Utfordrende oppvekst

Hvorfor Karsten dukket opp i kildene

Første gang vi ble oppmerksom på Karsten Tostrup Rødder, var da vi for en del år siden jobbet med arkivet etter skolehjemmet Lindøy. Skolehjemmet, eller Lindøens Opdragelsesanstalt som det opprinnelig het, lå på en øy like utenfor Stavanger. Hit ble gutter i alderen 10–16 år sendt. I første halvdel av 1900‑tallet var tyveri hovedårsaken til at de havnet på øya. Det var også grunnen til at Karsten tilbragte litt i underkant av tre år av sitt liv der.

Hva utstillingen viser om Lindøy

Nettutstillingen gir en forståelse av hverdagslivet på skolehjemmet Lindøy, både slik det artet seg for elevene og for de ansatte. Vi får også en viss kjennskap til hvilken kontakt og dialog det var mellom skolehjemmet og hjemmet samt med andre institusjoner.

Familien Rødder – kilder og spor

Videre får vi et innblikk i familien Rødder. Vi får kjennskap til fødsler, konfirmasjon, giftermål og dødsfall gjennom kirkebøker. Gjennom folketellinger, adressebøker, likningsprotokoller, branntakstprotokoller og pantebøker der blant annet eiendomskjøp og salg er dokumentert, får vi en viss kjennskap til familiens økonomi og boforhold. Litt dokumentasjon på Karstens skolegang i Stavanger får vi i skolearkiver fra de to skolene han gikk på før og etter skolehjemsoppholdene.

Livet i USA – egne ord og intervjuer

Et inntrykk av Karsten sitt liv som utvandret til USA får vi gjennom hans journalistiske virksomhet i Nordisk Tidende og gjennom intervjuer han har gitt.

Romanen som kilde – Knus ikke en elendig i porten (1937)

Karsten Rødder gav i 1937 ut romanen Knus ikke en elendig i porten. Den beskriver oppveksten til en gutt i Stavanger før den første verdenskrigen. Vi får et innblikk i familieliv, vennskap og skolegang. Ikke minst gir den oss innsikt i de opplevelser og følelser en ung gutt har som elev ved et skolehjem; datidens barneverninstitusjon. Forfatteren har brukt egne erfaringer som grunnlag for å skrive romanen, men har også tatt seg noen kunstneriske friheter. Manuset jobbet han med over flere år, og han var blant annet i kontakt med Sigurd Hoel i Gyldendal i denne prosessen.

Et kritisk bakteppe – og hvorfor Karstens historie er viktig

Det har opp gjennom de senere tiårene vært rettet betydelig kritikk mot forholdene ved skolehjemmene. Dette er kritikk som for en stor del bygger på godt dokumenterte opplysninger. I dette perspektivet fortjener Karstens historie å bli trukket fram, fordi den viser at det også kunne bli gode liv for gutter som hadde en mindre vellykket start på livet. Karstens roman gir oss hans egne tanker om vilkårene for at det skal gå bra når utgangspunktet ikke var det beste, noe som også arkivkildene gir sitt tydelige vitnesbyrd om.

Karsten Tostrup ble født i mai 1901, litt over to år etter at foreldrene Ivar og Jorine giftet seg giftet seg, og litt mer enn ett år etter at søsteren Magnhild Ovidia kom til verden.

Navne- og oppkallingstradisjoner i familien Rødder

Nesten alle barna i familien fikk doble navn. Foreldrene Ivar og Jorine ser ut til å ha kombinert to oppkallingstradisjoner: både direkte oppkalling og oppkalling etter samme forbokstav.

• Magnhild Ovidia ble oppkalt etter farmoren Malene og farfaren Osmund.
• Karsten Tostrup fikk navn med de samme forbokstavene som mormoren Karen og morfaren Torsten.
• Ivar Johannes ble mer eller mindre direkte oppkalt etter foreldrene, og det samme ble Iverna Jorine.
• Osmund Torstein ble oppkalt direkte etter begge bestefedrene.
• Telma Orlanda fikk et navn etter samme mønster, men med et mer internasjonalt preg.
• Torbjørg er trolig oppkalling etter morfaren.
• Anna Lorense kan være oppkalling etter et pleiebarn som vokste opp med mormoren Karen, eller en annen slektning. Tanten på farssiden het Anna Karoline. Lorense kan være knyttet til samme person som onkelen Peter Lauritz fikk navn etter.

Familien utvides – flere barn og fødselsopplysninger

Karsten var nærmere syv år da han ble storebror til Iverna Jorine. Året etter kom søsteren Anna Lorense til verden. Lille julaften i 1910 ble broren Osmund Torstein født. 

Fra å være en liten familie med to barn, vokste den raskt. Da Jorine fødte Iverna, Anna og Osmund, var jordmor til stede. Gurine Hetland tok imot jentene, mens Margrethe Bjelland var med da Osmund ble født.

Det går frem av fødselsmeldingen at Osmund var Jorine Rødders syvende fødsel, og at hun hadde født seks ganger før. Dersom dette er korrekt, kan det tyde på at hun tidligere hadde mistet to barn.

Alle fødsler skulle ifølge kongelig resolusjon av 9. november 1901 meldes på skjema «Sundhedskommissionens Ordfører» innen åtte dager. Dødfødsler eller dødsfall i løpet av det første døgnet skulle meldes til sognepresten, som rapporterte videre til sunnhetskommisjonen én gang i måneden.

Barnedødsfall – to brødre som døde tidlig

Karsten mistet begge lillebrødrene sine.

• Ivar Johannes døde rundt to uker gammel av en akutt hudinfeksjon.
  Karsten var da omtrent 2,5 år gammel og kan ha hatt uklare minner – eller ingen minner.
  
• Osmund Torstein døde da Karsten var 9 ½ år.
  Dødsårsaken var krampe og hudinfeksjon (erysipeles).
  Han ble begravet fra hjemmet lørdag 11. oktober 1913 kl. 13.

Arkivene gir ingen informasjon om Karstens følelser knyttet til brødrenes død. Det finnes heller ingen private arkiver fra familien som beskriver forholdet deres.

Sikkert er det at Karsten ikke bodde sammen med familien fra mai 1912 til april 1914, da han var på Lindøy.

Mellom Lindøy og Amerika – nye søsken og nye

Mens Karsten hadde sitt første opphold på Lindøy, fikk han to søstre: Torbjørg og Telma Orlanda. Da han kom hjem til Pedersgata 115, var Torbjørg rundt halvannet år og Telma Orlanda to måneder.

Men tiden hjemme ble kort. Etter ni måneder, tidlig i januar 1915, ble han sendt tilbake til Lindøy. Han kom hjem kort før jul – men dro snart til sjøs. Da skipet lå til kai på USAs østkyst, rømte han. Det ble starten på et 50 år langt liv i Amerika.

En barndom preget av farens fravær

Da Karsten ble født i 1901, bodde familien på fire til leie i Nedre Dalgate 45. Faren, Ivar, var ikke hjemme. Rundt to måneder før fødselen reiste han ut som fyrbøter om bord i båten Jotun. Han kom først tilbake da Karsten var 3,5 måneder gammel.

Faren dro ut igjen med skipet Ino til England i juli 1902. Karsten var da litt over ett år. Han var tilbake i Stavanger i november samme år og ble værende i byen i fire måneder. Kort tid før Karsten ble to år, mønstret faren på Skaatø med kurs for London. Han dro også med Utstein til New York og New Orleans.

Frem til Karsten var åtte år, var faren mye fraværende. Moren Jorine styrte hjemmet alene og tok seg av barna. Hun hadde også hele ansvaret da hun fødte sønnen Ivar Johannes høsten 1903 og få uker senere måtte begrave ham.

Faren fikk aldri møtt sønnen som ble oppkalt etter ham. Han var bare kort innom hjemmet en måneds tid etter begravelsen.

Mange flyttinger i arbeiderstrøket

Karsten og søsteren Magnhild bodde sammen med moren på flere adresser i Stavanger øst.

Nedre Dalgate 45 – et år preget av sorg

Her bodde familien sammen med familien Hansen. Året 1901 var dramatisk:

• Den yngste datteren i familien Hansen, Marie Emilie (7 måneder), døde i februar
• Faren, Karl, døde tre måneder senere, 28 år gammel

Pedersgaden 66 – trangboddhet og mange hushold

Familien bodde i Pedersgaden i tre år sammen med seks andre familier. De to største husholdene hadde henholdsvis syv og ti medlemmer. De hadde, som familien Rødder, flyttet mye.

Nærstrandsgade 9 – et kort opphold

Da Karsten var 4–5 år, bodde familien ett år her sammen med tre andre familier.

Nedre Banegade 22 – fem til seks år i kvistleilighet

Deretter flyttet de til Nedre Banegade 22 og ble boende i 5-6 år. Her bodde de sammen med familien Hult og en fabrikkpike i den første tiden.

Huseier i Pedersgaten – et stort økonomisk løft

I 1912 flyttet familien fra Nedre Banegade 22 til Pedersgaten 115.

