ExxonMobil 125 år

Vestlandske Petroleumscompagni

1953 ble Aksjeselskapet Norske Esso etablert i Oslo. Allerede samme år feiret det nye selskapet sitt 60 års jubileum. Det var nemlig Vestlandske Petroleumscompagni, VPC, og Østlandske Petroleumscompagni, ØPC, som slo seg sammen og dannet det nye oljeselskapet. VPC avholdt konstituerende generalforsamling på Bergen Børs 20. november 1890. Initiativtagerne og stifterne av det nye selskapet var de fremtredende forretningsmennene Conrad Mohr, N.H. Brun og Christian Irgens fra Bergen og Det Danske Petroleums Aktieselskap. Det danske selskapet var deleid av John D. Rockefellers Standard Oil Company of New Jersey. VPC skulle kjøpe sine petroleumsprodukter av Standard Oil Co. med det danske selskapet som mellomledd. I vedtektene stod det at selskapets formål var å drive handelsvirksomhet med petroleum og andre lignende belysningsvæsker. Dette var før bilen ble et vanlig syn i Norge og hovedmarkedet for petroleumsprodukter var lampeolje og som brensel for oppvarming.

VPC bygget raskt et nettverk av lageranlegg langs kysten. Hovedanlegget lå i Skålevik utenfor Bergen. Før 1915 bygget selskapet større lageranlegg i Stavanger, på Karmøy, Haugesund, Ålesund, Kristiansund og Trondheim. Senere utvidet VPC også virksomheten med lageranlegg i Tromsø og Harstad. I tillegg til de store anleggene ble det oppført mindre tanker på flere steder langs kysten.

Den første skipslasten med petroleumsprodukter ankom Bergen 18. juni 1891. Fra en italiensk bark ble det losset 11 498 fat. Det ble raskt klart at det var både farlig og lite effektivt og frakte petroleum på trefat. Derfor investerte selskapet i nye tankbåter. Først kjøpte VPC et ombygget seilskip, ”Unionen”. Tanken på skipet rommet 17 000 fat. Dette skipet brant opp utenfor bedriftens tankanlegg i Skålevik i 1898. I samarbeid med statsminister Christian Michelsen bygget VPC tankdampskipet ”Conrad Mohr” på 40 000 fat og senere tankskipet ”Petroleum”. ”Conrad Mohr” importerte store laster med petroleum fra USA, mens ”Petroleum” gikk i innenriksfart med forsyninger til selskapets forskjellige lagre langs kysten.

I 1910 hadde VPC over 200 ansatte. Omtrent 40 av disse jobbet på kontoret i Bergen, mens resten var fordelt på selskapets forskjellige anlegg rundt om i landet.

Østlandske Petroleumscompagni

Den 29. oktober 1892 ble Østlandske Petroleumskompani stiftet i Oslo. Dette var en sammenslutning av tre mindre norske oljefirmaer. Stifterne var firmaet A. Hiorth, ved innehaver Andreas R. Lind, samt grossererne F. Mørch-Reiersen og Otto Pedersen. Det Danske Petroleums Aktieselskap var også her med som medeier i det nye selskapet. Som hos VPC skulle det danske selskapet være mellomledd mellom ØPC og Standard Oil Co. i USA.

På den konstituerende generalforsamlingen ble det bestemt at ØPC skulle overta varebeholdningen til A. Hiorth, F. Mørch-Reiersen og Otto Pedersen. Samtidig skulle selskapet kjøpe enkelte eiendommer av de tre stifterne. Datoen for overtakelsen ble satt til 1. mai 1893. Da startet ØPC sin forretningsvirksomhet og det er også denne datoen ExxonMobil Norge regner som sin etableringsdato.

Det var ØPC som skulle bli det største og ledende Standard Oil selskapet i Norge. Allerede før selskapet ble etablert hadde det vært kontakt med søsterselskapet i Bergen. Det ble diskutert hvordan de to selskapene skulle dele det norske markedet mellom seg. De kom til slutt fram til at ØPC skulle selge sine produkter langs kysten fra Sverige til og med Agderfylkene, og i innlandet helt opp til Trøndelag. VPC sitt marked strakte seg fra Flekkefjord i sør langs kysten og nærliggende strøk til og med Finnmark.

Østlandske Petroleumscompagnis hovedanlegg for import av petroleum lå på øygruppen Steilene i Oslofjorden. Det var fra Steilene A. Hiorth hadde drevet sin virksomhet og ØPC overtok dette tankanlegget. Etter overtakelsen utvidet ØPC anlegget fra en lagertank til syv store cisterner. Det ble i tillegg bygget større kaianlegg og nødvendige verksteder for å drifte det store anlegget. Petroleumsproduktene ble fraktet videre med båt fra Steilene til Oslo eller til andre lageranlegg langs kysten for videre distribusjon. Før 1920 var det anlagt lageranlegg blant annet i Arendal, Drammen, Fredrikstad, Tønsberg, Kragerø, Oslo, Sandefjord, Kongsvinger og Hamar.

Samarbeid og sammenslåing

Under første verdenskrig hadde både ØPC og VPC store problemer med å skaffe nok petroleumsprodukter til det norske markedet. Ordningen med at Det Danske Petroleums Aktieselskab skulle være forsyningsleddet mellom de to norske selskapene og Standard Oil Co. i USA ble for tungvint. For å sikre landet forsyning av viktige varer tok derfor den norske regjeringen et initiativ overfor ØPC og VPC. Regjeringen ba ØPC og VPC opprette direkte kontakt med Standard Oil Co. i stedet for å handle gjennom Det Danske Petroleums Aktieselskab. De involverte partene møttes til forhandlinger i London i august 1919. Forhandlingene resulterte i at Standard Oil kjøpte Det Danske Petroleums Aktieselskabs eierpost i både VPC og ØPC. Samtidig ble det etablert et økonomisk samarbeid mellom ØPC, VPC og de to selskapene, Vallø Oljeraffineri og Norsk-Amerikansk Petroleumskompani.

I 1922 startet ”Den Store Direksjon” sin virksomhet. Denne direksjonen skulle være den nye toppledelsen og koordinere arbeidet i de fire selskapene. Dette nye samarbeidet hadde en rekke svakheter og nye omorganiseringer ble iverksatt. I 1934 overtok ØPC eierskapet i de tre andre selskapene, men de skulle bestå som egne enheter. Den nye organiseringen lettet arbeidet en stund, men etter hvert tvang nye endringer seg fram. I 1949 fusjonerte Norsk-Amerikansk Petroleumskompani og VPC. To år senere ble ØPC og Vallø Oljeraffineri slått sammen. På begynnelsen av 1950-tallet det bestemt at bare ett norsk oljeselskap skulle ha tilknytning til Standard Oil Co. ØPC og VPC måtte slå seg sammen. Datoen for fusjonen ble satt til 1. januar 1953. Dette var det året ØPC feiret sitt 60 års jubileum. Selskapet fikk navnet Aksjeselskapet Norske Esso og startet driften med å feire 60 års jubileum.

ExxonMobils historie i Norge kan følges gjennom to separate grupper av selskaper. Den første gruppen består av de selskapene som hadde kontakt med Standard Oil Co. i USA. Her var de toneangivende selskapene Vestlandske og Østlandske Petroleumscompagni og senere Norske Esso. Den andre gruppen av norske selskaper hadde kontakt med andre oljeselskaper. Av disse var amerikanske Mobil Oil spesielt viktig.

Mobil Oil Norge ble opprettet i 1960. Dette var den foreløpige enden på en historie som startet i 1898. I likhet med Norske Esso var det særlig to selskaper som spilte en viktig rolle for Mobil i Norge. Det første var Norsk Vacuum Oil Company med sine amerikanske eierinteresser. Det andre var det helnorske oljeselskapet Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri. I Norge var dette selskapet best kjent under merkenavnet NOR.
 

Norsk Vacuum Oil Company

Norsk Vacuum Oil Company avholdt konstituerende generalforsamling 27. april 1918 i Oslo. Men allerede fra 1898 var det amerikanske oljeselskapet til stede med salgsrepresentanter i Norge. Formålet for selskapet var å drive handel, agentur og fabrikasjon av oljer og andre beslektede varer. Det var den danske Vacuum Oil Co. direktøren, Ernst Michaelsen, som var ansvarlig for at det norske datterselskapet ble etablert. Han ble ansatt i Vacuum Oil Co. i 1894 og utmerket seg raskt som en dyktig leder. I 1896, i en alder av 24 år, fikk han ansvar for å bygge opp egne avdelinger i Skandinavia. Først grunnla Ernst Michaelsen det danske Vacuum Oil selskapet. I 1898 opprettet han egne kontorer som solgte Vacuum-produkter i Bergen, Trondheim og Oslo. Salget av Vacuums smøreoljer gikk godt. Driften måtte utvides med flere ansatte og en egen avdeling som spesialiserte seg på marine smøreoljer. Til slutt ble det for tungvint å administrere de norske kontorene fra København og Norsk Vacuum Oil Co. ble etablert i 1918.

