavner. 

Den eneste måten de fire søsknene kunne holde kontakt med familien hjemme på, var gjennom brev.

Immigrasjonspapirene – hvem var Ingeborg da hun kom til USA?

Verken Hans eller Ingeborg hadde vært i USA tidligere, og ingen av dem kunne engelsk. Av de amerikanske immigrasjonspapirene går det frem at de begge kunne lese og skrive norsk, og at de var ved god fysisk og psykisk helse. De hadde blå øyne og blondt hår. Ingeborg var 170 cm høy, Hans 178 cm. Hans er oppført som «Laborer», Ingeborg som «Domestic». De hadde begge selv betalt for reisen og hadde med seg 25 dollar.

Hans og Ingeborg oppga at de skulle til søsteren Kristine, men de skrev ulike adresser på henne i Brooklyn: Hans oppga 256-19 Street, mens Ingeborg skrev 3098 Bedford Avenue. Det tyder på at Kristine kan ha flyttet i løpet av våren – kanskje mellom februar og april, da søsknene søkte om visum.

Kristine – den første som dro

Den 18. april 1925 forlot Kristine Norge med skipet Stavangerfjord. Ti dager senere gikk hun i land i New York – 18 år gammel, alene og med håp om arbeid og muligheter. Ifølge immigrasjonspapirene kunne hun lese og skrive norsk, men behersket ingen andre språk. Hun hadde brunt hår og brune øyne, var ugift og hadde selv betalt billetten. Som yrke oppga hun «housework», og målet for reisen var Brooklyn, der hun skulle bo hos venninnen Anna Nilsen. Av de norske migrasjonspapirene går det frem at «Liten arb.fortjeneste» var årsaken til at hun dro. 

Da Kristine reiste, var Ingeborg 14 år gammel, Hans nærmet seg 18, og Selmer var 16. De to yngste søsknene, Rakel og Astor, var nesten 11 og 9 år gamle. Kristines beslutning og erfaringer fikk stor betydning for de andre søsknene. I Brooklyn fant hun seg raskt til rette – hun lærte seg språket, fikk venner og arbeid. Overgangen fra bygdeliv til storby mestret hun godt, og brevene hjem må ha formidlet et positivt bilde av muligheter og trygghet i det nye landet.

Familien hjemme i Norge

 Tre år senere bestemte Ingeborg, Hans og Selmer seg for å søke lykken i Amerika – slik storesøster Kristine hadde gjort før dem. Hjemme på gården var det nå bare to søsken igjen: Rakel (14 år) og Astor Olaus (11 år). De gikk fortsatt på folkeskolen og hjalp foreldrene, Hans Asinius og Oline Margrete, som nå var blitt 56 og 42 år gamle, med gårdsarbeidet.

Midt i søskenflokken

Ingeborg vokste opp som midterste barn i en søskenflokk på sju – med tre eldre og etter hvert tre yngre søsken. Da hun kom til verden i 1910, var faren nesten 39 år og moren 25. I folketellingen som ble foretatt 1. desember samme år, er hun registret som «udøpt Pige».

Ti år senere bestod familien av foreldrene Hans Asinius og Oline Margrete samt seks barn: Kristine (14), Hans (13 år), Selmer (12 år), Ingeborg (10 år), Rakel (6 år) og Astor (4 år). De fleste i familien hadde doble navn, men til vanlig brukte de bare ett.

Selv om søskenflokken på papiret talte sju, var den aldri fulltallig. Den første Rakel – barn nummer fem – døde som spedbarn, før de to yngste ble født. 

Et tidlig tap: Søsteren Rakel 

Et av Ingeborgs tidligste og mest skjellsettende minner var tapet av den to år yngre søsteren Rakel, som døde av kikhoste bare fire måneder gammel. Søsteren var, som Ingeborg, døpt på farens fødselsdag – 1. juledag. Ingeborg husket godt hvor alene hun følte seg på loftet da moren ba de tre eldste barna – Kristine, Hans og Selmer – om å komme ned i stuen for å ta farvel med den lille. Selv fikk hun beskjed om at hun var for liten til å se den døde søsteren, og ble sittende alene med spørsmål hun ikke fikk svar på.

