Båttegninger
I arkivene kan det finnes tegninger av båter og skip.
Nordmenn har vært avhengige av båt gjennom mange tusen år, og like lenge har det vært utviklet lokale tradisjoner for bygging av små og litt større båter. Båter kunne – alt etter bruksområde – variere i størrelse og form fra små flatbunnete prammer, via robåter og jekter til ganske store konstruksjoner. De ble betegnet etter antall årer: færing, seksring og åttring. I vikingtiden var skipene klassifisert etter antall «sesser», og hver sess skulle ha et par årer.
Leidangen, knyttet til Håkon den gode og datert til 950-tallet, delte kyststrøkene i Norge i skipreider. Hver skipreide skulle bygge og utruste et skip. Fra først av var kravet en 20-sesse (20 par årer, og et mannskap opp mot 100 mann). Norge var lenge delt i 270 skipreider, men på 1770-tallet ble antallet økt til 279.
Osebergskipet og Gokstadskipet er begge fra 800-tallet og drøyt 20 meter lange, og har vært skip som kunne brukes til lange sjøreiser. Men det er funnet både langt eldre og større skip i Norge. På Stend i Fana er det gravd ut et naust fra 200-tallet som har rommet et langskip på rundt 30 meter.
Siden båtbyggertradisjonen er langt eldre enn skrifttradisjonen har disse båtene vært bygd etter maler eller etter båtbyggerens erfaringer. Vi ser at båtbyggertradisjon har fulgt enkelte garder eller slekter i mange generasjoner. Båttegninger er en langt nyere tradisjon, og arkivering og bevaring av slike tegninger går slett ikke langt tilbake.
Oselver er en klinkbygd båttype som har vært mye brukt i de ytre delene av Hordaland i en ubrutt tradisjon som er tusenvis av år gammel. Gjennom mange hundre år ble oselvere fra Hordaland eksportert som byggesett til skogløse Shetland og Orknøyene. Oselveren kom i 2016, så langt som eneste norske, inn på UNESCO’s liste for «Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv» (UNESCO Intangible Cultural Heritage Lists).
Båttegninger i arkivene
Bilbrev er et byggesertifikat som inneholder opplysninger om hvem som hadde bygd fartøyet, hvor det var bygd og hvilke materialer som var brukt. Bilbrevet ville normalt bli lagt fram når et skip skulle selges eller pantsettes. Bilbrevene har vært utstedt av magistrat eller sorenskriver, fra 1901 av notarius publicus. Kopi av bilbrevene ligger ofte i skipsregistreringsmappene for hvert enkelt skip.
Med skipsbygging av større skip, etter hvert i jern, og etter spesialbestilling, kom behovet for detaljerte konstruksjonstegninger. De hadde ikke bare verdi under selve byggingen, men var viktige ved seinere reparasjoner og ombygginger. De var også av stor verdi ved taksering av skip. Det ble derfor vanlig at de ble arkivert, lenge ved skipsverftet, men seinere også i offentlige arkiver og museer. Arkivene fra Sjøfartsdirektoratets avdelinger og skipsinspektørene inneholder mange tegninger. De ligger som del av dokumentasjonen i enkeltsakene, og er som regel kopier med påtegninger. En del av de private samlingene av båttegninger også er overført til museer eller arkiver.
Fiskeridirektoratet ble opprettet i 1900 med ansvar for forvaltning av fiskeri og havbruk. Fra 1933 hadde Fiskeridirektoratet et eget båt/tegnekontor, der man dels samlet tegninger og dels tegnet en rekke fartøyer. Samlingen, som omfatter godt over 1000 tegninger, men som langt fra er komplett, ble avlevert til Statsarkivet i Bergen i flere omganger på 1980-tallet. Noen av tegningene er knyttet til en bestemt båt, mens de fleste gjelder en type båter. Det finnes en rekke ulike typer tegninger: arrangement, linje, rorarrangement, dekkshus, luker, motorfundament osv. Mange forskjellige typer båter er å finne i denne samlingen, for det meste fiskebåter, men det ligger også tegninger av forskningsfartøy, tollkryssere, passasjer- og lastebåter, fiskerioppsynsskip, losskøyter, kabelfartøy, til og med en syketransportbåt. De bevarte tegningene er fra begynnelsen av 1920-årene til slutten av 1970-årene. Det er ofte de samme båttegnerne som går igjen innenfor de enkelte perioder. Flere av disse var tilknyttet Fiskeridirektoratets båtkontor.
Fra midten av 1930-årene og fremover til lenge etter krigen ble det gitt statstilskudd for bygging av båter til fiskeflåten. Disse båtene ble kalt «Statsbåtene», og var et forsøk på å hjelpe «driftige fiskere» i dårlige tider. Bakgrunnen var de ekstremt vanskelige tidene i første del av 1930-tallet. Finnmark fiskarlag sendte i februar 1933 telegram til Fiskeridirektøren med krav om midler til nødsarbeid for fiskerbefolkningen i Finnmark. Fiskeridirektøren tok henvendelsen opp med Handelsdepartementet, og ved kgl. resolusjon 24. august 1933 ble det å bevilget 150 000 kroner til anskaffelse av havgående fiskefartøy for aktive fiskere i Finnmark. Seinere ble ordningen utvidet også til å omfatte andre deler av landet.
Fiskeridirektøren og Fiskarlagets styre uttalte i 1933 ønske om båtstørrelse på mellom 40 og 46 fot, utstyrt med «Wichman» og «Union» motorer, elektrisk lys m.m. Utvalget valgte en standardstørrelse for å oppnå prisreduksjon. Fiskerikonsulent P. Rønnestad var sammen med ingeniør L.T. Selsvik ansvarlig for tegninger og byggetilsyn for disse statsbåtene, og tegningene til disse utgjør en stor del av samlingen av båttegninger fra Fiskeridirektoratet.
Tegningene har i de seinere år særlig vært etterspurt av modellbyggere.
Dersom tegningene er i god stand kan de kopieres, men en del vil være så store at kopiering medfører utfordringer fordi de overstiger de vanlige kopiformatene. De som ønsker kopier bør henvende seg til det arkivet som oppbevarer materialet. En del av tegningene er digitalisert, og tilgjengelige for nedlasting på nett.