Ved oppstarten av Norsk Vacuum Oil Co. var allerede merkevaren Vacuum Oil godt befestet i Norge. Den norske handelsflåten var et spesielt viktig marked for selskapet. Salg av smøreoljer til norske redere stod lenge for halvparten av omsetningen. Særlig i Bergen hadde smøreoljene et godt rykte, og Vacuums olje hadde tilnærmet monopol hos byens rederier fram mot andre verdenskrig. Markedet for smøreoljer til motorvogner tok seg opp etter første verdenskrig. Samtidig lanserte Vacuum Oil, som første selskap i Norge, en enliters pyramideformet oljekanne. Vacuums smøreoljer var så populære at de utkonkurrerte andre selskaper i enkelte distrikter. I arkivet etter Vestlandske Petroleumscompagni ligger en beretning skrevet av pensjonisten Petter Aass i 1981. Han hadde arbeidet ved VPCs tankanlegg i Kristiansund siden 1924 og forteller: ”Tidligere var det faktisk slik at både fiskere og andre forbrukere samt forhandlere ikke trodde de ”ble salige” hvis de ikke holdt seg til Vacuum-oljene”.

Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri

Sporveienes Bensindepot, Norsk Oljeraffineri, NOR, avholdt konstituerende generalforsamling 19. mars 1932 i Oslo. Hovedpersonen bak etableringen av NOR var nordmannen John Winther. Han hadde arbeidet noen år for Sinclair Oil Comapny i USA. Da han kom hjem til Norge var han på utkikk etter samarbeidspartnere for å starte et helnorsk oljeselskap. Med seg på laget fikk han Kristiania Sporveiselskap, A/S Norsk Trafikk og advokatene N.M. Helliesen og Eivind Eckbo. Formålet med det nye selskapet var omsetning av bensin, olje og oljeprodukter, samt eventuelt raffinering. En viktig forutsetning for stiftelsen av det nye selskapet var at det skulle forsyne Oslo Sporveier med drivstoff. Rett etter stiftelsesmøtet inngikk NOR og Oslo Sporveier en femårsavtale om levering av drivstoff. Sporveiene fikk kjøpe drivstoff til kostpris pluss en liten avgift, mens NOR skaffet seg en stor og stabil kunde. NOR kjøpte petroleumsproduktene fra Sinclair Oil Co. i USA.

Ved oppstarten av selskapet forelå det planer om å bygge et nytt oljeraffineri på Filtvet ved Oslofjorden. Disse planene ble aldri gjennomført. I stedet bygget selskapet i 1932 et importanlegg for petroleum i Halvorshavn ved Filtvet. Den første lasten med bensin kom fra Hamburg allerede 29. juni 1932. NOR kjøpte to store tanklektere og to tankbiler til distribusjon av petroleumsprodukter. Det første driftsåret leverte selskapet produkter bare til Oslo og Akershus fylke.

I 1933 ekspanderte det nye selskapet betraktelig. Nye tankanlegg kom på plass i Lillehammer, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Haugesund, Ålesund, Kristiansund og Steinkjær. NOR kjøpte også 16 pumpestasjoner og inngikk leveringsavtaler med flere pumpestasjoner på Østlandet. I løpet av siste halvdel av 1930-tallet utvidet selskapet driften til å dekke store deler av landet. I 1937 etablerte NOR to datterselskaper til å ivareta sine interesser på Vestlandet, i Trøndelag og i Nord-Norge. Vestenfjeldske Oljeselskap, NOR, fikk kontor i Haugesund og ansvar for markedet mellom Kristiansund og Flekkefjord. Samtidig ble Nordenfjeldske Oljeselskap, NOR, stiftet i Trondheim. Dette selskapet skulle ha ansvaret for markedet fra Kristiansund til Kirkenes.

Nordenfjeldske Oljeselskap, NOR

Nordenfjeldske Oljeselskap, NOR, avholdt stiftelsesmøte 8. september 1937 i Trondheim. Disponent Lars Sæther gjennom sitt familieselskap, Centrum Bilpark, utgjorde grunnstammen i selskapet. Centrum Bilpark ble etablert på nabotomten til Grand Hotell i Trondheim. Lars Sæther var disponent for hotellet og hadde planer om å legge om driften til et ”bilhotell”. Han forhandlet med flere oljeselskaper om byggingen av en stor bensinstasjon med tilhørende garasje og verksted. Bensinstasjonen skulle tilby både sørvis og garasje til den voksende rutebilparken i Trøndelag. NOR ble valgt som leverandør av petroleumsprodukter til den nye stasjonen. NOR var også med og finansierte selve byggingen av anlegget og fikk en mindre aksjepost i selskapet. Centrum Bilpark stod ferdig i juni 1935.

Flere nystartede rutebil-linjer skapte omsetning og Centrum Bilpark ekspanderte raskt. På Hell i Lånke og på Kyrksætervold i Hemne etablerte selskapet nye bensinstasjoner. I Elgsæthergaten i Trondheim bygget også Lars Sæther en stor bensinstasjon kalt ”Turistgarasjen”. Den raske ekspansjonen førte til et større behov for tilførsel av petroleum. Det var mest effektivt å frakte petroleumsprodukter sjøveien til Trøndelag. Det ble derfor lagt planer for et større tankanlegg ved Trondheimsfjorden. Centrum Bilpark og NOR gikk sammen og etablerte tankanlegget Høvringen utenfor Trondheim. Tomten kjøpte de av Forsvaret i 1936. Anlegget stod ferdig våren 1937 og mottok sin første last allerede 8. mars. I september det året slo også Centrum Bilpark seg sammen med NOR og dannet dermed Nordenfjeldske Oljeselskap, NOR.

NOR og Vacuum A/S

Andre verdenskrig satte en midlertidig stopper for den videre utviklingen både for NOR og Nordenfjeldske Oljeselskap. Krigsårene i Norge tæret på ressursene i begge selskapene. Den tyske okkupasjonsmakten rekvirerte store deler av lagerbeholdningen. Vanlige norske kunder fikk rasjoner av det resterende. Samtidig var det stor slitasje på materiell, bensinstasjoner og tankanlegg. Ved krigens slutt var det derfor behov for penger for å få driften i gang igjen. Omsetningen under krigen hadde sunket til et minimum og det var lite penger igjen til investeringer. NOR arbeidet hardt for å skaffe frisk kapital, men lykkes ikke i sine anstrengelser. Resultatet var at driften og omsetningen i selskapet gikk dårlig.

Norsk Vacuum Oil Co. hadde derimot klart seg bedre gjennom okkupasjonsårene. De hadde i tillegg et økonomisk sterkt amerikansk eierselskap i ryggen. Siden oppstarten hadde Norsk Vacuum utelukkende solgt smøreoljer. I USA hadde amerikanske Vacuum Oil Co. slått seg sammen med Standard Oil Company of New York (Socony). Dette ble gjort for også å kunne tilby bensin og andre brenselsoljer på det amerikanske markedet. Det norske datterselskapet vurderte derfor om de også skulle tilby bensin og brenselsolje til sine kunder i Norge.

En fusjon viste seg å være løsningen for både NOR og Norsk Vacuum Oil. Gjennom en sammenslåing ville NOR få nødvendig kapital til investeringer, mens Norsk Vacuum Oil Co. fikk tilgang til et landsomfattende distribusjons- og salgsnettverk for bensin og brenselsoljer. Forhandlingene startet i 1949 og fra 1951 var fusjonen et faktum. Det nye selskapet fikk navnet NOR og Vacuum A/S.

Årene etter andre verdenskrig var gode. Spesielt i 1950-årene hadde Nor og Vacumm god omsetning. Salget av smøreoljer til den norske handelsflåten gikk så godt, at selskapet hadde leveranser til 43 prosent av alle nye skip som ble bygget i Norge i 1955. I 1957 forandret selskapet navn til Mobil Oil NOR. De amerikanske eierne tok full kontroll over selskapet i 1960. Da ble de siste norske eierinteressene kjøpt ut. Selskapet skiftet navn til Mobil Oil A/S Norge.

Det ble inngått en langvarig kontrakt for levering av råolje fra Romania da raffineriet var klart til produksjon. Denne kontrakten fikk stor betydning for den videre driften av raffineriet. Den rumenske oljen viste seg å ikke være av god nok kvalitet. Dette skapte vanskeligheter under raffineringsprosessen. Samtidig var deler av prosessanlegget ved raffineriet feilkonstruert. Petroleumen og smøreoljen som ble framstilt var av en dårligere kvalitet enn de konkurrerende amerikanske produktene. Raffineriet fikk ikke solgt varene sine og gikk konkurs sommeren 1905.