Liknes skole 

Ingeborg startet i første klasse på Liknes skole 3. oktober 1918. Klassen besto av 17 elever – åtte jenter og ni gutter. Halvparten av jentene kom fra gårdsbruk, mens de øvrige hadde fedrene som var snekker, arbeider, baker og skredder. Fire gutter hadde fedre som drev gård, mens de andre hadde bakgrunn fra yrker som baker, fabrikkarbeider, landhandler og driftsbestyrer.

I løpet av det tolv uker lange skoleåret ble åtte av elevene rammet av kikhoste – nesten halvparten av klassen. Ingeborg slapp unna, men sykdommen var ikke fremmed for henne. Mens klassekameratene ble friske og kom tilbake til undervisningen, visste Ingeborg allerede at sykdom ikke alltid gikk over – den kunne ta liv.

Skolegang og fag

I 2. klasse arbeidet elevene med første del av katekismen og bibelhistorien om Moses’ fødsel. I tillegg hadde de lesing, regning og lek. Skoleåret varte i tolv uker.

I 3. klasse, som varte i fjorten uker, var Ingeborg nesten alltid til stede – bare tre dager var hun registrert som syk. De leste fra Det nye testamentet, med fortellinger helt frem til Jesu himmelfart, og repeterte starten på Jesu virke. De lærte om kong Haakon Haakonsson, og i geografi var fokuset på Norge. I sangundervisningen øvde de på både salmer og sanger som Ja, vi elsker, Deilig er den himmel blå og Alle fugle små. I regning jobbet de seg gjennom læreboka fra side 11 til 29. Lærer for klassen var Tollak Eiesland.

I 4. klasse gikk Ingeborg sammen med 24 andre elever – 12 jenter og 13 gutter. Skoleåret varte i fjorten uker. De leste fra Det nye testamentet og lærte om kong Sverre i Norgeshistorie. I naturfag var det menneskekroppen som stod i sentrum, og de fikk også litt innføring i elektrisitetens verden. Europa var tema i geografi. Lærer for klassen var T. Verås, som de også hadde hatt i 1. klasse.

Konfirmasjon og nye horisonter

Høsten 1925, det samme året som søsteren Kristine dro til Amerika om våren, stod Ingeborg til konfirmasjon. Da hun selv reiste til USA våren 1928, hadde hun fullført femårig folkeskole. I migrasjonspapirene oppga hun at «bedre fortjeneste» var motivet for å dra – altså mer eller mindre den samme begrunnelsen som Kristine hadde gitt tre år tidligere. 

I tillegg visste hun at søsteren hadde funnet seg godt til rette i New York. Kristine hadde lært seg engelsk, fått seg jobb og et godt sted å bo. Nye venner hadde hun også fått, og flere fra Kvinesdal hadde reist. For Ingeborg var det ikke bare et håp om arbeid – det var også en mulighet til å følge i fotsporene til noen som allerede hadde vist at det gikk an.

Et nytt liv i Brooklyn 

Da Ingeborg kom til USA våren 1928, var landet midt inne i det som senere har blitt kalt The Roaring Twenties – de glade tyveårene. Perioden var preget av økonomisk vekst, raske sosiale og kulturelle endringer, og en utbredt optimisme. 

På dette tidspunktet var Calvin Coolidge (1872–1933) president. Han var kjent for en liberalistisk og tilbakelent politikk, som hadde bidratt til å styrke USAs økonomi betraktelig.

I storbyer som New York var det høy puls, nye impulser og tro på fremtiden. Det var i denne stemningen Ingeborg slo seg ned i Brooklyn hos søsteren Kristine og startet sitt nye liv.