På kjøpstidspunktet hadde Ivar og Jorine vært gift i tolv år. Selve vielsen foregikk på sogneprestens kontor, altså i presteboligen og ikke i kirken. I løpet av fem år i Pedersgaten 115 opplevde familien både gleder og sorger:

• Døtrene Torbjørg og Telma ble født
• Karsten ble sendt til Lindøy
• Broren Osmund døde

Seks flyttinger på elleve år

Før Karsten ble sendt til Lindøy en uke etter 11‑årsdagen, hadde han bodd på seks ulike adresser i samme del av byen.

Fra leietakere til huseiere

Selv om familien vokste og inntekten var varierende, klarte Ivar å få kjøpt et hus til familien i Pedersgaden 115 i 1911. Han betalte 4605,18 kroner for den da 42 år gamle eiendommen. Det tilsvarer 388 202,11 kroner i dagens pengeverdi (2025).

Da familien Rødder leide kvistetasjen i Nedre Banegate 22, betalte de 132 kroner i året i husleie. I 1911 hadde Ivar en årslønn på 700 kroner. Året etter tjente han 900 kroner som fabrikkarbeider. Det betydde at familien brukte omtrent en femtedel av inntekten på boutgifter så lenge de bodde til leie.

I 1912 var bankrenten rundt ca. 4 %. Hvis den nye boligen var finansiert med et lån som skulle nedbetales over 20 år, betalte han omtrent 28 kroner i måneden, altså 336 kroner i året. Dette var mye mer enn husleien han tidligere hadde betalt. I 1912 utgjorde boutgiftene derfor over en tredjedel av inntekten. Etter hvert økte Ivars lønn, og boutgiftene utgjorde da rundt en fjerdedel av inntekten.

Likevel var boligkjøpet trolig en god investering, fordi han kunne selge boligen i 1917 for 9500 kroner. Allerede i 1912 var huset vurdert til 5200 kroner. 

Perioder med og uten arbeid

Mens familien Rødder bodde i Banegaten, var faren og forsørgeren, Ivar Rødder, tidvis uten arbeid. Han hadde vært maskinist på «S/S Laksen» fram til november 1907. Deretter var han arbeidsledig fram til midten av mai 1908, da han fikk jobb som blikkslager ved blikktrykkeriet.

Denne stillingen hadde han til begynnelsen av desember 1908, før han igjen gikk en periode uten jobb. Senere arbeidet han et par måneder på en rekebåt, før han fikk jobb på blikktrykkeriet igjen fra juni 1910.

Mens han var uten arbeid, forsøkte Ivar å lage en nøkkelåpning til hermetikkbokser. Han fikk patent på løsningen, men ifølge skattelistene ga den ingen økonomisk gevinst av betydning. Likevel ser familien ut til å ha klart seg rimelig godt. Ivar klarte stort sett å skaffe seg arbeid og var flink til å utvikle og forbedre blikkprodukter til hermetikkindustrien. Mellom 1907 og 1915 fikk han flere ulike patenter.

Tidlige patenter

Et av de første patentene handlet om lukking av hermetikkbokser ved hjelp av kileutpressing. Patentet hadde nummer 16866 og ble registrert 14. oktober 1907. Det kunne ha vært gyldig i femten år, fram til februar 1922, men fordi Ivar ikke betalte årsavgiften, var det bare gyldig i ett år.

Patenter på åpning av hermetikkbokser

Ivar utviklet også løsninger som skulle gjøre det enklere å åpne hermetikkbokser. En av disse ble offentliggjort i Norsk Patentblad nr. 17, 26. april 1909.

Han fikk også patent på en annen type åpningsanordning som skulle lette åpningen av alle typer hermetikkbokser. Dette patentet ble godkjent 26. april 1909, og årsavgiften ble betalt i noen år. I april 1912 meldte Norsk Tidende at patentet ikke lenger var gyldig på grunn av manglende betaling.

I tillegg fikk han patent på en metode for pressing av hermetikkbokslokk. Dette beholdt han fram til oktober 1922.

En innovativ bransje

Ivar var langt fra alene om å ta patent på nye løsninger innen hermetikkindustrien. Mellom 1880 og 1915 ble det registrert rundt 400 patenter i denne næringen.

Elev på Johannes skole

Skolestart

Karsten begynte i første klasse på Johannes skole som sjuåring i 1908. Etter loven skulle undervisningen være mellom 18 og 24 timer i uken. Klassen hans bestod av 34 gutter. Lærer og klasseforstander var 35 år gamle Mathilde Wareberg. Hun var ugift, slik mange lærerinner var på den tiden, og bodde sammen med foreldrene og sin 20 år gamle bror i Asylgaten 5.

Barna på Johannes skole kom fra østre bydel i Stavanger, et område der industrien hadde vokst kraftig mot slutten av 1800‑tallet. Mange familier bodde trangt, ofte flere husholdninger i samme hus. De fleste fedrene hadde typiske arbeiderklasseyrker, og jobbet i industrien med fysisk arbeid som ofte var sesongbetont og risikofylt. Levekårene var derfor utrygge, både for arbeideren og familien. Inntektene kunne svinge kraftig, og noen perioder uteble de helt. Mange familier, slik som Karstens, leide derfor bolig.

Fedrene i Karstens klasse hadde blant annet yrkene: løsarbeider, dokkarbeider, fabrikkarbeider, hermetikkarbeider, bøkker, skomaker, snekker og tømmermann. To av guttene, Alfred og Otto, hadde mistet fedrene sine.

Karakterer og fag

Elevene fikk en hovedkarakter fire ganger i året. Den skulle vise hvor godt de samlet sett oppfylte skolens krav. Hovedkarakteren ble regnet ut som et snitt av fagkarakterene, der 1 var best og 5 dårligst.

Karsten gjorde det godt på skolen. I første klasse hadde han fagene religion, norsk muntlig, regning og skriving. Han fikk beste karakter i religion, karakteren 1,5 i både norsk muntlig og regning, og 2,5 i skriving. I tillegg fikk han vurdering i orden, oppførsel og flid. I alle disse fikk han karakteren 2.

Gjennom årene på Johannes skole lå hovedkarakteren hans mellom 1,55 til 1,79. I 1909 kom fagene norsk skriftlig, historie og geografi til. Også her gjorde han det godt. Det faget han gjorde det svakest i, var norsk muntlig, men resultatet var fortsatt bra – mellom 2,25 og 2,5.

Elev ved Petri skole

Overgang til ny skole

I april 1911 begynte Karsten i 4. klasse på Petri skole. Skolebyttet skyldtes at familien flyttet til Pedersgaten samme år, og dermed fikk ny skolekrets. Han gikk i klasse med 31 andre gutter. De fleste var født i 1901, men åtte var ett år eldre, og to var to år eldre. De måtte trolig gå 4. klasse om igjen fordi de ikke hadde nådd undervisningsmålene.

Bakgrunn og bosted

Guttene i klassen kom fra arbeiderhjem i østre bydel. Mange bodde svært trangt:

• Arne Evertsen bodde i en av tre leiligheter i Brattebergsgate 15 – i huset bodde totalt 15 personer.
• Markus Bjørnsen bodde i Nedre Blaasenborg 12 sammen med 20 andre.
• Karsten og tre av klassekameratene bodde i Pedersgaten: Henry i nr. 80, Otto i nr. 92 og Olav i nr. 103.

Andre bodde i blant annet Blaasenborg 11, Fjeldsmuget 7, ABC‑gaten 3, Baadegaten 10, Mellemgaten 9 og Kirkebakken 10. Fedrene deres hadde yrker som fabrikkarbeidere, løsarbeidere, blikkslagere, bøkkere, maskinister, skomakere og stuertere.

Karakterer og fravær

Til eksamen i mars 1912 hadde Karsten 2,41 i hovedkarakter, mens klassegjennomsnittet var 2,70. Han var best i geografi og naturkunnskap, og svakest i regning. I fagene religion, norsk skriftlig og muntlig, historie og håndarbeid lå han over gjennomsnittet.

Karsten hadde lite fravær. Han var registrert syk én dag i januar 1912 og én dag i mars. I februar hadde han to dager udokumentert fravær.

Lærerens vurdering

Selv om Karsten gjorde det relativt godt faglig og hadde lite fravær, hadde ikke klasseforstander Tronstad et positivt inntrykk av ham.

Da Karsten og kameraten Berge Ommundsen ble tatt av politiet for innbrudd og tyveri i september 1911, ble Tronstad bedt om å uttale seg. Han fortalte at Karsten ikke hadde «vist sig som nogen bra gut». Ifølge læreren hadde Karsten ikke utført skolearbeidet pent og nøyaktig, ikke vært flittig nok, og heller ikke oppført seg godt. Han var vurdert som upålitelig og skal ha forsøkt å stjele verktøy fra sløydsalen.

Sammenligner vi Karstens karakterer fra Petri skole med resultatene hans fra Johannes skole, kommer det tydelig fram at han gjorde det svakere her, selv om han fortsatt presterte relativt godt.

Første innbrudd: Bjellands og Iversens hermetikkfabrikker

En søndag i september, kort tid etter at Karsten hadde byttet skole og mens han ennå bodde i Nedre Banegate 22, ble han tatt på fersk gjerning for å ha brutt seg inn i August Iversens hermetikkfabrikk ved Badedammen. Han var ikke alene. Både han og kameraten, 11 år gamle Berge Ommundsen, ble innkalt til politiavhør.