På ruinene av det første raffineriet ble A/S Vallø Oljeraffineri dannet i november 1905. Initiativtakeren til det nye raffineriet var kjøpmannen P. Thoresen fra Tønsberg. Sammen med bryggerimester Johan Gmeiner fra Tønsberg og grosserer R. Thygesen fra Oslo, dannet han den nye direksjonen. Kjemiingeniøren Haakon Hauan ble ansatt som både merkantil og teknisk leder ved raffineriet.

Ledelsen ved det nye raffineriet gikk raskt i gang med å sikre driften. Deler av anlegget ble totalt bygget om og modernisert. I 1906 stod et helt nytt maskinoljedestillasjonsanlegg og nytt anlegg for destillering av bensin ferdig. Samtidig med oppgraderingen av produksjonsanlegget, etablerte også raffineriet boliger og infrastruktur for sine ansatte.

*

Direksjonen fokuserte også på råvaretilgang og økt omsetning av de ferdige produktene. Det ble inngått en samarbeidsavtale med Østlandske Petroleumscompagni og Vestlandske Petroleumscompagni. De to selskapene skulle i første omgang selge og distribuere bensinen Vallø produserte. Raffineriet skulle selv markedsføre sine resterende produkter.

Første verdenskrig medførte forsyningsproblemer av viktige petroleumsprodukter. I Norge spilte Vallø Oljeraffineri en viktig rolle for å bøte på de problemene dette skapte. Norske myndigheter ba raffineriets ledelse om å produsere surrogatsmøreolje. Raffineriet fikk også ansvar for utrasjoneringen av denne oljen. Etter første verdenskrig hadde derfor Vallø Oljeraffineri opparbeidet seg en viktig rolle når det gjaldt å forsyne Norge med nødvendige petroleumsprodukter. Da Vestlandske og Østlandske Petroleumscompagni startet sitt økonomiske samarbeid i 1919 ble også Vallø Oljeraffineri en naturlig del av samarbeidet.

Vallø Oljeraffineri klarte seg godt økonomisk gjennom første verdenskrig. På begynnelsen av 1920-tallet steg derimot driftsutgiftene ved anlegget betraktelig. Ledelsen diskuterte en stund om raffineriet skulle legges ned og erstattes med et importanlegg for petroleumsprodukter. I stedet investerte raffineriet rundt en million kroner i modernisering og effektivisering av driften. Blant annet ble det bygget spesialanlegg for raffinering av transformatorolje og høyviskose smøreoljer. Produksjonskapasiteten i andre deler av anlegget ble også økt.

Moderniseringen av driften styrket selskapet økonomisk. Samtidig var raffineriet en viktig del av norsk infrastruktur. Da andre verdenskrig kom til Norge i april 1940, var derfor raffineriet viktig å besette for tyskerne. Gjennom krigsårene var en avdeling tyske soldater fast stasjoner på anlegget.

Tilgangen på råvarer til raffineriet ble kraftig redusert i løpet av krigsårene. Lagrene av råolje ble tømt i løpet av sommeren 1940. Produksjonen måtte dermed innstilles i tre år. I 1944 kom det noen mindre laster med olje fra Romania og raffineriet startet opp igjen med produksjon i liten skala.

Våren 1945 hersket det usikkerhet om hva raffineriet hadde av produkter i sine tanker. Gunnar Sønsteby foretok en «inspeksjonstur» til Vallø og fikk bekreftet at tankene var nesten tomme. Det var kun var solarolje til fiskeflåten til bruk under årets Lofotfiske igjen i tankene. Han sendte telegram om dette til sin organisasjon i London. Men dessverre ble ikke denne rapporten tatt til følge. Natt til 27. april 1945 skjedde tragedien. Bortimot 100 allierte bombefly angrep raffineriet med brannbomber. Målet var trolig å ødelegge raffineriets tanker, men angrepet var ikke vellykket. Deler av raffineriet ble rammet, men de største tankene ble stående uskadd. De allierte bombeflyene traff i stedet boligene til lokalbefolkningen på Valløy. Over 50 sivile ble drept og boligområdet rasert.

Etter krigen ble tyske soldater satt til å fjerne miner og rydde boligområdet. Sammen med norske arbeidere deltok de også i opprydningen på raffineriområdet. Det ble bestemt at laboratoriet, kontor, verksted, bensintapperi og graderhus skulle bli stående. Resten av raffineriet ble demontert og fjernet.

Etter opprydningen startet arbeidet med å bygge et nytt raffineri. Anlegget startet produksjon igjen i 1950, men var ikke helt ferdig før i 1954. I 1951 slo Vallø Oljeraffineri seg sammen med Østlandske Petroleumscompagni og ble i 1953 en egen raffineriavdeling i Norske Esso. Det viste seg raskt at produksjonen ved raffineriet var for liten til å dekke et voksende marked. Norske myndigheter og Esso startet forhandlinger om etablering av et nytt raffineri. Forhandlingene pågikk i halvannet år og Stortinget godkjente planene i 1957. Det nye raffineriet ble plassert på Slagentangen, bare noen få kilometer fra Valløy. A/S Essoraffineriet Norge ble offisielt åpnet og satt i drift 8. juni 1961.

De to raffineriene samarbeidet tett utover på 1960-tallet. I 1964 åpnet en 8 km lang oljerørledning mellom de to raffineriene. Raffineriet på Slagentangen tok imot store oljetankere og pumpet så oljen videre til Vallø. Den årlige produksjonskapasiteten på Vallø økte fra 50 000 tonn til 150 000 tonn råolje. Det ble også satset på mer spesialisert produksjon. Raffineriet produserte løsningsbensin, transformatorolje, smøreolje og bitumen.

Raffineriet på Vallø utviklet seg innen tre forskjellige forretningsområder. En raffineriavdeling, en handelsavdeling hadde landsdekkende ansvar for salg og distribusjon av bilrekvisita og smøreoljer, samt en avdeling som tok seg av virksomheten til Esso-selskapet Esso Chemical. Virksomheten på raffineriet ble etter hvert trappet gradvis ned. Egenproduksjonen av baseoljer til smøreoljeblandingen ble lagt ned i løpet av 1970-tallet. Produksjon av bitumen til asfalt og takpapp fortsatte fram til 1993. I 1994 startet demonteringen av det gamle raffineriet.

*

Østlandske og Vestlandske Petroleumscompagni (ØPC og VPC) sine kunder var spredt over hele landet. I starten hadde lampeolje vært det dominerende salgsproduktet. Men etter hvert som det norske samfunnet utviklet seg i en mer industriell og mekanisk retning, ble andre petroleumsprodukter viktigere. Mekanisering av jordbruket var i full gang. Bil, buss og lastebil overtok transporten, og framveksten av en motorisert fiskeflåte skapte et stort marked for de to selskapene. Problemet var å få produktene fram til kundene. ØPC og VPC bygget raskt ut et omfattende distribusjonsnettverk av tankanlegg og lagre over hele landet. De sentrale kystbyene hadde førsteprioritet. Deretter bygget selskapene også lagertanker på mindre steder langs kysten og i innlandet. På slutten av 1930-tallet var det flere tankanlegg og lagre i hvert fylke i landet.

Steilene i Oslofjorden.

ØPC og VPC etablerte først hvert sitt hovedimportanlegg for petroleumsprodukter. Større tankskip fraktet varene stort sett fra amerikanske raffinerier til disse hovedanleggene. ØPC etablerte sitt hovedanlegg på Steilene i Oslofjorden. Steilene er en liten øygruppe bestående av fem øyer. På tre av disse, Landsteielene, Storsteilene og Fyrsteilene etablerte ØPC et stort anlegg. Fra grunnleggelsen av ØPC i 1893 og fram til 1940-tallet ble anlegget bygget veldig ut. Mellom 15 og 20 lagertanker i varierende størrelse ble konstruert. Anlegget hadde egen dampmaskin som produserte strøm til de forskjellige verkstedene og boligene på øyene. Et eget tønneverksted stod for produksjon og reparasjon av tønner og annen emballasje. I tillegg var det forskjellige tappestasjoner for petroleumsproduktene som ble sendt fra Steilene. Det fantes også et utendørs lager som inneholdt rundt 50 000 fat. Flere steder på øyene ble det bygget opp kaier og brygger. Disse skulle betjene både store tankskip og mindre transportbåter.

