Skeiv historie – Politiarkiver

Før 1972 var seksuell omgang med personer av samme kjønn regnet som en forbrytelse som kunne etterforskers av politiet. Men det er da viktig å se på utviklingen av politiets historie i Norge. Amtmannen hadde øverste tilsyn med politiet etter instruks fra 1685. Politimyndigheten i byene lå til byfogd og magistrat. Under eneveldet ble politivesenet skilt ut som en selvstendig etat. Egne politimestre fikk man i Norge fra slutten av 1600-tallet. Trondheim var først ute med politimester i 1686, Bergen i 1692, Kristiania i 1744 og Kristiansand i 1776. Det var i første omgang stiftsbyene hvor det ble opprettet egne politiembeter, mens de andre byene holdt seg med byfogd.

I begynnelsen var politiets oppgave å holde ro og orden. I løpet av 1700-tallet fikk politiet også ansvar for å etterforske tyverier, drap og andre forbrytelser. Dette gjaldt for de byene som hadde et eget politivesen. Fortsatt var det byfogd eller magistrat som hadde politifunksjonene i byene på 1800-tallet. På slutten av 1800-tallet endret dette seg. I 1894 ble det bestemt at byfogdembetene skulle nedlegges og alle byene skulle nå ha egne politimestre. Politimesteren ble da overordnet i et område eller politidistrikt som kunne dekke både byen og omegnen. Dermed ble lensmennene i rene politisaker underlagt politimesteren. Fogdeembetene ble opphevet i løpet av perioden 1898-1919. I denne perioden ble også flere politikamre opprettet, eksempelvis Fjordane politikammer fra 1898. Fogdenes oppgaver ble i perioden 1898-1919 overtatt av politimestrene, sorenskriverne, skattefuten og lensmennene.  

Flere av politiarkivene ved statsarkivene er godt ordnet og i tillegg finnes det gode kataloger. Oversikten vil man da kunne finne i Arkivportalen. Men noen av politiarkivene er dårlig ordnet og vanskelig å finne frem i. Et eksempel på dette er Bergen politikammer sitt arkiv. Ofte kan det være dårlig med navneregistre til politiarkivene. Elektroniske registre får vi først på 1980-tallet. Det kan derfor ofte være krevende å finne personopplysninger i politiarkivene. Men når man først har funnet et navn eller henvisning vil det være lettere å finne flere opplysninger i justisjournalene og derfra gå videre til sakene. Vaktjournaler inneholder opplysninger notert fortløpende av politivakten. Journalene vil kunne gi opplysninger om forhold som ikke har ført til etterforskning og ytterligere dokumentasjon. Vaktjournalene er omfattende og krevende å lete i, man bør derfor ha et konkret tidspunkt å gå ut fra.

Man bør også være oppmerksom på at deler av politiarkivene gjerne ikke har blitt ordnet på stykknivå, det vil si arkivboks eller protokoll. Dermed vil arkivkatalogen kun være beskrevet på et overordnet nivå på Arkivportalen. Det må også presiseres at det er kun arkiver som er avlevert til en arkivinstitusjon som vil fremgå på arkivportalen.no. 

Det kan være krevende å finne frem til opplysninger om skeiv historie/homofili. Ofte bør man ha et navn, dato eller et årstall å gå etter. I noen tilfeller er det hensiktsmessig å søke i avisene ved Nasjonalbiblioteket for så å prøve å finne referanser i materialet i politiarkivet. Her kan man for eksempel søke etter paragraf 213 eller begrepene homo eller homofil. 

Kilder i politiarkivene som det kan være relevant å lete i vil være justisjournaler med tilhørende saksarkiv, og i enkelte tilfeller vaktjournaler. Det er også viktig å se på politiet som en linjeorganisasjon der en sak kan ha blitt sendt fra en lokal lensmann til politimesteren som var den øverste ansvarlige i et politikammer. Her kan man finne saker og sakskomplekser som kan være viktig for skeiv historie. Men det må også presiseres at Arkivverket ikke har «alt» arkivmaterialet fra politiet på 1900-tallet. Derfor bør publikum også kontakte det lokale politiet (arkivansvarlig) for å høre om de kan ha mer materiale enn det som er avlevert til Arkivverket.