Arbeidsliv i storbyen

Ingeborg tok ulike jobber – først som barnepike og husholderske, deretter blant annet som sekretær på lege- og tannlegekontor. Hverdagen hennes var preget av tilpasning, arbeid og nye vennskap.

I starten var det krevende å forholde seg til et nytt språk, men hun lærte raskt – ikke minst av feilene hun gjorde. Barna i familien hun jobbet hos ble viktige læremestre, og de lo godt da hun forvekslet ordene «flies» og «flowers» og ba dem lukke vinduene så blomstene ikke skulle komme inn. Slike øyeblikk var både morsomme og nyttige – hun husket ekstra godt når språklige misforståelser førte til latter. 

Børskrakk og nye utfordringer

I mars 1929, kort tid før krakket, overtok Herbert Hoover (1874–1964) som president. Han ønsket å videreføre Coolidges økonomiske kurs og uttalte som presidentkandidat at USA aldri hadde vært nærmere å avskaffe fattigdom.

Optimismen fikk imidlertid en brå slutt da børskrakket inntraff i oktober samme år – bare halvannet år etter at Ingeborg hadde ankommet New York. Den 29. oktober – kjent som Black Tuesday – raste aksjemarkedet sammen og utløste en økonomisk krise som rammet hele det amerikanske samfunnet. For mange betydde krakket tap av arbeid, hjem og trygghet.

Ingeborg opplevde krisen på nært hold. Hun mistet alle sparepengene sine, men klarte seg fordi hun ikke hadde lån eller forsørgeransvar. Hun kjente mennesker som mistet alt – og noen som aldri kom seg helt igjen. Samtidig så hun også hvordan enkelte klarte seg gjennom, enten fordi de hadde økonomiske ressurser, gode nettverk eller rett og slett flaks. For andre krevde det store personlige omstillinger, hardt arbeid og utholdenhet.

Ingeborgs egen situasjon var en periode preget av usikkerhet, men hun hadde evnen til å tilpasse seg og se nye muligheter, selv i motgang.

Depresjonstid og flytting til Chicago

Tidlig på 1930-tallet flyttet Ingeborg og søsteren fra Brooklyn i New York til Chicago, der også broren Hans oppholdt seg. Flyttingen var motivert av håpet om å finne arbeid i en tid preget av høy arbeidsledighet, sosial uro og økonomisk usikkerhet.

I Chicago var gangsteren Al Capone – «Public Enemy No. 1» – bosatt. Ingeborg fortalte senere om hvordan hun, mens hun bodde der, så Al Capone kjøre rundt i byen; han var både fryktet og beundret, og synet gjorde et uutslettelig inntrykk på henne.

Utfordringer og muligheter

For Ingeborg ble dette tiåret en tid preget av kontraster; økonomisk tap og personlig tilpasning, men også arbeid, fellesskap og nye impulser. Etter hvert flyttet hun tilbake til New York.

Ørkenen Sur – et miljø Ingeborg slapp å kjenne på kroppen

Ingeborg visste at det ikke gikk like bra for alle migranter som det hadde gjort for henne og de hun personlig kjente. Allerede før depresjonen på 1930-tallet hadde det vokst fram et miljø av akterutseilte skandinaviske immigranter i New York, kjent som Ørkenen Sur. Dette området lå i havneområdet Red Hook i Brooklyn – bydelen der flest nordmenn hadde slått seg ned – og eksisterte i omtrent ti år, fra midten av 1920-årene til midten av 1930-årene.

Red Hook var opprinnelig regulert til jernbanedrift, men ble stående urørt og etter hvert tatt i bruk som søppelfylling. Her, blant jernskrap, båtvrak og rustne tønner, vokste det fram et provisorisk samfunn der hjemløse og arbeidsløse skandinaver – med nordmenn i flertall – forsøkte å overleve. På det meste bodde det trolig opp mot 500 mennesker i Ørkenen Sur.