Skålevik utenfor Bergen

VPC etablerte sitt hovedimportanlegg på Skålevik utenfor Bergen. Anlegget stod ferdig første gang i 1909 og ble senere utvidet ved flere anledninger. I 1909 bestod det av seks store tanker som rommet 20 000 fat hver. I tillegg til tankene var det, som på Steilene, også flere verksteder tilknyttet anlegget. Fra hovedanlegget ble produktene lastet fra tankene over på fat for videre distribusjon. Disse fatene kom tilbake til Skålevik når de var tømt. Der ble de renset og dampet. Skader ble reparert og deretter ble de fylt opp igjen og merket. Hele denne prosessen var allerede i 1909 delvis mekanisert med automatisk rensing, damping og fylling. Elektrisk kraft til anlegget kom fra vannkraft hentet fra noen magasiner på Lyderhorn. Anlegget fikk fat fra en stor tønnefabrikk i Dimmelsvik i Hardanger. Denne fabrikken kunne ferdigstille rundt 2000 fat hver dag.

Fra disse hovedanleggene gikk mindre skip i kystfart for å levere produkter til mindre tankanlegg langs kysten. I utgangspunktet dekket ØPC markedet fra Østfold til og med Farsund og innlandet opp til Trøndelag. VPC dekket markedet langs kysten fra Farsund og til Vardø og Svalbard i nord. Etter hvert som selskapene ble mer og mer integrert med hverandre ble dette skillet gradvis visket ut. De historiske arkivene etter Esso Norge inneholder ikke mye skriftlig informasjon om disse mindre anleggene. Det er derimot bevart fotografier av de fleste anleggene i Esso Norge sin fotosamling. Her presenterer vi et fåtall av de fotografiene som bevart.

Solumsbukta, Drammen

Fotografiene fra Solumsbukta er fra 1915 og 1920. De første årene ble petroleum fra anlegget transportert in til byen med hest og kjerre. På fotografiet av tankvognen står det: ” Tankvognen må straks anløpe H. Olsen Gjæteigt. 22″. Fotograf er ukjent for begge fotografiene.

Haneviken, Kristiansand

I Kristiansand lå tankanlegget i Haneviken(Hannevika). Fotograf er Nerlien og det er tatt i 1912

Bildetekst: «Herren til høyre er vår daværende representant Tønnesen. Nr. 2 fra høyre er ingeniør Kjøt».

Flekkefjord

Tankanlegget i Flekkefjord ble bygget før 1915. Fotografen er ukjent og det er tatt i 1915. Originalen er et negativ og det er speilvendt.

Hillevåg, Stavanger

I Stavanger ble det også bygget tankanlegg en gang før 1915. Anlegget ble plassert rett ved Hillevågsvannet, sørøst for sentrum. Fotograf og årstall for fotografiet er ukjent.

Bildetekst: «Tankanlegg og lager Hillevåg – Stavanger m/800 kubikkmeter petroleumstank. Hestene Odin og Svithun. 1950: Jernbanegangen er nu undergang 200 m lenger nord. Hestestallen er garasje – høyloftet er bestyrerbolig – naust og fatehus er borte, men lagerhusene er uforandret».

Hasseløy, Haugesund

I Haugesund bygget VPC tankanlegg på Hasseløy. Anlegget lå godt plassert i forhold til skipsleia. Fotografiet er fra et reklamepostkort. Fotograf og årstall er ukjent.I Haugesund bygget VPC tankanlegg på Hasseløy. Anlegget lå godt plassert i forhold til skipsleia. Fotografiet er fra et reklamepostkort. Fotograf og årstall er ukjent.

Nørve, Ålesund

Ved Ålesund etablerte VPC først et anlegg på Nørve. Det ble bygget en gang før 1920. I 1958 ble tanken på Nørve sjøsatt og flyttet til Essos nye tankanlegg på Osholmen noen kilometer unna. Fotograf og årstall for begge fotografiene er ukjent.

Dale, Kristiansund N.

I Kristiansund lå tankanlegget på Dale. Det ble etablert i 1911. Fotografiet er tatt av fotograf Ranheimsæter og årstallet er ukjent. Tidligere ansatt, Petter Aass, skrev i 1981 en kort beretning om anleggets historie som kan leses nederst på siden. 

Trondheim

I Trondheim etablerte VPC seg først på Østmarken. Her ble det bygget to store tanker. Fotografiene er tatt av Arnt Engen, sannsynligvis før 1920.

Trondheim ble et viktig knutepunkt for videre distribusjon av produkter til Nord-Norge. Anlegget på Østmarken ble for lite. Derfor ble det etablert et nytt stort tankanlegg på Høvringen. Fotografiet er tatt i 1969 og fotograf er ukjent.

Svolvær

I Nord-Norge var nærhet til fiskeflåtens havner spesielt viktig. Lett tilgjengelighet for fiskebåtene var nødvendig. Flere av anleggene i Troms og Finnmark lå derfor på mindre øyer i nærheten av fiskehavnene. Et eksempel på dette er tankanlegget i Svolvær. Fotografiene er fra ca. 1929. Flyfotoet er tatt av Widerøes Flyveselskap, mens den andre fotografen er ukjent.

Sama Lager, Harstad

I Troms var det Sama Lager i Harstad som var hovedanlegget. På 1930-tallet hadde anlegget fire tanker og tilhørende anlegg for mottak og distribusjon av petroleumsprodukter. Fotografiet til venstre er tatt på 1920-tallet av ukjent fotograf. Til kai ligger tankskipet ”Tiger”. Fotografiet til høyre er fra ca. 1940-1945 og fotograf er ukjent.

Vardø

I Vardø lå VPC sitt siste tankanlegg før grensen mot Russland. Dette var også en viktig fiskehavn hvor fiskerne var den største kundegruppen. Årstall og fotograf for fotografiet er ukjent.

Østlandske og Vestlandske Petroleumscompagni (ØPC og VPC) hadde en liten flåte av skip og båter i forskjellige størrelser. Det var alt fra store tankskip til små motorbåter. Disse ble brukt til å frakte petroleumsprodukter og ansatte til de forskjellige tankanleggene langs kysten. De første driftsårene var det seilskip som stod for transporten. Disse fraktet petroleumsproduktene enten på trefat, eller så var de ombygd og utstyrt med tanker.

De første skipene

VPC sitt første tankskip het ”Unionen. Dette var et ombygd seilskip, og det brant opp utenfor Skålevik i 1898. Petroleumsproduktene ble stort sett importert fra Amerika. Til denne langtransporten var det behov for tankskip med større pålitelighet og lastekapasitet enn et ombygd seilskip kunne tilby. I samarbeid med reder og statsminister Christian Michelsen kjøpte VPC et nytt damptankskip, D/T ”Conrad Mohr”. Det ble levert i 1909 og var den første damptanker bygd for norske midler. Damptankeren hadde en lastekapasitet på 40 000 fat. Den skulle først og fremst frakte petroleumsprodukter fra Standard Oil sine raffinerier til tankanleggene i Skålevik og på Steilene.

S/S ”Petroleum”

Flere mindre tankskip fraktet petroleumsproduktene fra hovedlagrene til de forskjellige tankanleggene langs kysten. Et av disse tankskipene var S/S ”Petroleum”. Det hadde hjemmehavn i Bergen og gikk i kystfart fra tankanlegget i Skålevik og nordover til Harstad. Byggeår og størrelse på skipet er ukjent.

”Snespurven”

VPC kjøpte enda et seilskip i 1916. Det var en stålbark på 231 fot og 2500 brutto tonn. Skipet ble bygget ved Napier og Miller i Glasgow i 1907. Fartøyets opprinnelige navn var ”Rendova”. Da skipet kom til Norge fikk det navnet ”Snespurven”. Det hadde innebygde tanker og kapteinen het Eskil Blomquist. Fra 1907 gikk ”Rendova”, og fra 1916 ”Snespurven” i Atlanterhavsfart og fraktet petroleum. I 1917 ble skipet torpedert i Nord-Atlanteren av en tysk u-båt. Alle om bord ble reddet.

M/T ”Haakon Hauan”

ØPC kjøpte også et stort tankskip for å frakte petroleum fra Amerika. Da det ble bestilt fra Akers Mekaniske Verksted i Oslo var det det største skipet verkstedet inntil da hadde bygget. Skipet på 9870 tonn ble levert i 1935. Under andre verdenskrig seilte tankskipet for Nortraship. M/T ”Haakon Hauan” kom ikke uskadet gjennom krigsårene. I 1942 ble det torpedert utenfor innløpet til Mississippi. Etter angrepet gikk skipet for egen maskin til New Orleans og deretter til Mobile for reparasjon. I januar 1946 kom skipet tilbake til Norge og fortsatte virksomheten for ØPC og senere Esso.