Første innbrudd: Bjellands og Iversens hermetikkfabrikker

I avhøret forklarte Karsten at de først hadde tatt seg inn gjennom et åpent vindu på en av Bjellands fabrikker. Målet var å finne penger på kontoret til kontrolløren. De fant ikke kontanter, og klarte heller ikke å åpne skuffen de trodde inneholdt dem. I stedet ødela de et nøkkelknippe og tok med seg en tobakkspipe.

Etter dette tok de seg inn i Iversens fabrikk. Her var ingen vinduer åpne, så de knuste en rute. Planen deres var å stjele sardiner, men fabrikkeier Iversen oppdaget dem mens de gjemte seg bak noen kasser.

Politiets vurdering og straff

Saken ble avsluttet av politiet av tre grunner:

1. Dette var første gang guttene stjal
2. De var under den kriminelle lavalderen
3. Verken Bjellands kontrollør eller fabrikkeier Iversen ønsket straffesak

I stedet brukte politiet § 42 i lov av 6. juni 1896 og kontaktet skoleinspektøren. Guttene skulle straffes på skolen.

• Berge ble straffet i oktober
• Karsten fikk tre slag ris 10. november

Skolens registrering

Nytt avhør: Tyveri fra Blikemballagefabrikken

Tyveri i påsken 1912

Mindre enn et halvt år etter første avhør ble Karsten igjen innkalt til politiet – denne gangen for tyveri i påsken 1912. Sammen med fire andre gutter; Thoralf, Arne, Bjarne og Ragnvald, hadde han stjålet fra lageret til Stavanger Blikemballagefabrik i reperbanen.

Karsten var den eneste av de fem som tidligere hadde vært i kontakt med politiet.

Guttene og nabolaget

Guttene var jevngamle og bodde i samme område:

• Karsten og Thoralf bodde i Pedersgaten (nr. 109 og 115)
• Arne og Ragnvald bodde i Øvre Banegate (nr. 25  og 35)

Dette var et nabolag preget av tett bosetting, industriarbeid og mange barn i små leiligheter.

Til skolehjem på grunn av tyveri

På grunn av disse innbruddstyveriene ble Karsten sendt til skolehjemmet på Lindøy i mai 1912, omtrent en uke etter at han fylte elleve år. Vergerådet mente at «slet selskab» – dårlig påvirkning – var hovedgrunnen til handlingene.

Målt og veid ved ankomst

Da Karsten kom til Lindøy i mai 1912, veide han 34 kilo, minst av alle guttene. Gunder Johan Halvorsen som ankom øya samtidig og var litt eldre, veide 18 kilo mer. Etter et halvt år hadde Karsten gått opp 3,5 kilo, mens Gunder hadde lagt på seg nesten det dobbelte. Karsten var fortsatt en av de letteste elevene, og Gunder den tyngste. Blant de sytten guttene som ble veid i mai 1912, var gjennomsnittsvekten 42,7 kilo. Da Karsten ble utskrevet i april 1914, var han 41,5 kilo og 1,47 meter høy.

Skolegangen på Lindøy

Undervisningsopplegget på skolehjemmet lignet i stor grad det Karsten var kjent med fra folkeskolen, men nivået var noe lavere. Mange av guttene hadde nemlig ikke fulgt undervisningen ordentlig tidligere.

Klassen ble delt i én formiddags- og én ettermiddagsgruppe, og enkelte ganger måtte gruppene deles ytterligere fordi faglig nivå var svært forskjellig. Tre gutter på 9–10 år og én på 11 kunne verken lese eller regne da de kom til skolehjemmet.

I skoleåret fra april 1912 til mars 1913 hadde guttene 253 skoledager. Skoletiden var enten fra kl. 08.00 til 12.00 eller fra 13.30 til 16.30. Alle hadde fellestime mellom kl. 11.00 og 12.00. I vintermånedene fikk elevene i tillegg tre timer sløydundervisning i uken.

I juni 1912 var det 32 gutter på Lindøy. Rundt halvparten av disse var kommet dit på initiativ fra Stavanger vergeråd, mens resten hovedsakelig kom fra andre byer.

Aktiviteter og arbeid i hverdagen

Alle fikk opplæring i verkstedet. De startet med arbeid som halvsoling og reparasjon av sko og støvler. Dette var arbeid de fleste likte, selv om de ofte hadde lite erfaring. Guttene bidro også i vedlikehold av bygninger og båter i sommerhalvåret.

I tillegg deltok de i faste arbeidsrutiner som gikk på rundgang:

• To gutter hjalp på kjøkkenet i to uker av gangen
• Én gutt hadde ansvar for fjøset
• Én gutt stod for rengjøring i huset
• Alle deltok i sesongarbeid som pløying, planting av poteter og innhøsting av høy, grønnsaker og frukt

Flere av guttene var aktive i musikkorpset og øvde også på fritiden, men så vidt vi vet, var ikke dette noe som appellerte til Karsten.

Skolebibliotek

Skolens boksamling bestod av rundt 200 bøker. Mange gutter, inkludert Karsten, hadde stor glede av disse. Fortellingene spredte seg også til dem som ikke kunne lese selv – de som leste, gjenfortalte historiene til de andre og skapte leselyst i gruppen.

Fritid, feiringer og sommerturer

På fritiden fisket guttene, kappseilte med små båter eller lekte «indianer» og krigsleker. På sommeren badet mange i sjøen. Om vinteren foretrakk de inneaktiviteter som spill og lesing, men når isen holdt, gikk de på skøyter.

17. mai

Nasjonaldagen ble feiret sammen med guttene fra tvangsskolen. Det var kappsprang og ulike idrettsøvelser med premier til de beste, og dagen ble avsluttet med fyrverkeri.

Sommerturen 1912

Årets tur gikk med båt fra Det Stavangerske Dampskibselskap til Utstein kloster og Fogn.

Årsberetningen – den offisielle fortellingen om skoleåret

Årsberetningen gir oss den overordnede og offisielle fortellingen om hvordan skoleåret har vært, men ingen detaljer om enkeltepisoder på individ nivå.

Elev i formiddagsklassen

Karsten gikk i formiddagsklassen på Lindøy sammen med mellom 14 og 18 andre gutter. Antallet endret seg i løpet av skoleåret fordi nye elever kom til, mens andre sluttet.

Hvor kom guttene fra?

I løpet av skoleåret 1913/14 gikk 25 gutter i formiddagsklassen. Elleve av dem var født i Stavanger. Fire kom fra Haugesund, og fire fra Kristiansandsområdet.

Fedrenes yrker

Fedrene hadde typiske arbeideryrker. Fire av guttene hadde fedre som jobbet som stenarbeidere. Samme antall gutter hadde fedre som var løsarbeidere eller arbeidere, og fire hadde fedre som var sjømenn eller matroser.

Karstens medelever

Karsten hadde følgende medelever dette skoleåret: Abraham Jakobsen, Alf Rasmussen, Alfred Hegland, Henrik Charles Stangeland, Edvin Høiland, Gustav Selmer Olsen, Hjalmar Hansen, Henry Andersen, Jens Dahl, John Johannesen, Johan Monsen, Johannes Andersen, Karl August Stray, Bernhardt Sivertsen, Nils Nilsen, Olaf Leonard Baardsen, Otto Nilsen, Ole Strømmen, Robert Hofmo, Sigurd Skeiene, Sigurd Pedersen, Sigvald Bjelland, Sverre Larsen og Villiam Tønnesen.

Hvorfor havnet guttene på Lindøy?

Felles for alle guttene var at de hadde begått kriminelle handlinger. Tyveri var det klart vanligste lovbruddet, ofte kombinert med innbrudd. Tre gutter ble også plassert på Lindøy fordi de hadde forsømt skolegangen.

Færre enn fem av guttene hadde vært i kontakt med politiet for andre forhold, slik som rus, «gateløperi», heleri, underslag eller ildspåsettelse.

Hovedårsaken til at guttene hadde begått lovbrudd forklares med hadde kommet i «dårlig selskap».

Årsberetning 1913/1914

Skolehjemmets styre bestod av sogneprestene Ragnvald Gjerløw og Johan Lunde, skoleinspektøren i Stavanger og bestyrer Nils Stabenfeldt. Sammen førte de tilsyn med driften, undervisningen og elevenes utvikling.

Årsberetningen for Lindøen skolehjem 1913–1914 gir et innblikk i hverdagen for guttene og de ansatte på øya. Perspektivet er tydelig de voksnes: De vurderer guttene, tiden de har til rådighet og resultatene av arbeidet sitt.

På den siste siden i beretningen står det:

«Altsaa, livet gaar ogsaa her sin jevne, rolige gang, uten store hændelser, med sine smaaopkvikkelser og sit daglige stræv. Og tiden gaar fort; fra gutten kommer ind og til han skal utskrives igjen: vi synes det gaar saa alfor fort til at vi kan magte at indvirke synderlig dypt paa hans gemyt, paa karakter; for der er meget at bygge op, at rette paa; og vor vesle evne strækker saa kort, og arbeidet blir saa saare ufuldkoment i forhold til opgavens vigtighet og storhet.

Naa da de utsendte ute faar videsbyrd om god opførsel, føler ogsaa vi os lykkelig. Gutter fra fremmede kommuner skriver tilbake, Stavanger‑gutter kommer nu og da paa besøk, eller vi faar høre at vore sjøgutter staar ombord i samme skute baade 1 og 2 aar og omtales rosende, – ja, da vover vi allikevel at haape, at vort arbeide kanske ikke har været saa unyttig endda eller forgjæves.»

