Leiermål
Her finner du tips til hvordan du kan finne opplysninger om et leiermål, det vil si et samleie utenfor ekteskap som resulterte i barn (før 1902).
Hva vet du fra før?
- Når og hvor barnet ble født eller døpt
- Navn på barnets foreldre
Hva finnes av informasjon?
Når et barn ble født, var det klart for alle hvem som var den biologiske mora. Hvis barnet var født utenfor ekteskap, har mora oppgitt navnet på barnefaren, så fremt hun visste navnet. I dåpsinnførselen i kirkeboka har presten skrevet navnet på barnets foreldre.
At det var begått et leiermål, kan framgå ved dåpen på flere måter. Presten kan for eksempel ha benevnt foreldrene «ungkar» og «pige». Han har også skrevet «uægte» om barnet. Det kan betraktes som en forkortelse for «utenomekteskapelig» eller «utenfor ekteskap». Jevnfør «ektefødt», som er en gammel betegnelse for barn født i ekteskap.
På 1600-, 1700- og delvis 1800-tallet var det straffbart å ha seksuell omgang utenfor ekteskap. Hvis det ble påvist – fra 1687 og framover – at to ugifte personer hadde begått leiermål, risikerte de etter tiltale og dom at begge måtte betale bot. Hvis de ikke eide nok til å betale, skulle de straffes etter formue og med fengsel. Hvis de giftet seg med hverandre, ble bøtene mindre. (Christian 5.s Norske Lov av 1687, 6-13-1.) Fra 1759 ble leiermål kun straffbart dersom det resulterte i graviditet. (Kongelig reskript 30.11.1759.)
Hvis den ene av foreldrene var gift, ble leiermålet for vedkommende definert som hor. Da skulle personen straffes økonomisk etter formue første gang. Ved andre gangs hor skulle det i tillegg bli forvisning fra landet. Og ved tredje gangs tilfelle skulle en gift mann halshogges og en gift kvinne druknes. (Christian 5.s Norske Lov av 1687, 6-13-25.) Hvis begge var gift, men ikke med hverandre, hadde de begått såkalt dobbelthor, og begge skulle straffes for hor.
I 1791 ble det bestemt at ektepar ikke skulle ilegges leiermålsbøter hvis ekteskapet med hverandre ble inngått mindre enn ni måneder før første barnefødsel, og prestene skulle avstå fra å anmelde tidligere fødsler. (Kongelig reskript 25. november 1791.)
I 1798 ble det foretatt en ytterligere oppmyking. Fra da av skulle det ikke lenger være leiermålsstraff hvis barnets foreldre giftet seg med hverandre etter fødselen. (Kanselli-sirkulære 3. februar 1798.)
I 1812 ble første og andre gangs leiermål avkriminalisert. (Kanselli-plakat 12. juni 1812. Jf. Collegial-Tidende 1812, nr. 33, s. 524.) Det skulle fortsatt være straff for å begå leiermål tre ganger, som ble kalt «kvalifisert leiermål».
I 1842 ble det fengeselstraff for tredje gangs leiermål, også kalt kvalifisert leiermål. (Kriminalloven av 20. august 1842 kap. 18, § 25, og kongelig resolusjon 23. mai 1844.) Tredje gangs leiermål ble avkriminalisert ved straffeloven av 22. mai 1902.
Soldater og underoffiserer var fritatt for både bøter og skrifte ved første gangs leiermål. Overoffiserer var ikke fritatt. For eksempel bestemte kongen i 1735 at overoffiserer som begikk første gangs leiermål, skulle stå offentlig skrifte og betale bøter, med mindre de hadde fått dispensasjon fra kongen.
Offentlig skrifte, også kalt åpenbart skriftemål, var en skamstraff eller kirketukt for ulike typer moralske forseelser. Det innebar at man måtte stå fram i kirka og bekjenne sine synder under påsyn og påhør av sognefolket, og be om tilgivelse, som presten eventuelt kunne gi etter noen formanende ord. Dermed ble man «publice absolveret», som det heter i kildene den gang, altså offentlig frikjent.
Ved leiermål skulle barnets mor og far stå offentlig skrifte, i tillegg til å betale bøter. (Kongelig forordning i 1617 og Christian 5.s Norske Lov av 1687, 6-13-1.)