D/S ”Petrolea”

I tillegg til de store skipene hadde både ØPC og VPC flere små transportbåter. En av disse var D/S ”Petrolea”. Dette var den første dampbåten som ØPC kjøpte. I periden ca. 1910 til slutten av 1930-årene, slepte den lektere mellom Steilene og Oslo. Innimellom hadde den også noen turer til Sørlandet. ”Petrolea” senere bygget om til bensinstasjon i Frognerkilen.

M/B ”Tiger” og M/B ”Petrol”

I tillegg til transportbåtene trengte også ØPC og VPC sine omreisende salgsmenn båter. Selskapene hadde dessuten også behov for direksjons- og inspeksjonsbåter. M/B ”Tiger” var VPC sin direksjons- og inspeksjonsbåt. Den var opprinnelig dansk vedettbåt og hadde blitt brukt av den danske kongen. VPC kjøpte den omtrent 1914. Direktør Andresen brukte den fram til 1933, da den ble inspeksjonsbåt. M/B ”Petrol” var såkalt ”reisendebåt” og transporterte selgere langs kysten.

Modernisering av flåten

Essos flåte ble over tid skiftet ut med mer moderne fartøy. Navnene på båtene ble også forenklet. De nye fartøyene ble fra slutten av 1950-tallet delt inne i to navnegrupper. Noen transportbåter fikk navnet ”Esso” og et nummer. Andre båter fikk navnet ”Esso” og et navn tilknyttet steder eller anlegg der Esso var representert. I selskapets historiske fotografisamling er det bevart en del fotografier av båter i Essos flåte. De historiske arkivene etter Esso Norge inneholder ikke mye skriftlig informasjon om disse båtene. Her presenterer vi et fåtall av de fotografiene som bevart.

”Esso 3”

”Esso 22”

Dette var en flytende bensinstasjon for fritidsbåter i Oslofjorden. Den hadde base i Frognerkilen og startet sin virksomhet i 1949. Flåten hadde fire elektriske pumper og ble forsynt med strøm via undervannskabel fra Bygdøy. ”Esso 22” solgte bensin, diesel og smøreolje til fritidsbåtkundene. I tillegg hadde den marine bensinstasjonen ferskvann, kiosk og ikke minst toalett.

”Esso 30”

”Esso Harstad”

”Esso Slagen”

M/T ”Esso Bergen”

Arkiver fra Esso-skip

Blant ExxonMobil Norge sine historiske arkiver er det bevart arkiver etter to av Esso sine skip. Dette er M/T ”Esso 6” og M/T ”Esso 33”. Tankbåten M/T ”Esso 6” ble bygget av Brattvåg skipsinnredning og sveiseverkstedet J. Johansen. Den ble sjøsatt 4. april og overlevert 31. mai 1962. Tankbåten ble bygget for Norske Esso og skulle gå i tankfart på ruten Trondheim – Harstad, og enkelte turer til Svalbard. Båten var 114 fot lang, 24,7 fot bred, stakk 10,6 fot dypt og hadde en lasteevne på 250 tonn dw. Det var to oljepumper til lossing ombord. Tankbåten hadde et mannskap på ni personer.

M/T ”Esso 33” var et ombygd skip som transporterte oljefat og het opprinnelig M/S ”Klaus”. M/S ”Klaus” transporterte oljefat for Vestlandske Petroleumskompani og senere Norske Essos tankanlegg i Harstad. Det hadde originalt en kapasitet på 750 fat. Etter en ombygging fikk M/T ”Esso 33” en oljetank med kapasitet, og ny måleenhet, på 135 kubikkmeter.

Distribusjonen av petroleumsprodukter var delt mellom tankbåter og ulike typer landbasert transport. Tankbåtene transporterte de store mengdene med petroleumsprodukter til tankanleggene langs kysten. Deretter overtok tankvogner, og senere tankbiler, oppgaven med å forsyne bensinstasjoner og lageranlegg innover i landet.

Transport med hest

Hest og vogn var det viktigste transportmiddelet for å frakte petroleum i innlandet fram til 1920-tallet. Det eldste fotografiet av transport med hest i Essos fotosamling er fra rundt 1902. Det viser levering av fat med lyspetroleum til en forretning i Halden.

Transport med fat var lite effektivt ved levering av større mengder petroleum. ØPC kjøpte tidlig inn vogner med større tanker. ”Tankvogn nr. 1” var en spesialtilpasset vogn trukket av to hester. ØPC kostet også på seg litt luksus og utstyrte vognen med kalesje slik at kusken kunne sitte tørt i regnvær.

I Kristiansand var det formann Bergstøl og hans sønn som stod for levering av petroleumsprodukter for ØPC. Hestene Max og Bruno trakk en tankvogn som kunne romme 2000 liter.

Paulsenbrygga i Bispevika i Oslo var knutepunktet for distribusjon av petroleum fra ØPC sitt tankanlegg på øygruppen Steilene. Transportbåter fraktet petroleumsproduktene til land. På Paulsenbrygga ble petroleumen lastet over i vogner og senere tankbiler. Dette fotografiet fra rundt 1920 viser at overgangen fra hestetransport til lastebil var i gang tidlig på 1920-tallet.

Tankbiler

Tankbilene tok over for hest og vogn utover på 1920-tallet. Tankene fra hestevognene ble flyttet over og montert på lastebiler.

Vallø Oljeraffineri hadde også egne tankbiler. Deres logo var en trehodet hund. Tankbilen på fotografiet nedenfor er en GMC type K16 med en 2000-liters tank på lasteplanet.

Transformatorolje til kraftstasjoner var et populært produkt. For å nå fram til avsides kraftstasjoner måtte tankbilene både være solid bygget og pålitelige i drift. På smale norske veier leverte Esso sine produkter over hele landet. Tankbilen på fotografiet nedenfor er vei til Måbødal kraftstasjon i Hordaland med transformatorolje. Tanken på bilen rommet 5000 liter og hadde også en 3000-liters tilhenger.

Fyringsolje både til private boliger og næringsbygg, samt flybensin var også viktige produkter for Esso etter 1945. Tankbiler fra Esso var et vanlig syn i boligstrøk.

Fra 1930 og fram til 1980-tallet overtok tankbilen som det viktigste transportmiddelet for petroleumsprodukter i Norge. Framveksten av privatbilismen var mye av årsaken til dette. Tankbiler med drivstoff fra Esso ble et velkjent syn på norske veier og flyplasser.

Esso på 1950-tallet

Fusjonen mellom Østlandske, Vestlandske Petroleumscopagnie (ØPC og VPC) og Vallø Oljeraffineri til Aksjeselskapet Norske Esso var en realitet i 1953. Dette var en naturlig videreutvikling av de tre selskapene. ØPC hadde kjøpt opp aksjene i VPC og Vallø Oljeraffineri i 1934. Driften av selskapene ble på overordnet nivå styrt av den store direksjonen i Oslo. Det var her de viktigste avgjørelsene ble tatt og strategien lagt. Å opprettholde tre separate selskap, var uforholdmessig tungvint. Eierskapet i det fusjonerte selskapet var delt mellom amerikanske og norske eiere. Standard Oil Company of New Jersey (senere Exxon Corporation) eide 55 prosent av aksjene. Resten var fordelt på en rekke norske aksjeholdere.

*

Aksjeselskapet Norske Esso besto i 1953 av fem avdelinger. Dette var salgs-, regnskaps-, raffineri, personalavdelingen og juridisk avdeling. Landet var delt opp i fire distrikter. Hvert distrikt var sentrert rundt minst ett av de store importanleggene langs kysten. Distriktet var så delt inn i flere soner. Sonene var stort sett sentrert rundt mindre lageranlegg innenfor distriktet. Oslo distrikt dekket området fra Farsund i sør, langs kysten til svenskegrensen og langs fjellet til Sør-Trøndelag. Bergen distrikt dekket Vestlandet fra Farsund til og med Ålesund. Trondheim distrikt dekket Trøndelagsfylkene og Nordland. Harstad distrikt dekket Tromsø og Finnmark.

Essos fem store importanlegg hadde en samlet lagerkapasitet på rundt 160 millioner liter. Flåten av tankbåter besto av 35 innenriksfartøyer og M/T ”Haakon Hauan” som gikk i utenriksfart. Selskapet hadde også en flåte på 182 tankbiler, med en samlet transportkapasitet på rundt en million liter. Disse tankbilene forsynte 330 Esso Servicestasjoner over hele landet.

Den største produktgruppen i 1953 var fyringsolje og skipsbrennstoff. Behovet for oppvarming av blokker og kontorbygg etter andre verdenskrig hadde skapt et stort marked for fyringsolje. En ekspanderende norsk skipsflåte hadde også stort behov brennstoff. Den nest største produktgruppen var bensin til forskjellige kjøretøyer. Restriksjonene på kjøp av privatbiler førte til at behovet for bensin ikke var så stort på 1950-tallet. Den tredje største produktgruppen var forskjellige smøreoljer. Her var transformatorolje og marine smøremidler de viktigste produktene.