Bestyrer Henrik Storstein førte dagbok om daglig drift, rutiner og spesielle hendelser. Her finner vi detaljerte beskrivelser av hendelser som har utspilt seg samt observasjoner og vurderingen av elevene i ulike situasjoner. Dagboken inneholder også beskrivelser av været – trolig fordi mye av arbeidet foregikk utendørs.

I april 1913 hadde Storstein ansvar for 32 gutter. Han noterte blant annet at alle hadde fått utdelt neglebørste, at guttene hadde lagt ut såpoteter til spiring, og at storbåten var tatt på land for vedlikehold.

Dagboken forteller også om helse og hygiene, om lufting av sengetøy, veiinger og små konflikter mellom guttene. Forsøk på rømming ble skrevet ned, men også positive hendelser – som når guttene oppførte seg bra, var samarbeidsvillige eller brukte fritiden på konstruktive aktiviteter.

17. mai 1913:
Alle guttene fikk ny lue og sløyfe. Dagen startet med ni dynamittskudd. Det var kappgang, sangtog og høytidstale, og dagen endte med fyrverkeri.

Julaften 1913:
Guttene fikk julepakker – særlig de som ikke fikk noe hjemmefra. Alle fikk tegnebok, blyant, viskelær og 30 øre. Gymnastikksalen ble pyntet med juletre. Feiringen bestod av sang, ringleker, pakker og en julefortelling lest av bestyreren.

Bestyrerens notater om Karsten

Dagboken inneholder flere korte situasjonsbeskrivelser knyttet til guttene – også Karsten.

Episoder omtalt av Storstein

Fotball:
Karsten nektet å ta fotballen med hjem selv om lærer Ringøren hadde bedt ham. Han lot være å melde seg for bestyreren fordi han var redd, men lovet senere å be om unnskyldning.

Slagsmål:
Tre måneder senere slo han medelev Jon Kviteberg i ansiktet etter en konflikt om arbeidsplikter. Begge guttene måtte stå i gangen dagen etter.

Ulydighet mot vikarlærer Lunde:
En septemberkveld, samme dag skoleinspektøren Anthon Larsen og konen hans var på besøk, viste Karsten dårlig oppførsel. Bestyreren noterte at han i flere uker hadde vært «lite viljug» mot vikaren.

Konflikt med medelev Alf:
Karsten skulle ha tråkket på Alf, men det virket som om også Alf hadde oppført seg ufint. Begge måtte stå i gangen i middagshvil.

Saftskapet (januar 1914):
Karsten var blant guttene som hadde tatt seg inn i saftlageret. Straffen skulle være innendørs fritid, men fordi isen var god, fikk de gå på skøyter én time sammen med en voksen.

Skolegang på Johannes skole, 7. klasse

Etter nesten to år på Lindøy ble Karsten i mars 1914 skrevet ut på prøve. Det betydde at han fikk flytte hjem til foreldrene i Pedersgaten 115. Sammen med Otto Hjalmar Nilsen, som også nylig var utskrevet fra Lindøy, begynte han i 7. klasse på Johannes skole. Klassestyrer var G. Sortland.

I forbindelse med utskrivingen skrev bestyrer Henrik Storstein et brev til skolebestyrer Abraham Tønnesen på Johannes skole. Han understreket at både Karsten og Otto Hjalmar hadde gode evner og kunnskaper, og at de de siste månedene på Lindøy hadde oppført seg bra. Samtidig uttrykte han bekymring for Karstens heftig gemytt og ba skolen ha tålmodighet dersom guttene ikke fullt ut var på nivå med de andre faglig.

Klassen og nærmiljøet

Det gikk 33 elever i klassen. Litt over halvparten, som Karsten, var født i 1901. De fleste andre var født i 1900, og tre elever i 1899.

Fire av guttene bodde i Pedersgaten: Bjarne, Otto Hjalmar, Olav og Jakob. Fedrenes yrker gjenspeilte byens arbeidermiljø – de var bøkker, mekaniker, støperiarbeider og maskintrykker. Bare en elev hadde en far med et annet yrke: en politibetjent.

Dødsfall i klassen

Bare noen uker etter at Karsten hadde begynt på Johannes skole, døde en av medelevene, Hartvig Enoksen, av hjernebetennelse. Familien takket både lærer og klasse for deltakelsen i begravelsen. Karsten var trolig til stede, selv om han neppe kjente Hartvig godt – de hadde ikke gått i samme klasse tidligere.

Karakterene – først høye, så fallende

I månedene etter at han begynte på Johannes skole gikk det tilsynelatende svært bra for både Karsten og Otto Hjalmar. De fikk gode resultater i alle fag. Også karakterene i orden, oppførsel og flid var bra. Begge lå over gjennomsnittet i klassen.

Men i løpet av høsten endret det seg markant.

Karsten, som tidligere hadde hatt svært gode karakterer (1,5) i religion og historie, fikk nå karakteren 4 i begge fag. Han fikk også 4 i norsk skriftlig hvor han tidligere hadde hatt 2,5.

Otto Hjalmar opplevde et tilsvarende fall med karakteren 4 i norsk skriftlig, regning, historie og geografi – alle fag der han tidligere hadde hatt karakterer på 1- eller 2‑tallet.

Det var ikke bare rent faglig det var en tydelig negativ utvikling. Karakterene i flid, orden og oppførsel ble alarmerende dårligere.

• I juni hadde Karsten 1 i flid og orden og 1,5 i oppførsel.
• Et halvt år senere stod både han og Otto Hjalmar med 2 i orden, 4 i flid og 6 i oppførsel.

Det var imidlertid ikke bare disse to som slet. En tredjedel av klassen fikk karakteren 6 i oppførsel i desember 1914. Et halvt år tidligere hadde ingen hatt lavere enn 2,5.

Tyveri og innbrudd

Nyttårsaften 1914 brøt Karsten og en kamerat seg inn hos baker Pedersen & Co i Nygaten 16. De stjal marsipan og noen kobbermynter. Da de deretter forsøkte å bryte seg inn i en forretning i Urgaten, ble de oppdaget. Kameraten ble tatt av en nabo og brakt til politikammeret. Karsten kom seg unna ved å reise til Egersund, men ble pågrepet da han vendte tilbake til Stavanger.

Karstens far ba politiet om ikke å slippe ham fri.

Politifullmektig Søren Ruus kontaktet bestyreren på Lindøy og ba om at Karsten kunne tas tilbake; alternativet var fengsel. Bestyrer Storstein bekreftet senere for tilsynskomiteen at Karsten og to andre gutter, blant dem Otto Hjalmar, var tatt tilbake etter nye tyverier.

Nytt opphold fra januar 1915

Fra januar 1915 var Karsten igjen elev i formiddagsklassen på Lindøy. Klassen bestod nå av atten gutter. Noen kjente han fra tidligere, andre var nye. Omtrent halvparten kom fra Stavanger, mens mange av de øvrige hadde bakgrunn fra Haugesunds‑ og Kristiansandsområdet.

Bestyrerens vurderinger av Karsten

Da Karsten ble skrevet ut på prøve ni måneder tidligere, hadde bestyreren vurdert ham som veloppdragen. Nå var tonen en annen. I notatene beskriver bestyreren ham som en gutt med «et vanskelig gemyt». Det første halvåret tilbake på Lindøy oppførte Karsten seg dårlig. Han ble karakterisert som innbilsk og lite arbeidsvillig.

I dagboken skrev bestyreren at Karsten i perioder var sur og uvillig. Han mente at Karsten hadde negativ innflytelse på andre, særlig på Otto. Karsten hvisket til medelever og forsøke å sette dem opp mot hverandre.

Bestyreren hadde dessuten fått vite at Karsten og en medelev planla å rømme, og at de i den forbindelse hadde tatt penger fra Lægreid og arbeidsformannen.

Det står ikke noe om bakgrunnen for rømniningsplanen eller om hvor de hadde tenkt seg dersom den lyktes. Men i tillegg til generell hjemlengsel det kan være nærliggende å tro at egen og andres sykdom samt et dødsfall har gjort oppholdet ekstra utrygt og utfordrende. Karsten var for det meste frisk, men mange elever – han selv inkludert – var syke i februar. 

Sykdom og dødsfall blant elevene

To uker før rømningsplanen ble avslørt, tidlig i mars, døde medeleven Nils Olsen Aurdal på Stavanger sykehus. Han hadde kommet til Lindøy kort tid før Karsten ble skrevet ut på prøve første gang, og de kjente trolig ikke hverandre godt.

Etter dødsfallet ble både lappestuen og sovesalene dampet med formalin. Bare en måned senere, 5. april, døde enda en elev, Kristinus.

Dagboknotater

I dagboken førte bestyreren også opp en rekke hendelser:

• Karsten og Marselius tok brød fra kjøkkenet uten lov.
• Karsten var med på frukttyveri fra hagen til tvangsskolen.
• Han og flere kamerater hadde fått penger som de ikke fortalte om.

I elevprotokollen beskrives Karsten som en gutt som kunne være egensindig, innbilsk og hissig – særlig når egne planer måtte vike. Han opplevde seg lett forurettet og hevdet ofte at han selv var uskyldig.