Nye tider med New Deal 

I 1933 kom et politisk skifte: Franklin D. Roosevelt (1882–1945) overtok som president etter Herbert Hoover, som hadde vært tilbakeholden med statlig inngripen under krisen. Roosevelt lanserte New Deal-politikken, som innebar at staten skulle bidra aktivt til å skape arbeidsplasser og stimulere økonomien. Han lovet å «dele ut kortene på nytt» og gi bedre livsmuligheter til det han kalte «the forgotten man».

Ingeborg og Kristine opplevde hvordan Roosevelts tiltak gradvis endret bybildet og hverdagen. De så hvordan offentlige prosjekter skapte aktivitet i gatene, og hvordan troen på fremtiden sakte vendte tilbake.

En by i forvandling – New Yorks skyline vokser 

I løpet av årene Ingeborg bodde i New York, endret byen seg dramatisk. Det tydeligste symbolet på denne forvandlingen var byggingen av Empire State Building, som stod ferdig i 1931. Med sine 102 etasjer og en høyde på 381 meter var det verdens høyeste bygning. Den kunne rommet hele Kvinesdal sentrum – i høyden!

I samme periode ble også flere andre kjente bygg reist: Chrysler Building (77 etasjer, ferdig i 1930), Rockefeller Center (påbegynt 1930), Radio City Music Hall (åpnet 1932) og Waldorf-Astoria Hotel (åpnet 1931). Disse bygningene forandret bybildet og gjorde New York til et symbol på modernitet og fremtidstro. 

Fritid og fellesskap

Selv om hverdagen i New York var preget av arbeid, var det også rom for fritid. Den ble gjerne tilbragt på en strand eller i en park.

Ingeborg klarte seg godt gjennom krisen, og bildene fra perioden viser en ung kvinne som fant sin plass i storbyen. Hun var lærevillig, motebevisst, sosial og tilpasningsdyktig.

Et portrett med betydning – Ingeborg Gullestad hos Knut Vang

På 1930-tallet ønsket mange norske innvandrere i New York å forevige seg selv. Et portrett kunne være mer enn et bilde – det var en måte å vise både seg selv og omverdenen at man klarte seg, at man hadde verdighet, stil og gode fremtidsutsikter. Gjennom fotografiet kunne man etablere en ny identitet, samtidig som man holdt fast ved røttene og markerte sin tilhørighet til både det norske og det amerikanske.

Knut Vang – fotografen med stil og status

Ett navn gikk igjen blant dem som søkte portretter med kvalitet og eleganse: Knut Vang. Den norskfødte fotografen etablerte studioet sitt i Brooklyn i siste halvdel av 1920-tallet, få år etter at han selv hadde utvandret fra Norge. Han ble raskt en sentral skikkelse i det norsk-amerikanske miljøet.

Med teknisk dyktighet og kunstnerisk blikk dokumenterte Vang alt fra festligheter og teater til portretter av kjente nordmenn som Roald Amundsen, Fridtjof Nansen og flypioneren Thor Solberg, som han både fotograferte og filmet i Brooklyn. Bildene hans ble stilt ut og premiert i amerikanske fotoutstillinger, og han ble kjent som den man henvendte seg til for «et særlig godt fotografi».

Ingeborg foran kameraet

I 1932 og 1933 lot Ingeborg seg portrettere i Knut Vangs studio – et valg som uttrykker både ambisjon og bevissthet. Hun ønsket å bli fremstilt med den kvaliteten som det beste norsk-amerikanske fotografiet kunne tilby. Portrettene viser en kvinne som står støtt i sin nye tilværelse, kledd i moteriktige klær og med et blikk som signaliserer selvtillit og stil.

Ingeborg oppsøkte også den kjente fotokjeden Sol Young. Der ble hun foreviget i en kåpe hun både var stolt av og likte godt å gå i. 