Esso må ha vært en populær og trygg arbeidsplass. I 1953 hadde 20 prosent av de ansatte feiret 25 års jubileum i selskapet. Det var også etablert en tydelig forretningskultur, noe selskapets interne regler i 1953 viser:

–      Å ha Essos beste for øyet

–      Å følge gjeldende reglementer og instrukser

–      Å være pliktoppfyllende

–      Å yte det beste i arbeidet – både i egen og selskapets interesse

–      Å iaktta diskresjon i anliggender som betros dem som medarbeider i Esso, men som utenforstående ikke har noe med

–      Å behandle kunder og andre av selskapets forbindelser korrekt høflig og forekommende så Essos good-will ikke lider overlast

–      Å gå inn for et godt samarbeid med alle kolleger av hensyn til den trivsel og arbeidsglede som vi ønsker i Esso

–      Å vise ordenssans i arbeidet og på arbeidsstedet

–      Å  være like forsiktig og sparsommelig med selskapets eiendeler og utstyr som med deres egne eiendeler

Esso på 1960- og 1970-tallet

Standard Oil Co. hadde tro på utviklingen av det norske markedet. Det var stor vilje til å investere i infrastruktur i Norge. På slutten av 1950-tallet startet byggingen av Essoraffineriet Norge på Slagentangen utenfor Tønsberg. I 1960 kjøpte Standard Oil Co. også de resterende aksjene i Norske Esso og hele selskapet ble amerikansk.

Ved 70 års jubileet i 1963 hadde Esso utviklet seg i flere retninger. Det var rundt 1100 ansatte i bedriften. Dette året ble raffineriet på Slagentangen innlemmet i selskapet. Det ble den del av raffineriavdelingen sammen med Vallø Oljeraffineri. Flåten var redusert til 16 kystgående innenriksfartøyer. Langs kysten var det 300 bunkringsstasjoner av forskjellig størrelse. Antallet tankbiler hadde økt til rundt 220. Utviklingen i lastekapasitet på tankbilene førte senere til en reduksjon av behovet for tankbiler. I 1967 eide Esso bare 88 tankbiler, men lastekapasiteten var økt betraktelig.

Esso opplevde sterk vekst på 1960-tallet. Salg av bensin ble i løpet av tiåret Essos største enkeltmarked. Mye av årsaken til dette var frislippet på salg av privatbiler på det norske markedet. Antallet privatbiler doblet seg fram til 1970. I 1967 var det 4100 utsalgssteder av alle kategorier for motordrivstoff i Norge. Esso hadde 1148 av disse. Dette utgjorde en markedsandel på nesten 30 prosent.

Salg av skipsbrennstoff og marine smøremidler til den norske kyst- og handelsflåten fortsatte også å være et av Esso viktigste markeder på 1960- og 1970-tallet. Det ble spesielt satset tungt i Nord-Norge etter 1945. Det var viktig for Esso å være til stede nær den store norske fiskeflåten. Esso utvidet derfor lagerkapasiteten på kyststasjonene i Nord-Norge betraktelig i denne perioden. Kyststasjonene var Essos nest største enkeltmarkedet på 1960- og 1970-tallet.

Esso prøvde seg også på helt andre arenaer på 1960-tallet. En stadig økende person- og varetrafikk på norske veier skapte også et marked for overnatting og bevertning for de som kjørte langt på norske riksveier. Esso bygget opp en kjede med hoteller og tavernaer. På det meste var det fem Esso Motorhoteller og 14 tavernaer langs norske veier.

Det ble på 1970-tallet satt i gang en gradvis overgang i Essos salgsledd. Oljekrisen i 1973 var en av de medvirkende årsakene til dette. Hotellene og tavernaene ble solgt. Samtidig gikk bensinstasjonene over til å bli forhandlerdrevet. Forhandlerne ble selvstendig næringsdrivende med avtaler om å selge produkter fra Esso. Det samme gjaldt for tankbilsjåførene. De ble eiere av sin egen tankbil og fikk langtidskontrakter for å kjøre produkter for Esso.

Esso på 1980- og 1990-tallet.

Esso var det første selskapet som fant olje på norsk kontinentalsokkel. Esso Exploration and Production Norway (Esso Expro) ble stiftet allerede i 1965. Selskapet deltok aktivt i leting og produksjon på norsk kontinentalsokkel. Utviklingen av oppstrøms- og nedstrømsaktivitetene gikk parallelt. I 1985 inngikk Esso Expro og A/S Norske Esso en driftsavtale. Målet med avtalen var å samle hele Essos virksomhet i Norge i ett selskap. Oppstrøms- og nedstrømsselskapet fusjonerte og skiftet navn til Esso Norge a.s.

Esso satset også tungt på forskning og utvikling i Norge. I samarbeid med norske bedrifter og forskningsinstitusjoner finansierte selskapet mange nye prosjekter. De norske miljøene fikk mulighet til å knytte seg til Exxon Corporation sine sentrale forskningssentra i USA slik at disse kunne dra nytte av hverandre. Målet med dette samarbeidet var å drive fram ny teknologi og nye produkter med god kommersiell karakter.

I 1993 feiret Esso 100 års jubileum. I jubileumsåret var det en rekke aktiviteter over hele landet og stor jubileumsforestilling med kongelig besøk i Oslo Spektrum. I de 40 årene fra 1953 til 1993 hadde det skjedd mye, men mye var fortsatt det samme. Ryggraden i distribusjonen av petroleumsprodukter var fortsatt Essos kystflåte. Den var i 1993 redusert til fem tankskip som trafikkerte norskekysten. Tankskipene hentet stort sett produkter fra Essos eget raffineri på Slagentangen og fraktet det til de forskjellige hovedanleggene. Derfra transporterte tankbiler produktene videre til bensinstasjoner, utsalgssteder og andre kunder.

Antallet bensinstasjoner ble gradvis redusert. I 1993 var det kun rundt 440 igjen. Esso hadde en markedsandel på bensin på 23 prosent. Dette var den nest største i Norge. I tillegg til bensinstasjonene var salg av fyringsolje, gassolje, autodiesel, asfalt, butan og propan og flydrivstoff viktige produkter. Salget av disse produktene stod for to tredjedeler av Esso samlede marked. Det ble etablert selvstendige forhandlerselskaper for å selge disse produktene. Disse kundesentrene stod for storsalg til små og mellomstore kunder. Totalomsetningen for opp- og nedstrømsforretning til Esso var på 12,3 milliarder kroner.

I 1999 fusjonerte de to internasjonale oljegigantene Exxon Corporation og Mobil Corporation. Essos og Mobils norske organisasjoner ble dermed slått sammen og det nye selskapet, ExxonMobil Norge, fikk hovedkontor i Sandnes.

I 1999 fusjonerte Esso og Mobil i Norge. Før dette hadde begge vært konkurrenter på det norske markedet. Mobil startet sin virksomhet som Norsk Vacuum Oil Company i 1918. I 1951 fusjonerte selskapet med det norske oljeselskapet NOR. På slutten av 1950-tallet overtok amerikanske eierinteresser i Nor og Vacuum A/S. I 1960 var det ingen norske aksjonærer igjen og selskapet skiftet navn til Mobil Oil A/S Norge, forkortet til Mobil.

Mobil på 1960- og 1970-tallet

For Mobil var 1960-tallet preget av en sterk utbyggingsfase. I en fem års periode fra 1960 ble det investert over 90 millioner kroner i modernisering av selskapets infrastruktur. Mobil investerte i nye distribusjonsanlegg, nytt transportmateriell, utstyr til industrien og fiskerinæringen. I tillegg bygget selskapet ut nettet av bensinstasjoner. På slutten av tiåret hadde selskapet over 300 bensinstasjoner i Norge. I 1966 feiret Mobil sitt 70 års jubileum som landets fjerde største oljeselskap. Det var ansatt 316 personer i selskapet, men over 1000 mennesker var involvert, enten direkte eller indirekte, i den daglige driften.

Det amerikanske selskapet Mobil hadde helt fra oppstarten hatt suksess med sine smøreoljer. På det norske markedet hadde disse smøreoljene en unik posisjon. Over 40 prosent av alle nye norske skip brukte smøreoljer fra Mobil i 1955. Utvikling av nye smøreoljer både for skip og motorkjøretøyer var en viktig del av selskapet. For marine smøreoljer og Mobil i Norge var 1958 et viktig år. Dette året ble Mobilgardoljene lansert. Inntil 1958 hadde det ikke vært mulig å brenne tungolje i dieselmotorer på skip, men Mobilgard løste dette problemet. Å kunne benytte tungolje til drivstoff var noe av det største som hadde skjedd siden utviklingen av dieselmotoren. For Mobil ble den nye smøreoljen en stor salgssuksess. Etter to års markedsføring var den nye oljen i bruk i over 200 norske skip, på verdensbasis var antallet 1500 skip.