Men bestyreren noterte også positive sider: lesing, tegning og skriving hadde en god virkning på Karsten. I slike aktiviteter viste han tålmodighet, utholdenhet og konsentrasjon. Under arbeidet med skoleavisen var han engasjert og ambisiøs.

Konfirmasjon

Karsten ble  konfirmert i Stavanger 17. oktober sammen med sju andre gutter fra skolehjemmet:
Sigurd Pedersen, Alf Tjølsen, Alfred Abrahamsen, Otto Hjalmar Nilsen, Sverre Larsen, Konrad Marcelius Langaker, Hans Møller Larsen Herigstad.
De tre førstnevnte var fra Stavanger, de øvrige fra Kristiania, Bergen, Skudenes og Varhaug. Konfirmasjonsprest var Ebbe Moe. Tre–fire gutter til fra skolehjemmet fikk være med i kirken. Selve konfirmasjonsfesten ble holdt på Lindøy dagen etter.

Dialog mellom bestyrer Storstein og Karstens far

Kort tid før Karsten igjen skulle skrives ut på prøve, tok bestyrer Storstein kontakt med familien. Han informerte om planene for utskrivingen og ba foreldrene hjelpe til med å finne passende arbeid til ham.

Bestyrerens brev til Karstens far

Svarbrevet fra faren

Noen dager senere svarte Karstens far. Han ønsket at sønnen selv skulle få velge arbeid, og mente det fantes «arbeider af alle slags» i byen – blant annet stillinger som snekker‑, støperi‑ og mekanisk læregutt. Han uttrykte at familien hadde lite å rutte med, og at videre skolegang ville være dyrt når de hadde så mange barn. Han takket også bestyreren og de ansatte for arbeidet de hadde gjort.

Utskrivingen

Karsten ble skrevet ut rundt to uker etter denne korrespondansen. Samme dag fikk også Otto Hjalmar og Sigurd – som Karsten stod til konfirmasjon sammen med – forlate Lindøy. Som vanlig hadde bestyreren vært i kontakt med hjemmet eller det aktuelle vergerådet i forkant.

Kort opphold i Stavanger

Da Karsten ble skrevet ut på prøve for andre gang i november 1915, flyttet han hjem til foreldrene i Pedersgaten. Bestyrer Henrik Storstein noterte at faren hadde fått løfte om arbeid til ham. Fire dager senere hentet Karsten dåps‑ og vaksinasjonsattest hos bestyreren.

Til sjøs og til Amerika

Hjemmeoppholdet ble kort. 27. desember 1915 mønstret Karsten på dampskipet Solveig Skogland som smøregutt, og seilte fra Stavanger til Belfast. Etter bare tre og en halv måned står han registrert som rømt i Portland (Maine) i USA. Dette er første sikre spor etter ham på amerikansk jord.

Bestyrerens innblikk etter utskrivningen

Ifølge vergerådsloven skulle bestyreren følge tidligere elever etter utskriving. Karstens utvikling ble derfor notert i mer enn to år – fram til han ble endelig utskrevet i august 1918.

I mars 1916 fikk Storstein vite at Karsten hadde reist til sjøs, tre måneder etter avreisen. I januar 1917 fikk han et brev fra Karsten, skrevet fra Portland i Maine (USA). Der fortalte Karsten at han hadde både arbeidet og gått på en forberedelsesskole, og planla å begynne på Grammar School.

En positiv attest – et annet bilde enn dagboken

Bestyreren ga Karsten en svært rosende attest. Tidligere hadde han beskrevet gutten som hissig, innbilsk og vanskelig å styre. Men i attesten nevnte han ingenting av dette. I stedet framhevet han at Karsten var skoleflink, arbeidsom og dyktig.

Ankomsten til Portland

Om Karstens første tid i USA vet vi mye gjennom intervjuer han har gitt og artikler han selv har skrevet. Han og noen andre av mannskapet på Solveig Skogland stakk av fra skipet mens det lå til kai i Portland, Maine – rundt tre og en halv måned etter at han mønstret på i Stavanger.

Portland hadde i 1916 et norsk miljø på omtrent 2000 personer. Her kom Karsten i kontakt med sjømannspresten Anders Bersagel, også han fra Stavanger. Bersagel ga ham både støtte og hjelp til å skaffe arbeid. Da Karsten gikk i land, hadde han bare 33 cent i lomma – en mynt han tok vare på gjennom hele livet og fortsatt hadde da han flyttet tilbake til Norge i 1967.

Utdanning i USA

Karsten startet på High School i Portland. Etter dette flyttet han til New York, der han begynte på Rand School of Social Studies, en sosialskole kjent for sine radikale miljøer. Ifølge ham selv var det en eksentrisk, politisk bevisst kunstmaler i Portland som oppfordret ham til å søke seg nettopp dit.

Deretter studerte han i to år ved Columbia University. Han var også innom The New School of Social Science hvor han tok emner i fagene psykiatri, engelsk, litteratur og sosiologi. Sistnevnte ble hans store interesse. Karsten mente at sosiologi var et grunnleggende verktøy for journalister, fordi yrket i stor grad handlet om å forstå mennesker og samfunn.

Arbeidsliv og journalistkarriere

Karsten arbeidet hele tiden ved siden av studiene. Han skrev artikler for aviser mot betaling og ble etter hvert fast skribent i The Eagle, hvor han leverte kulturstoff til søndagsmagasinet.

Gjennom årene jobbet han også for en rekke andre aviser, blant annet:

• Brooklyn Times
• Brooklyn Eagle
• Standard Union
• Brooklyn Citizen

Her skrev han særlig om litteratur og politikk. I Brooklyn Citizen ble han først litterær, deretter politisk redaktør.

I 1940 ble han kontaktet av Carl Søyland, ny redaktør i den norsk‑amerikanske avisen Nordisk Tidende. Søyland ønsket at Karsten skulle ha en fast dagsaktuell spalte, slik han tidligere hadde hatt i Stavanger-avisen 1ste Mai (blant annet spaltene «Dagens Tekst» og «Mænd og Masker»).

Fra 1945 var Karsten redaksjonssjef. Ved inngangen til 1963 ble han avisens redaktør – en stilling han hadde i fire år, fram til han flyttet hjem til Norge etter nesten 50 år i Amerika.

Privatliv i New York

Avisoppslagene forteller lite om Karstens private liv. Etter tolv år i USA beskrev han livet sitt som en dans på torneroser – ikke i betydningen at hans liv var spesielt hardt, men at alle menneskers liv rommer både glede og smerte, uansett hvor i verden man bor.

Karsten ønsket aldri å bli amerikansk statsborger. Han opplevde at identiteten hans først og fremst var norsk: «Ens originale ham forkastes ikke alltid så lett.»

Som mange andre utvandrere tilpasset han etternavnet sitt og gikk fra Rødder til Roedder.

Ekteskap og familie

Karsten forble ungkar i tretten år etter at han kom til USA. I 1929 giftet han seg med Dorothy Lois Hervey, tre år eldre og utdannet lærer. Parets ekteskap oppløstes senere, men kildene sier ikke når eller hvorfor.

I en reportasje i Nordisk Tidende i 1961 fortelles det at Karsten bodde i East 81st Street, hadde huset fullt av bøker og kjørte rundt i en bruktbil han kalte Sara.

Tidlig i desember 1962 giftet han seg for andre gang. Den utvalgte var Karin Korperud. Hun var utdannet farmasøyt og 22 år yngre enn ham. Vielsen fant sted i Brooklyn, forrettet av høyesterettsdommer Nathan R. Sorbel.

Karin skrev en periode på 1960‑tallet i Nordisk Tidende under pseudonymet Pernille R.

I en alder av nesten 65 år ble Karsten far. Året etter, i 1967, gikk han av med pensjon og reiste med familien tilbake til Norge. Oslofjord seilte fra New York 28. april og la til kai i Stavanger 7. mai, dagen før han fylte 67.

Karsten Roedder fikk stor oppmerksomhet i det norsk‑amerikanske miljøet da han valgte å flytt hjem etter fem tiår i USA og 27 år i Nordisk Tidende. Kort tid før avreise ble det arrangert avskjedsfest for ham.

En bevisst måte å fortelle på

Når Karsten mange år senere beskriver sin første dag i Amerika, viser han tydelig at han har god litterær kjennskap og bruker den aktivt i måten han forteller på. Han sammenligner sine egne erfaringer med kjente motiver fra Bibelen, fra Søren Kierkegaards tanker om frykt og uro og fra Hans E. Kincks beskrivelser av byliv og vær.

Disse referansene sier noe om Karstens selvbilde og tankesett.

• Han framstiller seg selv som en som tenker i bilder og henter trøst, retning og identitet fra tekstene han kjenner. Det gir ham et preg av etterpåklokhet og moden refleksjon.
• Sammenligningene får opplevelsen hans til å virke større og mer betydningsfull – ikke bare en fjortenårings redsel, men en erfaring han plasserer inn i «de store fortellingene» om frykt, flukt, håp og nytt liv.

Effekten er at leseren både møter gutten som gikk i land med 33 cent og en fiolinkasse – og den voksne forfatteren som tolker den dagen gjennom tekster og bilder han senere bar med seg.