Hjemreise

Etter å ha bodd i New York og Chicago i over syv år, bestemte Ingeborg seg for å reise hjem til Norge for å besøke foreldrene og de to yngste søsknene, særlig fordi faren hennes var i dårlig form. Hun var også spent på å se det nye huset familien hadde bygget etter at hun dro.

I juni 1935 gikk hun ombord i Bergensfjord, sammen med 510 passasjerer – blant dem forfatteren Herman Wildenwey og hans kone Gisken. Under overfarten ble Ingeborg kjent med begge, svingte seg med Herman på dansegulvet og fikk diktsamlingen Owls to Athens i gave, med en personlig hilsen fra forfatteren: Miss Ingeborg Gullestad with the compliment of the author and best wishes. Bergensfjord 14th June 1935. Herman Wildewey.

Opplevelser underveis

I et brev til søsteren Kristine, skrevet rett etter hjemkomsten, fortalte Ingeborg at hun hadde hatt det «meget kjekt» på reisen. Været var så fint at hun kunne nyte utsikten og livet ombord. Da skipet lå til kai i Bergen, gikk hun i land, tok Fløibanen og spiste på restaurant – men forspiste seg på krabbe og pannekaker, noe som gjorde den videre reisen til Stavanger mindre behagelig.

Etter ankomst i Kristiansand reiste hun videre med alle koffertene sine i en slags lastebil. I Lyngdal byttet hun til privat bil, men «pakkingtronken» ble stående igjen og sendt etter neste dag. Broren Astor hentet den med hest.

Hjemme igjen

I brevet til Kristine beskrev Ingeborg også hvordan det føltes å komme hjem til Gullestad: «Her hjemme er det så fint som i Edens have. Gullestad er den fineste plass på jorden,». Hun la til at hun aldri ville tilbake til Amerika – «ikke i mitt grønne liv». Hun var overveldet over hvor vakkert alt var, og hvor sterkt hun hadde lengtet etter dette stedet gjennom alle årene i utlandet.

Men gleden var blandet med vemod. Hun var forskrekket over å se hvor mye eldre foreldrene hadde blitt, og hvor mye søsknene hadde endret seg – særlig broren Astor, som hun knapt kjente igjen. Hjemkomsten ble dermed både en bekreftelse på tilhørighet og en påminnelse om hvor lang tid det var gått siden hun dro derifra.

Utdrag fra brev: Kjere Christine! Ja, nu har jeg rigtig meget, meget nytt at skrive det er så meget forskrekket og oversagt som jeg nu begynner dette brev. Her Hjemmer er er så fint som i edens have. Gullestad er den fineste plas på jorden Ja, Christine du skulle se hadde aldrig trot og vist at her var så fint. Du Christine jeg vil aldrig til America mer i mit grønne liv. Ja vist vi ikke gik og drømte der over. Ja, det har vi gort i alle dei åran, ja, der du bare viste. Dette er Paradise. På båten hadde vi meget kjekt ver var ikke syg hele turen, kom til Bergen den 20 kl 5. Jeg var på Fløibanen Rest. – og spiste og efterpå flere steder over Byen hele tiden vi stod i Bergen var jeg i Byen og runt med en mand fra Seatle som snagte om at han kjente Ånen bror til mama å vi hadde det moro der var pent på Fløibanen men ikke halv så fint som på Gullestad
Reiste da fra Bergen kl 2 på natten kom til Stavanger 9 om morningen og hele veien fra Bergen til Stavanger var jeg dødsens syg av at jeg hadde spist krabbe og så forspist meg på hellekaker og pannekaker i Bergen – Så til Kristiansand sud kom vi kl. 6 om kvelden den 21de veret var så fint at solen steget, så av til tolbuen dei åpnet en av dei små kuffartan men dei andre åpnet dei ikke dei bare spurte meg ut hvad jeg hadde jeg sa gamle kler og skrønte som bare troll og nygland gav jeg dem så dei kune åpna den om dei ville så spurte dei om jeg hadde radio så sa eg o nei da – så åpnet dei ingen ting […] Pappa er ikke god håper dere får se han til jul og det mener jeg […] Så tog jeg bil fra Kr. sand med alle kuffartan en slags lastebil den var fin da jeg kom til Lyngdal byttet jeg bil og tog privat bil det var i 12 tiden om natten alle kuffartan fik jeg med og pakkingtronken den andre stod igjen i Lyngdal dei sente den på lasteruten neste dag alså lørdag. Astor jek efter den med Hesten, kan tro vi pakket op og stelte, […] […] Jeg blev ganske forskrekket da jeg møte Mama og Pappa dei var blitt så gamle ja, Christine du skulle se og Astor er større end Hans – så det første dagan når jeg talte med Astor kalte eg han for Hans du det var rart for han er i målet just som Hans er. Skal skrive senere Ingeborg