Mobils forretninger gikk dårlig på slutten av 1970-årene. I 1979 hadde selskapet et underskudd på 59 millioner kroner. Dette var delvis en konsekvens av den norske prispolitikken på 1970-tallet. De dårlige resultatene presset frem en effektivisering av driften. I 1970 åpnet selskapet Norges første selvbetjente bensinstasjon. Innføringen av selvbetjening førte til at Mobils bensinsalg økte med 15 prosent i 1971. Mobil var også det første oljeselskapet i landet som tok i bruk et integrert datasystem med telefonisk overførsel. Effektiviseringen av driften gjorde at Mobil på 1980-tallet oppnådde rekordstore overskudd.

Johan C. Kongsli

Direktør Johan C. Kongsli hadde mye av æren for å lede Mobil gjennom det vanskelige 1970-tallet. Kongsli ble ansatt som administrerende direktør etter fusjonen mellom Norsk Vacuum Oil Co. og Nor i 1949. Han hadde startet som selger i Norsk Vacuum Oil Co. etter andre verdenskrig og arbeidet deretter som direktør for Mobil i 30 år. Han ledet selskapet fra å være et lite selskap med syv millioner kroner i omsetning, til å bli et av landets fem største oljeselskap, med en omsetning på 800 millioner kroner. Johan C. Kongsli hadde i denne perioden også en rekke andre verv i norsk næringsliv.

Mobil på 1980- og 1990-tallet

Testing og utvikling av nye produkter var en viktig del av Mobils virksomhet over hele verden. Selskapet sponset motorsport, langdistanseflygninger og vitenskapelige ekspedisjoner til værharde strøk. Alt dette ble gjort for å få prøvd ut Mobils produkter under ekstreme påkjenninger. I 1903 smørte Mobil brødrene Wrihgts første flygning. På 1920-tallet brukte både Charles Lindberg og Amelia Earhart smøreoljer fra Mobil. I 1982 var det Mobil som leverte syntetiske smøreoljer til romfergen ”Columbia”. Også i Norge leverte Mobil (eller daværende Norsk Vacuum Oil) smøreoljer til flypionerer.

Utviklingen av bedre produkter var spesielt viktig i den harde konkurransen på verdensmarkedet. I Norge var Mobils marine smøreoljer svært populære. Selskapet hadde derimot ikke vært like heldige med utvikling og markedsføringen av motoroljer. Mobils forskere hadde lenge jobbet med en helsyntetisk motorolje.  Tradisjonell motorolje bød spesielt på problemer for turbomotorer. I 1973 lanserte Mobil verdens første helsyntetiske motorolje. De norske motorsportmiljøene likte den nye oljen spesielt godt, men for vanlige bilister ble den derimot for kostbar.

Den 29. oktober 1980 snudde derimot denne trenden. På denne datoen lanserte Mobil sin nye versjon av motoroljen ”Mobil 1” i en landsomfattende kampanje. Med slagordet: ”Oljen du kan kjøre ett år – eller 40 000 km” satte Mobil en ny standard for motoroljer. Markedsføringen av den nye versjonen av ”Mobil 1” skapte debatt i norske aviser. Norske eksperter stilte seg sterkt tvilende til Mobils påstander, men tester av den nye oljen ga Mobil rett. Nye kunder strømmet til bensinstasjonene og skiftet motorolje i et tempo Mobil ikke hadde forutsett. I perioder hadde selskapet store problemer med å levere nok ”Mobil 1”.

Salget fra bensinstasjonene var labert gjennom hele 1970-tallet for alle de store oljeselskapene i Norge. Dette resulterte i en betydelig redusering av antallet bensinstasjoner landet over. I 1981 var antallet Mobilstasjoner 237. På starten av 1980-tallet vedtok også Mobil en femårsplan for modernisering av selskapets gjenværende bensinstasjoner. Dette innebar en årlig investering på omkring 20 millioner kroner. Moderniseringstiltakene hadde god effekt på driften. I 1984 satte Mobil rekord med et driftsoverskudd på rundt 55 millioner kroner. Dette var da det nest høyeste i selskapets historie. Mye av det gode resultatet kom på grunn av at Mobil opparbeidet seg en større markedsandel innen bensinsalget.

Ved inngangen til 1990-tallet var det 146 ansatte i Mobil Oil Norge. I tillegg til disse var rundt 1500 stykker knyttet til virksomheten ved selskapets 240 bensinstasjoner. Selskapet hadde også rundt 130 tankanlegg langs kysten fra Fredrikstad til Vardø. På det norske markedet var det smøreoljer som var Mobils viktigste produkt med en markedsandel på rundt 12 prosent. Selskapet hadde også en norsk markedsandel på rundt 9 prosent både for bensin og drivstoff til kystflåten. I 1992 solgte Mobil alle sine bensinstasjoner i Norge til Norsk Hydro. I 1999 fusjonerte de to internasjonale oljegigantene Exxon Corporation og Mobil Corporation. Essos og Mobils norske organisasjoner ble dermed slått sammen og det nye selskapet, ExxonMobil Norge, fikk hovedkontor i Sandnes.

Bygging av raffineriet

Standard Oil Co. (senere Esso) henvendte seg til norske myndigheter i 1955, med planer for bygging av et oljeraffineri. På den tiden ønsket norske myndigheter en større industriell utvikling i landet. Et nytt oljeraffineri ville blant annet bety nye arbeidsplasser og tilgang til avansert teknologi. Forhandlingene om etableringen av raffineriet startet i 1956. I mars 1957 ble planene godkjent av Stortinget. I oktober samme år holdt A/S Essoraffineriet Norge konstituerende generalforsamling. Det nye selskapets styre holdt den første tiden til i New York.

Raffinerianlegget var i starten dimensjonert til å behandle 40 000 fat råolje per kalenderdag, eller to millioner tonn i året. Essos behov på det norske markedet var beregnet til 16 000 fat i 1960. Resten av produksjonen skulle eksporteres til Sverige og Danmark. Plasseringen av anlegget var derfor viktig. Esso ønsket først å etablere raffineriet på østsiden av Oslofjorden. Dette på grunn av nærheten til det svenske markedet. Selskapet vurderte Jeløy utenfor Moss, men det aktuelle området passet ikke helt. I stedet falt valget på Slagentangen utenfor Tønsberg.

Arbeidet med å rydde området startet i 1958. Samtidig ble det etablert en liten organisasjon i Oslo som skulle styre utbyggingen. Norval F. Myers var styreformann og administrerende direktør for raffineriet. Gustav A. Stein ble den første raffineridirektøren. Begge kom fra ledende stillinger i Standard Oil Co. I tillegg til disse var alle de tekniske lederne i selskapet amerikanere. Den første gruppen norske ingeniører ble ansatt i slutten av 1959. Disse skulle være med å forberede oppstart og drift av raffineriet.

Statsminister Einar Gerhardsen stod for den offisielle åpningen av raffineriet 8. juni 1961. Anlegget hadde kostet rundt 220 millioner kroner. I dag ville kostnadene ha vært på rundt 5 milliarder kroner. Raffineriet bestod av to hovedområder. Selve produksjonsanlegget ”Onsite” og det omkringliggende utstyret ”Offsite”. ”Onsite” omfattet alt produksjonsutstyret, samt det sentrale kontrollrommet. ”Offsite” omfattet tankområdet, kaianlegget og lasteanlegg for tankbiler. På anlegget var det 60 tanker med en samlet kapasitet på 300 000 tonn. Raffineriet hadde en 540 meter lang utstikkerkai, med laste- og lossemuligheter for tre skip samtidig. I tillegg var det lasteanlegg for tankbiler, fakkel for brenning av overskuddsgass og renseanlegg for spillvann lokalisert ”offsite”. De første årene var det råolje fra Venezuela som ble raffinert på anlegget.

Det gikk ikke lang tid før anlegget måtte utvides. Etterspørselen etter raffineriets produkter vokste betraktelig utover 1960-tallet. Dessuten økte størrelsen på tankskipene som leverte råoljen betraktelig i løpet av dette tiåret. Resultatet var at kaien ble utvidet og lagerkapasiteten for både råolje og ferdige produkter ble utvidet. I 1967 produserte Essos raffinerier på Valløy og Slagentangen halvparten av Norges oljeforbruk. Samme år fant også Esso den første oljen på norsk kontinentalsokkel. Denne første råoljen fra Nordsjøen ble fraktet til laboratoriet på Slagentangen, hvor den ble raffinert. Raffineriet startet et investeringsprosjekt på 300 millioner kroner for å kunne ta imot oljen fra Nordsjøen.