Tilbakeblikk

I intervjuet fra 1947 forteller Karsten om sin første dag i Amerika slik han husker den mange år senere. Beskrivelsen er personlig, men også formet av at han som forfatter og journalist bruker sammenligninger og bilder fra andre bøker. Det gir fortellingen et preg av hvem han oppfattet seg som: en som satte egne erfaringer inn i en større sammenheng og dermed på sett og vis allmenngjorde og fiksjonaliserte dem.

Denne måten å uttrykke seg på er ikke unik for intervjuet. Allerede i 1937, ti år før dette, hadde han brukt samme type virkemidler i romanen Knus ikke en elendig i porten. Der er det særlig valget av tittel og navnet på hovedpersonen som viser hvor bevisst han var på hvilke fortellinger og tradisjoner han ønsket å skrive seg inn i.

Karsten Roedders roman Knus ikke en elendig i porten kom ut i 1937. Tittelen viser direkte til Salomos ordspråk 22,22:
«Ran ikke en fattig fordi han er fattig, knus ikke den hjelpeløse i retten.»
Verset står i sammenheng med 2. Mosebok 23,6: «Du skal ikke fordreie retten for den fattige.»

Gjennom tittelvalget gjør Roedder romanens prosjekt tydelig fra første side: Sosial bakgrunn og økonomisk posisjon skal ikke avgjøre hvordan mennesker blir behandlet. Alle har samme verdi og samme krav på rettferdighet og omsorg.

Jakob Marl – en henvisning til Dickens Jacob Marley?

Hovedpersonen i Roedders romanen heter Jakob Marl. Navnet ligger tett opp mot Jacob Marley fra Charles Dickens’ A Christmas Carol (1843). I Dickens’ fortelling oppsøker Marley sin tidligere forretningspartner Ebenezer Scrooge som et hvileløst spøkelse. Han må vandre rundt som straff for et liv uten omtanke for andre mennesker, og fungerer som en advarsel om hva manglende nestekjærlighet kan føre til.

Der Dickens bruker Jacob Marley som moralsk speil og advarsel, bruker Roedder Jakob Marl for å vise hva som kan skje når et barn ikke blir sett, beskyttet eller forstått. Roedders hovedperson står, som Dickens’ Marley, i utkanten av fellesskapet som skulle gitt ham trygghet.

Når leseren følger hans liv på skolehjemmet og i møte med voksne som svikter, blir det vanskelig å ikke stille spørsmål ved systemene rundt ham.

På denne måten blir Jakob Marl en som «vekker» leseren. Han minner oss om hvilke konsekvenser urett kan få, og han utfordrer oss til å se den sårbare i porten – den som lett blir oversett eller dømt.

En liten historie som speiler større fortellinger

Ved å knytte romanen – som er inspirert av erfaringer og opplevelser fra sin egen oppvekst – til både Bibelen og Dickens viser Roedder hvordan Jakobs historie ikke bare handler om ett barn på et skolehjem, men speiler større spørsmål om urett, ansvar og muligheten til forandring.

Den lille fortellingen om én gutt speiler/handler om større, universelle spørsmål: Hvordan behandler vi dem som har minst? Og hva skjer når et barn blir stående alene i møte med systemer som ikke beskytter det?

De første guttene på skolehjemmet i 1907

Da skolehjemmet på Lindøy åpnet høsten 1907, var det kun fire gutter som ble plassert der de første månedene: Sverre Larsen, Harald Egeløv, Edvin Kristofer Larsen og Alfin Larsinius Isaksen.

De tre første kom 22. oktober, Alfin kort tid etter. Alle fire kom fra arbeiderstrøk i Stavanger – Bredbakken 36, Langgaten 7, Sandegaten 22 og Strandgaten 91. Sverre og Edvin var ti år, Alfin var elleve og Harald tolv.

Vergerådet sendte dem til skolehjemmet fordi de hadde begått tyverier og dermed brutt straffelovens § 257. Edvin hadde i tillegg nasket, mens Alfin hadde mishandlet både barn og dyr.

I vurderingene peker vergerådet på at «slet selskap» var den viktigste årsaken for tre av guttene. I Sverres sak ble også «daarligt tilsyn» fremhevet – manglende oppfølging hjemmefra. Edvin ble vurdert å ha fått en «mindre god opdragelse». For Alfin la vergerådet mest vekt på at miljøet hadde påvirket ham negativt, men de mente også at han var «arvelig belastet» og «i høy grad vanartet». To brødre hadde tidligere vært på Bastøy.

Livet etter Lindøy – virket oppholdet?

Harald, Sverre og Edvin ble utskrevet på prøve i 1909. Alfin ble værende i fire år og ble først skrevet ut i 1911. Ingen av guttene kom tilbake til Lindøy.

Bestyrerens notater tyder på at oppholdet hadde en positiv effekt. Harald er den vi vet minst om: Han ble utskrevet tre dager etter konfirmasjonen i februar 1909 og emigrerte en måned senere til Amerika sammen med moren og fire søsken.

De andre tre guttene vendte tilbake til familiene sine, fullførte skolegangen og fikk arbeid:

• Sverre flyttet hjem til Hjelmelandsgaten 13, begynte i 6. klasse på Petri skole og fikk senere arbeid som hermetikkarbeider hos Chr. Bjelland og Co. Han oppførte seg utmerket og ble endelig utskrevet fra skolehjemmet i 1912.
• Edvin reiste først til bestemoren på gården Elvenes i Bardu. Deretter hadde han et kort opphold i Arendal hos moren før de begge var en periode i Kristiania. I 1911 returnerte til Stavanger og ble elev på Storhaug skole. Etter skolegangen fikk han arbeid på en kassefabrikk og moren giftet seg med en politibetjent.
• Alfin begynte i bøkkerlære hos Chr. W. Pedersen og fikk senere arbeid ved Rosenbergs mek. verksted. En periode var han læregutt hos smed Guttormsen i Østervaag. Han ble endelig utskrevet fra skolehjemmet i april 1914 og fortsatte å arbeide på Rosenberg.

Ingen av disse fire guttene var lenger på Lindøy

Gunder Halvorsen kom til Lindøy samtidig med Karsten og av samme grunn: tyveri. I vergerådets vurderinger ble oppdragelsen hjem­me pekt ut som hovedproblemet. Gunder var tre år eldre enn Karsten, og faren hans hadde vært død i fire år.  

Tidligere plasseringer og rømninger

Det var ikke første gang Gunder ble sendt bort fra hjemmet. To ganger tidligere hadde skolestyret vedtatt at han skulle plasseres i tvangsskolen. Fattigvesenet hadde også sendt ham på landet ved to anledninger. Begge gangene rømte han.

Oppholdet på Lindøy varte om lag ti måneder. Våren 1913 forsøkte Gunder å rømme to ganger.
– Første gang var sammen med Oskar Lingaas.
– Andre gang var det Gunder som tok ledelsen, og både Knut Andreas Gaard og Karsten Rødder ble med.

Følgene av fluktforsøkene

De to rømningsforsøkene fikk store konsekvenser. Både Gunder og Knut Andreas ble vurdert som for vanskelige å ha på Lindøy og overført til Bastøy skolehjem. Karsten ble derimot tatt tilbake og fikk fortsette oppholdet på Lindøy.

Planen for skolehjemmet

Planen for Lindøy skolehjem satte rammene for hele driften. Den ble vedtatt ved kongelig resolusjon 12. april 1907 og bestod av 14 paragrafer. Skolehjemmet var et mildere skolehjem for gutter, slik loven om forsømte barn av 6. juni 1896 definerte det.

Formål og opptak

Målet var å gi guttene undervisning tilpasset alder og krefter, kombinert med «passende beskjeftigelse» og en kristelig oppdragelse. Guttene skulle formes til «hæderlige og nyttige medlemmer av samfundet».

• Skolehjemmet hadde plass til 30 gutter.
• 15 av plassene var forbeholdt Stavanger vergeråd.
• Gutter måtte være minst 8 år for å tas inn, og ingen kunne bli værende etter fylte 18 år.
• Før opptak måtte det blant annet legges fram attester og opplysninger om familie, livsforhold og «moralske forhold».

Hverdagsliv: mat, klær og fellesskap

Planen fastslo at kosten skulle være sunn og tilstrekkelig, og at klærne skulle være enkle, men gode og tilpasset årstiden. Alle — bestyrer, ansatte og elever — hadde felles husholdning. Ved hvert måltid skulle minst én mannlig ansatt spise sammen med guttene.

Bestyrerens ansvar

Planen la et tydelig ansvar på bestyreren. Han skulle styre skolehjemmet etter planen og etter sin instruks, som var godkjent av Kirkedepartementet. Instruks for øvrige ansatte ble utarbeidet av skolestyret.

Skolehjemmet skulle i tillegg følge de bestemmelsene som i loven av 6. juni 1896 gjaldt for mildere skolehjem (§§ 32–40).

De første elevene på Lindøy – hvordan gikk det med dem?

Fra skolehjemmet ble etablert som statlig institusjon i oktober 1907 og fram til juni 1913, var 61 gutter skrevet ut. Ifølge årsmeldingen for 1913 hadde bare to av dem senere begått straffbare handlinger.

Senere innføringer i elevprotokollen viser et mer negativt bilde. Der tyder opplysningene på at nær halvparten av de utskrevne guttene senere ble registrert for lovbrudd. Det er også verd å merke seg at rundt 15 prosent utvandret – de aller fleste til USA, én til Australia.