Uventet dødsfall i familien

Bare noen uker etter at Ingeborg kom hjem, døde moren helt uventet av heteslag under slåtten. Tapet preget hele familien og gjorde at Ingeborg ble værende i Norge mye lenger enn hun hadde planlagt. Selv om hun i begeistring over gjensynet med familien og det nybygde huset på gården skrev til søsteren at hun ikke ville til Amerika igjen, ble det ikke slik. 

Etter hvert som tiden gikk, ble det klart at hun likevel ville reise tilbake. Hun trivdes med livet der, hadde gode jobbmuligheter og venner og tre søsken som ventet på henne. Valget om å dra tilbake var en erkjennelse av at hun kjente seg hjemme to steder der hun levde svært ulike liv.

Et frieri før avreise

Mens hun fortsatt var hjemme, traff hun Olav. Han drev den første private realskole i bygda og hadde som mål å spare nok til å studere på universitetet. Han visste at Ingeborg snart skulle tilbake til Amerika og at han økonomisk sett ikke hadde mye å tilby akkurat da, men fridde likevel til henne bare én uke før avreise – i håp om at hun ville komme tilbake til Norge. Ingeborg nølte med si ja fordi hun ikke kunne love at hun kom tilbake, men Olav sa at han tok sjansen.

Tilbake til New York – og et nytt veivalg

I mai 1936 satte Ingeborg Gullestad kursen mot New York igjen. Hun var da registrert som tanntekniker, og på fingeren bar hun forlovelsesringen hun nylig – og noe nølende – hadde takket ja til. Den første tiden bodde hun hos broren Selmer og hans familie i Brooklyn.

Etter hvert fikk hun jobb som sekretær på et legekontor, tok opp kontakten med venner og familie, og nøt fritiden. Hun ble fotografert både i storbyen – i parker og sammen med venner – og på utflukter utenfor, blant annet ved et fossefall på Hålend Farm i september 1937. Livet i New York var sosialt og aktivt, og tanken på å vende tilbake til Norge ble gradvis mer fjern. 

Ambrose Ryan – en gammel bekjent

En viktig grunn til det var Ambrose Ryan, en irsk immigrant og politimann hun hadde kjent i flere år – faktisk lenge før hun møtte Olav. De tilbrakte en del tid sammen i den første perioden hun var i USA, fra 1928 til 1935, og tok opp kontakten igjen da hun kom tilbake i 1936. Ambrose hadde også kommet til New York på slutten av 1920-tallet, og de delte erfaringer som nyankomne. Begge snakket ofte om familiene sine og hjemstedene de hadde forlatt – Ingeborg om Norge, Ambrose om Irland. 

Dagbok i ventetid 

Mens Ingeborg levde sitt liv i Amerika, levde Olav sitt hjemme i Norge. Hverdagene deres var vidt forskjellige – hun fikk nye impulser og sosiale opplevelser i en verdensmetropol, han hadde et langt roligere liv i hovedsak preget av arbeidet som lærer. Ingeborg var ikke like ivrig brevskriver som Olav, og det kunne gå uker uten svar.