Fra 1730-årene kunne det søkes kongen om fritak for offentlig skrifte. Det ble særlig vanlig at folk fra de høyere sosiale lagene søkte om fritak og fikk innvilget dette.
Offentlig skrifte ved leiermål ble avskaffet i 1767 (Kongelig forordning 8. juni 1767, jf. kongelig forordning 23. mai 1800, I, 3.).
Barnebidrag, også kalt farskapsbidrag, for barn født utenfor ekteskap ble innført i 1763. (Kongelig forordning 14. oktober 1763.) Barnets far skulle betale minst halvdelen av utgiftene til barnets oppfostring fram til barnet var ti år. Les mer om dette i vår veiledning om bidrag.
Hvordan finne fram?
I kirkebøker finner man opplysninger om barnedåp. Der framgår det om et barn var født utenfor ekteskap, det vil si om foreldrene hadde begått leiermål. Av og til har presten skrevet om det var moras eller farens første, andre eller tredje leiermål. Det kan også framgå om foreldrene måtte stå offentlig skrifte. Alle kirkebøker eldre enn ca. 100 år ligger på Digitalarkivet, åpent tilgjengelig for alle. De eldste kirkebøkene er fra 1600-tallet.
Opplysninger om straff for leiermål kan man for det første finne i rettssaker i tingbøker. Tingbøker finnes i arkivene for sorenskriver eller byfogd/byrett. Svært mange av disse protokollene helt fram til 1800-tallet og delvis 1900-tallet finnes på Digitalarkivet. De eldste tingbøkene er fra 1600-tallet. Hvis tingboka ikke ligger på Digitalarkivet, må man til vedkommende statsarkiv for å se originalen.
Opplysninger om fengsels- og tukthusstraff kan du finne i arkivene etter soningsanstaltene.
Man kan finne informasjon om bøter i fogderegnskaper og byregnskaper i arkivet for Rentekammeret. En vanlig betegnelse på slike kilder er «sikt- og sakefall», som er en fellesbetegnelse på alle bøter og forbrutt gods som den dømte skulle betale det offentlige. En god del av slike regnskaper, særlig fogderegnskaper, ligger på Digitalarkivet. Hvis det ikke ligger der, må man til Riksarkivet for å granske originalene.
Her finner du fogderegnskaper på Digitalarkivet. Velg geografisk område og årstall. Klikk på “bla i skannet utgave” og velg “sikt og sakefall”.
Her finner du byregnskaper på Digitalarkivet. Velg geografisk område og årstall. Klikk på “bla i skannet utgave”.
Det kan også finnes bøteprotokoller i fogdearkivene i statsarkivene. På 1700-tallet er leiermålsbøter ofte ikke innført i fogdens regnskap fordi bøtene skulle være en del av fogdens lønn, og ikke tilfalle kongen. I byene hadde nemlig magistraten eller byfogden, og på landet fogden, anledning til å inngå et forlik med den saksøkte i stedet for at det ble rettssak og domfellelse. Å sone/avsone betød i slike tilfeller å bøte/betale det som krevdes for å oppnå forlik. En sone innebar en form for overenskomst eller forlik. Ofte ble beløpet satt betydelig ned ved slike avtaler, avhengig av den saksøktes økonomi. På denne måten slapp mange nybakte mødre unna med bare noen ort i stedet for seks riksdaler.
Fram til rundt 1767 kan man se at presten ofte har notert i kirkeboka at et «uekte» barns foreldre har blitt «publice absolveret». At foreldrene måtte stå offentlig skrifte, kan også framgå av rettssaken i tingboka. I mange tilfeller søkte barnets foreldre om å bli fritatt fra offentlig skrifte, og mange slike søknader ble innvilget, det vil si for perioden fra 1730-årene og fram til 1767. Bevillingsbrevene fra kongen ligger i arkivet for Danske kanselli, norske registre. Denne arkivserien ligger på Digitalarkivet for perioden 1572–1773.
Hvis søknaden er bevart, skal den finnes i arkivet for Danske kanselli, norske innlegg. Denne arkivserien ligger på Digitalarkivet for perioden 1574–1799.
I bidragssakene kan man finne opplysninger om barnets foreldre. I perioden 1763–1820 ble bidraget fastsatt av fogden (på landet) og magistraten (i byen). Amtmannen overtok oppgaven i 1821. Les mer om bidrag her.