Overflyttinger til Bastøy

I løpet av de første seks driftsårene ble seks gutter overført fra Lindøy til Bastøy skolehjem – omtrent 10 prosent. Tre av disse ble sendt dit i 1913 etter gjentatte rømningsforsøk.

Alder og utskiftning

Litt over halvparten av guttene som var på Lindøy i juni 1913, var enten 12–13 år eller 15–16 år gamle. De fleste hadde vært på skolehjemmet mindre enn ett år, noe som viser at utskiftningen av elever var stor. Noen ble skrevet ut på prøve, mens nye ble tatt inn.

I en artikkel i Stavanger Aftenblad i 1913 ble det kommentert at enkelte trodde guttene på Lindøy fikk mye straff og lite mat. Avisen skrev derimot at virkeligheten var motsatt: Få av guttene hadde tidligere fått så god og rikelig mat som på Lindøy.

Personalet ved Lindøy skolehjem

Bestyreren – Henrik Storstein

Henrik Storstein begynte som bestyrer i mai 1911. Han var utdannet lærer fra Stord og hadde tidligere undervist både ved Stavanger folkeskole og på Lindøy. Han satt som bestyrer i rundt 30 år – langt lenger enn sin forgjenger.

Forgjengeren,  Anders Hirth, hadde vært bestyrer siden åpningen i 1907. Etter en større klagesak sa han opp stillingen og ble tilbudt en lærerstilling i Stavanger folkeskole.

Øvrig personale

I tillegg til bestyreren var følgende ansatte ved skolehjemmet:

• én lærer
• én håndverkslærer
• én gårdsdreng
• én husmor
• én kjøkkenjente
• én syjente
• én budeie
• skolehjemmets lege, statsfysikus Th. Wyller

Læreren E. Meyer Hviding hadde, som Storstein, tatt lærerutdanning på Stord. Han fikk stilling på Lindøy i 1908. Håndverkslærer Anders Ringøen var utdannet snekker og treskjærer, og ble ansatt i 1912. Samme år kom gårdsdrengen Johan Farsund, som var utdannet agronom. Husmoren var Elisabeth Storstein, bestyrerens kone.

Karstens første Norgesbesøk – julen 1927

I løpet av Karstens første åtte år i USA fikk familien fire nye barn: Asta Bergliot, Ruth Synnøve og Irene Johanne og Ingvar Jordan.

I desember 1927 kom Karsten hjem:

• Han ankom Stavanger lille julaften med D/S Bergenhus etter noen dager i København.
• Den nye generasjonen av søsken var da mellom 4 og 11 år.
• Familien bodde i Koperviksgaten 10 – deres fjerde adresse siden huset i Pedersgata ble solgt.
• Søsteren Magnhild var gift med en politikonstabel og bodde i Bergen.

Karstens plan var å være noen måneder i Stavanger og en lengre periode i Oslo. Kildene sier ikke når han dro dit, men det er sannsynlig at han fikk med seg søsteren Ivernas bryllup 4. februar 1928.

Han forlot Norge igjen 27. september 1928 med skipet Oscar II.

Få måneder senere giftet han seg 1929 med Dorothy Lois Hervey.

Kontakt med familien i mellomkrigstiden

Karsten var hjemme et par ganger på 1930‑tallet. Sannsynligvis knyttet noen av besøkene seg til familiære begivenheter:

• Telmas forlovelse i 1933
• Annas bryllup samme år
• Torbjørgs bryllup året etter
• Asta giftet seg i 1939

Et av Norgesbesøkene var sommeren 1938 sammen med ektefellen Dorothy. De reiste med Queen Mary.

Mange år uten Norgesbesøk, men dramatikk i familien

Arkivene forteller lite om hvilken kontakt det har vært mellom Karsten og familien. Trolig har de sendt brev til hverandre. Kanskje har det også vært noen få korte telefonsamtaler eller telegrammer. Enkelte familiemedlemmer har sendt hilsener i avisen 1ste Mai. 

Karstens søster Telma var gift med Leonard Wickstrøm. De to hadde vært et par siden tidlig på 1930-tallet og giftet seg i mai 1937. Få år senere fikk de en sønn. Da sønnen var to år, fikk Leonard jobb i Statspolitiet i Stavanger som han etter hvert ble leder av. I kraft av sin stilling skal han ha deltatt i tortur av norske motstandsmenn. Jobben og måten han utøvde denne på skal ha vært årsaken til at han ble skutt på åpen gate på vei til kontoret i Lagårdsveien i starten av desember 1944.

I 1939 giftet søsteren Asta seg. Under krigen giftet også søstrene Ruth (1943) og Irene (1944). Alle bryllupene ble feiret i hjemmet i Nymannsveien 61.

Karstens syn på krigen – i egne ord

Karstens politiske syn reflekteres i spaltene hans i Nordisk Tidende. Her kommenterte han både verdenskrigen, demokratiets skjebne og samtidens politiske klima.

I desember 1944, kort tid etter at svogeren Wickstrøm ble skutt, reflekterte Karsten over året som gikk og det som kommer: 

«Dagens tekst»: Vi kvitter oss av med et år av håp og skuffelser og går i møte – nok en tapt verdenskrig?
Året 1944 var et år av håp og skuffelse. Vi ventet atskillig godt av det. Det rant ut i skjære elendighet.[…] Vi kan jo være kloke og forstandige mennesker og tenke oss alt dette, krigen, tiden vi lever i, som en fase. Vi kan snakke tørt og filosofisk om denne og hin fase i utviklingen og si som så at optimismen kommer, med langsiktigheten. Det er selvfølgelig både rett og riktig i alle måter. Det er bare ikke bestandig så lett å gå med langsiktigheten i lommen. Livet er en dag om gangen for noen hver. Hva jeg for en forlanger av livet er litt demokrati og litt trygd. Det er millioner mennesker som forlanger det samme. 

Et halv års tid tidligere avsluttet han spalten på følgende måte: 
[…] Krig er synd. Men å slutte krigen før Tyskland er slått vilde være en større synd. Det vilde være å ta krigen op igjen tyve år fra nu. Engang må vi bli ferdig med den – for bestandig, ikke skyve den fra oss på halvveien og overlate den til barna våre. Vi lever ikke utelukkende for dagen idag. Vi får tenke på disse ungene som kommer efter oss.
 – – – 
Ovenstående var skrevet mandag kveld. Tirsdag morgen kom invasjonen. Og med invasjonen går vi inn i krigens siste fase, og – forhåpentlig – til «unconditional surrender». – ROEDDER  

Etter Hitlers kapitulasjon kommenterte han: Var denne krig nødvendig? Det var den vel, eller vilde vi formodentlig ikke hatt den? Og så er det det store spørsmål: Har vi nu lært vår lekse, eller må vi gjennem nye større, mere uhyggelige kriger? 

Karstens første besøk i Norge igjen etter krigen

I 1957 kom han tilbake igjen, denne gang i forbindelse med en tur til Oslo med «vikingdronningen» Christin Abrahamsen. Da besøkte han faren og søsknene. Moren hadde dødd året før.

Startoppgave: Hvem var Karsten?

Les første del av utstillingen sammen.
Elevene skriver så en kort tekst (5–8 linjer):

• a) Hvem var Karsten?
• b) Hva slags familie kom han fra?
• c) Hva overrasket deg mest med hans oppvekst?
• d) Hva tror du ville vært mest utfordrende for deg hvis du var barn i 1901?

Mål: lese fagtekst, hente ut informasjon, skrive kort og presist.

Oppgaver: Familien Rødder

1. Skriv kort – hent informasjon fra teksten

a) Når ble Karsten født, og hvor gammel var søsteren hans da?
b) Hvor mange barn var det i familien mens Karsten bodde hjemme?
c) Hvem tok imot søsknene hans da de ble født?

2. Finn mønstre – arbeid med navn og tradisjoner

a) Hvilke oppkallingstradisjoner ser vi i familien Rødder?
b) Velg to av søsknene og forklar hvem de trolig er oppkalt etter.
c) Hvorfor tror du mange familier var opptatt av oppkalling rundt 1900?
d) Synes du slike tradisjoner fortsatt finnes i dag? Gi ett eksempel.

3. Se sammenhenger – familie, helse og levekår

a) Hvor gamle ble brødrene som døde tidlig?
b) Hva døde de av, og hva sier det om helseforholdene på denne tiden?
c) Hvorfor tror du spedbarnsdødeligheten var høyere før enn nå?
d) Hvordan tror du slike hendelser kan ha påvirket familien – også Karsten?

4. Tidslinje – sett hendelsene i rekkefølge

Lag en kort tidslinje over disse hendelsene:
• Karsten blir storebror
• Ivar Johannes dør
• Osmund Torstein blir født
• Karsten er på Lindøy
• Osmund Torstein dør
• Karsten reiser til sjøs og rømmer i Amerika

4. Refleksjon – sett deg i Karstens sted

a) Hvordan tror du det var å miste to brødre i løpet av barndommen?
b) Hva tror du kunne vært mest utfordrende for deg selv dersom du vokste opp i en så raskt voksende familie rundt 1910?