I juni 1937 gjorde Olav noe uvanlig: han begynte å skrive dagbok – og han valgte å skrive den på engelsk. Han ga den tittelen Troubled Thoughts and Rare Reflections. Kanskje var det en måte å skape litt avstand til følelsene, eller kanskje et forsøk på å komme nærmere Ingeborg, som fortsatt var på den andre siden av havet.

Han var rastløs og prøvde å finne ut hvorfor. Var det våren? Økonomiske bekymringer? Eller noe annet? Jo mer han skrev, jo tydeligere ble det for ham at det var savnet etter Ingeborg som uroet ham mest. Hun hadde ikke svart på brevene hans på over seks uker, og det gjorde ham usikker. Elsket han henne virkelig? Han stilte spørsmålet rett ut – og forsøkte å svare så ærlig han kunne.

Olav kom frem til at han gjorde det. Ikke bare fordi han savnet hennes nærhet, men fordi han ønsket å dele livet med henne: samtalene, stillheten, planene og hverdagen. Dagboken ble et slags forsøk på å rydde opp i tankene – og kanskje også en måte å holde fast i håpet om at hun fortsatt tenkte på ham. 

Et valg mellom to liv

Ingeborg bekreftet etter hvert at hun gjorde det. Hun savnet ham – og livet hjemme – mer enn hun kanskje hadde tillatt seg å innrømme. Etter to år bestemte hun seg for å reise hjem for godt.

Hun kjøpte en hvit silkebrudekjole og pakket kofferten. Rett før avreise fikk hun en grønn jadering fra Ambrose. Hun hadde først takket nei siden hun skulle jo gifte seg med en annen – men Ambrose insisterte: «Keep it as a memory». Ringen var en avskjedsgave. 

Den 18. juni 1938 forlot Ingeborg Amerika og Ambrose Ryan til fordel for et liv i Norge med Olav Fintland.

For Olav var dette en stor glede. I det siste brevet han sendte før Ingeborg skulle reise, skrev han:

Påska iår var stille. Eg reiste heim onsdagsmorgonen og kom igjen 3. dag. Det var ikkje snø, så eg låg heime på benken alle dagane og kvilte. Og tenkte på deg.

Og no kjem du. Eg må mest klypa meg i armen for å bli sikker på at det ikkje er draum. Tenk at det er 2 år siden du reiste. Me hadde det moro den våren, men det skal bli ingenting mot så greitt me skal ha det i sumar. 

Eg veit med naua koss eg skal få skrive det eg vil, eg er heilt ør av gleda. Hurra! All my love to you, dear. Olav

Bryllup på Gullestad

Nyttårsaften 1938 var Ingeborg ikledd den hvite silkebrudekjolen hun hadde kjøpt i New York. Bryllup ble feiret hjemme på gården Gullestad. Det markerte starten på et nytt kapittel i livet.

Ingeborg Gullestads historie gir et personlig og unikt innblikk i hvordan én enkelt livshistorie kan kaste lys over hvordan en norsk utvandrer opplevde 1930-tallets Amerika. Fotografiene hennes formidler en versjon av den amerikanske drømmen, og viser en kvinne som var kvalitetsbevisst, sosial, tilpasningsdyktig og optimistisk.

Bildene gir et annet perspektiv på migrasjonshistorien enn det vi vanligvis finner i lærebøkene. De gir liv til en enkelt skjebne og minner oss om at historiefaget også handler om nære og personlige fortellinger.

Utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar og barnebarn til Ingeborg Gullestad) og Synnøve Østebø (arkivar).

Vi har fått god hjelp fra Almina Jazavac (førstekonsulent), Rebekka Rostrup (seniorrådgiver), Hanne Karin Sandvik (seniorrådgiver), Eivind Skarung (seniorrådgiver) og Sissel Eltvik Wang (seniorrådgiver). 

• Utforsk digitalt tilgjengelige kilder om flytting og utvandring
• Se andre bilder i Ingeborg Gullestads privatarkiv