Sjeleregister
For å holde orden på sognebarna begynte prestene på 1700-tallet å føre såkalte sjeleregistre. Disse var våre første folketellinger, men de gav også opplysninger om lesekunnskap.
Påbud fra biskopene
Etter påbud fra biskopene satte flere sogneprester på 1700-tallet opp såkalte sjeleregistre. Dette var et slags folkeregister over menigheten i prestegjeldet. Sjeleregisteret kunne også ha benevnelser som Designation, Fortegnelse, Mandtal og Mandtalsregister.
Formålet
Sjeleregisteret hadde et kirkelig formål. Via sjeleregistrene kunne geistligheten få kontroll over kristendomskunnskapen og lesekunnskapen ute blant allmuen. Biskop Erik Pontoppidan (1698-1764) skrev i 1737 boken Sandhed til Gudfrygtighed. Dette var en forklaring til Luthers katekisme. Denne boken ble påbudt i konfirmasjonsundervisningen både i Danmark og Norge på 1700-tallet. I en del av sjeleregistrene fra 1700-tallet er kunnskapen hos allmuen og ungdommen målt etter hvor mye de kunne av ”Pontoppidans forklaring”. Sjeleregistrene kunne også ha et administrativt formål. Et eksempel på dette er sjeleregistrene fra Rogaland i 1758 som ble laget etter initiativ fra amtmannen i Stavanger.
Sjeleregister
A: Sjeleregister der foreldre, eldre, unge, tjenere og barn er tatt med. Sjeleregisteret for Gaular (1759) er et slikt sjeleregister.
B: Sjeleregister som kun omfatter barn, ungdom, ugifte og tjenere. Sjeleregisteret for Askvoll (1789) er et B-sjeleregister. Disse to kategoriene er også tatt med i oversikten over kjente sjeleregistre på Digitalarkivet.
Sjeleregister som kilde
De eldste sjeleregistrene vi har fra Norge er fra Nes på Romerike, som begynner på 1600-tallet. Ellers starter mange av sjeleregistrene i 1730-årene. For Vestlandet er det Kvam prestegjeld i Hardanger som har det eldste sjeleregisteret. Dette begynner i 1738 og inneholder for det meste opplysninger om barn og unge mellom 8 og 40 år. I dette sjeleregisteret får vite om lesekunnskapen til både menn og kvinner. Konfirmasjonen i Norge ble innført i 1736, men i materialet fra Kvam får vi vite at det stod bra til med lesekunnskapen til allmuen som ikke var konfirmert.
En av de som har forsket på lesekunnskapen til allmuen i Norge på 1700-tallet er Jostein Fet. I en av sine undersøkelser har Fet gått gjennom sjeleregisteret for Haram i Møre og Romsdal i 1756. I dette sjeleregisteret er det opplyst hvilke bøker de forskjellige familiene eide og lesekunnskapen til både de unge barna og til de eldre som var i 70-årene. Dette gjør sjeleregisteret for Haram unikt.
Et annet sjeleregister som er unikt og som gir oss et innblikk i dagliglivet til folk flest er sjeleregisteret fra Indre Holmedal (Gaular) prestegjeld i Sogn og Fjordane. Dette er fra 1759, og her gir presten karakteristikker for hver familie. På Grønhaug i Gaular satt bonden Hans og hans hustru Marta. I 1759 får vi opplyst følgende om ekteparet: ”Denne Mands fordervelse er Hans store Kierlighed til Kroe Huuse Hans Hustrue er meget skikkelig”.
Når sluttet føringen av sjeleregister?
De fleste sjeleregistrene som er bevart er fra 1700-tallet. Noen få av sjeleregistrene er likevel fra begynnelsen på 1800-tallet. Et eksempel her er sjeleregisteret fra Stord 1811. Årsaken til at man stopper med å føre sjeleregistre er trolig at man gikk over til folketellinger. Den første folketellingen fra Norge er fra 1801. Den neste tellingen i Norge skjer i 1815. Dessverre var dette en numerisk telling, men vi har bevart rundt 40 folketellinger fra 1815 som inkluderer personnavn. En av disse er folketellingen 1815 fra Finnås (Bømlo). Tellingen fra Finnås 1815 har også presten kategorisert som et sjelemanntall, til tross for at det var en ren folketelling. Etter 1815 finner vi svært få sjeleregistre. Dermed kan man si at folketellingene på en måte avløste sjeleregistrene.
Sjeleregister på nett
Da Johannes Helgheim i 1977 kartla hvor mange sjeleregistre som var bevart i Norge, kom han fram til ca. 100. Dette tallet er stadig stigende etter som man gjør nye funn i arkivene. Per 2015 er det funnet nær 140 sjeleregistre. Mesteparten av disse er skannet og ligger på Digitalarkivet. Omtrent en femdel av sjeleregistrene er transkribert og søkbare. Trolig finnes det flere sjeleregistre på lokale prestekontor eller i andre arkiver, eksempelvis i kommunearkiver. Digitalarkivet setter pris på å bli tipset om funn av andre sjeleregistre slik at listen på nettsiden kan oppdateres til glede for alle brukere.
Det er kun noen få sjeleregistre som er reservert til avskrift. Så her er det rom for at flere kan bidra til å gjøre denne viktige kilden søkbar og dermed mer tilgjengelig. Ta kontakt med Digitalarkivet om du vil transkribere sjeleregister.