5. Utforsk mer – koble fakta og fortelling

a) Hvorfor tror du familien flyttet flere ganger?
b) Hvis du skulle lage én tegning som viser familien Rødder i 1905 – hva ville du tatt med, og hvorfor?

Oppgaver: Oppvekst i Stavanger øst

1. Skriv kort – hent informasjon fra teksten

a) Hvor bodde familien da Karsten ble født?
b) Hva betyr det at moren “styrte hjemmet alene”?

2. Levekår og flyttinger – arbeid med kart og steder

a) List opp alle adressene familien bodde på før 1912.
b) Hvor lenge bodde de vanligvis på ett sted?
c) Hva kan være grunner til at en familie flytter ofte i et arbeiderstrøk?
d) Velg én av adressene og beskriv hvordan du tror det så ut der rundt 19

3. Refleksjon – sett deg i Karstens sted
a) Hvis du kunne stilt Karsten ett spørsmål om oppveksten hans i Stavanger øst, hva ville det vært – og hvorfor?
b) Hvilke sider ved hans barndom tror du formet ham mest?
c) Hva ville vært mest utfordrende for deg selv dersom du flyttet seks ganger før du fylte elleve?

Skolehjemsarkivet – det viktigste utgangspunktet

I arkivene etter skolehjemmet finnes mange opplysninger som gjør det langt enklere å finne igjen spor etter Karsten og familien i andre kilder. Elevprotokollen gir grunnleggende personalia: fødselsdato, navn og yrke på foreldrene, samt tid og sted for dåp og konfirmasjon. Her står også årsaken til at han ble plassert på skolehjemmet, hvem som tok initiativet, når han kom, og når han ble skrevet ut – både på prøve og endelig.

I tillegg har bestyreren notert det han visste om hvordan det gikk med Karsten etter at han forlot Lindøy. Disse opplysningene har vært et viktig utgangspunkt for videre søk i andre arkiver.

De ulike arkivseriene

Arkivet etter Lindøy skolehjem består av flere serier som belyser Karstens opphold. Foruten elevprotokoll finner vi elevmappe, vektprotokoll, dagbok og foto. Kopibøkene inneholder brev skrevet av bestyreren, og i sakarkivet ligger blant annet årsmeldinger for perioden Karsten var elev.

Elevprotokollen hadde faste rubrikker som skulle fylles ut, blant annet:
«Guttens navn», «Født den», «Forældre», «Fødested», «Forsørger og adresse», «Anbragt i Lindøens mildere skolehjem den … av …», «Aarsag for indsættelsen», «Konfirmeret den … i … menighet», «Udskreven av skolehjemmet», «Reist til», «Beskjeftigelse og adresse» og «Oplysninger efter udskrivningen».

Hvor mye informasjon som ligger i de enkelte elevmappene, varierer. I Karstens mappe finner vi blant annet:

• skjema fra vergerådet ved innsetting
• utskrift fra Stavanger vergerådsprotokoll
• erklæring fra Stavanger helseråd
• brev fra Stavanger vergeråd til bestyreren
• dåps- og konfirmasjonsattest
• brev fra faren, Ivar Rødder, til bestyrer Storstein
• opplysninger fra lærer Tronstad ved Petri skole
• melding om innbrudd til Stavanger politi
• politirapport om Karsten Torstrup Rødder og Berge Ommundsen (innbruddstyveri)
• politianmeldelser og tilhørende rapporter
• henvendelse fra politiet til sognepresten om aldersattest

Opplysningene her har gjort det mulig å lete målrettet etter spor i andre kilder.

Statlige og kommunale arkiver som belyser Karsten og familiens liv i Stavanger

Kirkebøkene gir grunnleggende informasjon om Karsten og familien, blant annet dåp, konfirmasjon bryllup og begravelser.

De statlige folketellingene for 1900 og 1910 viser hvor familien bodde og hvem som bodde i husholdet. De kommunale folketellingene for Stavanger (1901-1916) gir de samme opplysningene, men har også gjerne med arbeidssted.

Informasjon om boligene familien Rødder bodde i, finnes i panteregistre, pantebøker og branntakstprotokoller.

For å kartlegge Karstens og farens tid til sjøs har vi brukt annotasjonsruller og hovedruller. Annotasjonsrullene ble ført kretsvis og omfatter mannskap med midlertidige sjømannspatenter. Hovedrullene ble også ført kretsvis og gjelder mannskap med permanente patenter. I disse rullene finner vi informasjon om hvilket skip de var på, når skipet reiste ut og hvor det skulle, hvilken stilling de hadde (fyrbøter, smøregutt, matros o.s.v.)

Ivar Rødders patenter på oppfinnelser knyttet til hermetikkprodukter finnes både i arkivet etter Styret for det industrielle rettsvern (Patentstyret) i Nasjonalarkivet og hos Patentstyret selv.

Kommunale arkivkilder

Vi har også brukt følgende kilder fra Stavanger byarkiv:

• Petri skole, Dagbok (1911-1912), 4de klasse gutter
• Johannes skole, Dagbok (1914-1915), 7de klasse gutter 
• Likningsopplysninger fra arkivet etter Stavanger ligningskontor 
• Fødselsmeldinger 1908-1914 fra arkivet etter Stavanger helseråd

Kommunale folketellinger for Stavanger (1901-1916)

Adressebøker for Stavanger

Nasjonalbiblioteket

Avisoppslag og artikler om og av Karsten Rødder har vært viktige kilder, særlig for perioden etter at han forlot Norge i romjulen 1915. Nordisk Tidende er den mest sentrale avisen, siden Karsten arbeidet der som journalist og redaktør i en årrekke.

Familienotiser i norske aviser – blant annet Stavanger Aftenblad, 1ste Mai, Stavanger Avis og Rogaland – har også bidratt med informasjon om giftermål, jubileer, dødsfall og begravelser.

De fleste av disse avisene er digitalt tilgjengelige via Nasjonalbibliotekets nettsider. Stavanger Aftenblad tilbyr i tillegg digital tilgang til sitt historiske arkiv for abonnenter.

Formålet med utstillingen

I denne utstillingen undersøker vi hvilke spor et menneskeliv kan sette i arkivene. Målet har vært å følge Karsten Rødders liv så langt kildene tillater, og samtidig vise hvordan arkivmateriale kan belyse både enkeltmennesker og større samfunnsforhold i Stavanger på 1900‑tallet.

For at publikum skal kunne bli kjent med kildene selv, har vi gjort dem lett tilgjengelige:

• vi lenker direkte til digitalt tilgjengelige kilder, særlig i Digitalarkivet, slik at leseren selv kan utforske originalmaterialet
• vi oppgir arkivreferanser fortløpende, slik at de som ønsker det kan spore opp kilden

For perioden etter at Karsten forlot Norge i romjulen 1915, har avisartikler og notiser vært viktige, særlig fra Nordisk Tidende, hvor han senere arbeidet, men og fra andre aviser. Disse er tilgjengelige på Nasjonalbiblioteket nettside.

Metode og etikk – hvorfor én person?

Ved å ta utgangspunkt i én konkret person kan vi vise hvordan ulike typer kilder kan kobles sammen for å forstå både et livsløp og samfunnsstrukturer. Alle kildene vi bruker er fritt tilgjengelige og ikke underlagt taushetsplikt.

Selv om materialet er åpent, er det likevel viktig å bruke det etisk forsvarlig. Opplysninger om personer som er døde kan fortsatt berøre etterkommere. I Karstens tilfelle vurderes bruken som uproblematisk. Han var selv åpen om sin bakgrunn, både i intervjuer og gjennom romanen Knus ikke en elendig i porten (1937).

Bakgrunnen for utstillingen – Stavanger 900 år

Stavanger feiret sitt 900‑års­jubileum i 2025. Denne nettutstillingen ble laget som Nasjonalarkivets bidrag til jubileet og viser hvordan vi, gjennom å kombinere materiale fra ulike arkiver og andre åpne kilder, kan danne oss et detaljert bilde av forholdene i byen rundt år 1900 – og av livet til én gutt som vokste opp her.

Publisering og videreutvikling

Utstillingen ble første gang publisert 30. mars 2023. I forbindelse med overgangen til nye nettsider i 2026 er den noe justert og kortet ned. Dette arbeidet er gjort av forfatteren.

Bruk av KI – hvorfor og hvordan

Kunstig intelligens (KI) er brukt som et språklig og redaksjonelt hjelpemiddel i denne reviderte versjonen. KI har bidratt til å:

• gjøre teksten mer leservennlig
• styrke utstillingens søkemotoroptimalisering (SEO)

I denne oppdateringen er kunstig intelligens (KI) brukt som et hjelpemiddel for å gjøre teksten mer leservennlig og lettere å finne for publikum.

Forfatter og bidragsytere

Utstillingen er laget av Ine Fintland (førstearkivar i Nasjonalarkivet) med god hjelp fra:

• Jan Alsvik, Nasjonalarkivet
• Lene Bøe, Stavanger byarkiv
• Grethe Flood, Nasjonalarkivet
• Maria-Pilar Mendoza, Patentstyret 
• Eli Mosvoll-Jakobsen, Nasjonalarkivet
• Torkel Thime, Nasjonalarkivet
• Hilde F. Tjøtta, Nasjonalarkivet
• Synnøve Østebø, Nasjonalarkivet
• Jogeir Aartun, Nasjonalarkivet