Oljekrise og dårlig økonomi.

Etter åpningen i 1961 hadde det vært stort fokus på å øke kapasiteten og gjennomstrømningen ved raffineriet. I 1971 var kapasiteten doblet. Oljekrisen på 1970-tallet brakte derimot en ny hverdag. I Europa var det stor overkapasitet på raffinerimarkedet. Økte råstoffpriser og driftskostnader førte til dårlige økonomiske resultater for Slagenraffineriet. Store prosjekter for å effektivisere driften ble satt i gang på 1970- og 1980-tallet. Råstoffene måtte utnyttes optimalt og energibruken reduseres for å komme i økonomisk balanse. I 1979 var også et nytt digitalt prosesskontrollsystem på plass. Visbreakeranlegget startet opp i 1981. Dette anlegget holdt liv i raffineriet gjennom vanskelige perioder i 1980-årene. I startfasen hadde stor gjennomstrømning i anlegget vært viktig. Fram til 1985 var det derimot et viktig spørsmål om hvor lite gjennomstrømning de kunne ha i anlegget før det stoppet. 

Samtidig var Slagenraffineriet viktig for virksomheten på norsk sokkel. Esso fikk i stand avtaler med både Statoil og Saga om kjøp av råolje fra Statfjordfeltet. I tillegg var Esso også medeier i selskapet Statfjord Transport som sørget for transporten av olje fra Statfjord. Transport- og forsyningsavdelingen på Slagen spilte en viktig rolle i dette samarbeidet. I 1979 ankom første last med olje fra Statfjordfeltet. Dette var starten på et langt forretningsforhold mellom Esso, Statoil og Saga. Raffineriet mottok også råolje fra Essos egne felt på norsk sokkel. I 1995 startet utbyggingen av Balder-feltet med Esso som operatør. De første råoljeleveransene fra Balder kom i 1999.

Miljøfokus

Strengere krav til utslipp resulterte i økt fokus på miljøet utover 1980-tallet. I 1983 åpnet det nye to-trinns renseanlegget for avløpsvann. Dette mer enn halverte oljeutslippet fra raffineriet. Året etter startet anlegget for svovelgjenvinning. Gjenvinningsgraden av svovelet var på 96 prosent og reduserte raffineriets svovelutslipp med to tredjedeler. I tillegg til dette gjennomførte raffineriet en rekke energieffektiviseringsprosjekter i siste halvdel av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet.

Strengere krav til utslipp fra drivstoff førte til utvikling av bedre drivstoffkvaliteter. Med Slagenraffineriet i spissen var Esso det første selskapet i Norge som introduserte blyfri 98-bensin i 1989. Arbeidet med å redusere utslippene fortsatte på 1990-tallet. Det ble satt i gang flere prosjekter for å redusere utslippene fra drivstoffet raffineriet produserte. Et av disse prosjektene var ADOHF-anlegget for avsvovling av diesel som åpnet i 1993. Fokuset på miljøet fortsatte utover 2000-tallet. Norske myndigheter og EU stilte da strengere miljøkrav til alle raffineriets produkter.

Sikkerhetskultur

For Esso er sikkerhet det viktigste punktet i bedriftskulturen. Allerede fra byggestart i 1958 ble det innført en streng sikkerhetsfilosofi på raffineriet. Sikkerhetsarbeidet i Esso bygger på filosofien; ”Uhell skjer ikke, de forårsakes – enten av farlige forhold eller av farlige handlinger. Derfor kan alle uhell forebygges”. De ansatte på raffineriet fikk grundig opplæring før åpningen i 1961. Det grundige sikkerhetsarbeidet resulterte i tildeling av ”President’s Award” i 1965 for tre års drift uten fraværsskader. Dette var den høyeste interne utmerkelsen i Esso Corporation. Men raffineriet har ikke vært uten ulykker og uhell. Det har vært flere branner og eksplosjoner i anlegget. Dette har igjen styrket fokuset på sikkerhetsarbeidet. Slagenraffineriet fikk i 1990 igjen utmerkelsen ”President’s Award Refining Safety” for sine gode sikkerhetsresultater.

Litteratur:

Esso Norge AS ”Esso-raffineriet på Slagentangen et industrieventyr gjennom 50 år”. Utgitt i 2012.

I 1965 innledet Esso et nytt kapittel i sin norske historie. I over 70 år hadde selskapet solgt petroleumsprodukter til kunder i Norge. Nå gikk Esso også i gang med å lete etter olje på kontinentalsokkelen.

Starten på norsk sokkel

På slutten av 1950-tallet fant geologer et stort gassfelt ved Groningen i Nederland. Dette funnet satte i gang spekulasjoner om det også kunne finnes olje og gass under havbunnen i Nordsjøen. Sammen med flere andre internasjonale oljeselskaper startet Esso med geologiske undersøkelser på kontinentalsokkelen til landene rundt Nordsjøbassenget på begynnelsen av 1960-tallet. Norge erklærte sin suverenitet over kontinentalsokkelen utenfor norskekysten 31. mai 1963. Esso var i disse første årene en viktig bidragsyter med informasjon til norske myndigheter disse første årene. Sammen med andre oljeselskaper bidro Esso med opplysninger om hva som var standard praksis i internasjonal oljeindustri når det gjaldt konsesjoner, sikkerhet og teknologi.

De første månedene av det norske oljeeventyret var hektiske for Esso. Lisensene i den første konsesjonsrunden ble delt ut 13. mars 1965. I mai kom Richard J. Loeffler til Norge. Han var utnevnt som leder for Standard Oil Co. sitt norske lete- og produksjonsselskap. Først i juni 1965 ble Esso Exploration Norway Inc. formelt stiftet. Det nye norske selskapet hadde de første årene hovedkontor i New York. Før dette hadde Essos offshorevirksomhet i Norge vært organisert gjennom Esso Exploration Inc. i London.

Richard J. Loeffler reiste langs norskekysten fra Bergen til Mandal for å finne en passende eiendom som kunne egne seg som base for Essos letevirksomhet i Norge. I Stavanger traff han skipsreder Torolf Smedvig, som disponerte en eiendom på Hundvåg utenfor Stavanger. Esso kjøpte denne eiendommen for 3,3 millioner kroner og etablerte sin første base

I den første konsesjonsrunden tildelte norske myndigheter 78 blokker. Esso søkte om 30 blokker og fikk tildelt tolv. Dette gjorde selskapet til den største lisenseieren på norsk sokkel. Selskapene som deltok i den første tildelingsrunden ble vurdert etter en rekke kriterier satt opp av norske myndigheter. Disse kriteriene var finansiell styrke, praktisk erfaring, bidrag til norsk økonomi, reelle norske interesser og andre viktige momenter. Esso kom godt ut av vurderingen. Selskapet hadde blant annet over 1000 ansatte, 30 prosent av det norske bensinmarkedet og hadde gjort store investeringer i Norge i årene før.

Etter konsesjonstildelingen handlet Esso raskt. Selskapet skrev kontrakt med borefirmaet Odeco om leie av den nye boreriggen ”Ocean Traveler” i 1965. Riggen var under bygging i New Orleans og skulle være klar til å starte boring i Nordsjøen sommeren 1966. I Norge fikk Esso i stand avtaler om leveranser til boreriggen. Blant annet skulle Norseabasen på Hundvåg i Stavanger levere verkstedtjenester og Christiania Dampkjøkken fikk kontrakt på catering.

Etter ankomst i Stavanger var det arbeid på ”Ocean Traveler” nesten døgnet rundt. Den 19. juli 1966 startet boringen av den første letebrønnen i Essos blokk 8/3. Den første letebrønnen var tørr. Men Esso fant olje i sin neste letebrønn, 25/11. Dette funnet var ikke drivverdig. Senere viste det seg at dette funnet var den østlige forlengelsen av Balder-feltet.

Fra 1966 til slutten av 1969 var det ingen av oljeselskapene i Norge som hadde suksess med leteboringen. Da Phillips fant Ekofisk-feltet helt på tampen av 1969 snudde lykken. Det som i ettertid har blitt Essos gullår i Nordsjøen var 1974. Dette året påviste selskapet feltene Odin, Balder, Sleipner Vest og Nord-Øst Frigg (sammen med Elf). Samtidig fant Mobil Exploration Norway Statfjordfeltet, hvor Esso hadde en eierandel på ti prosent. Disse funnene la mye av fundamentet for Essos aktiviteter og inntekter i Norge. I starten hadde Esso Exploration Norway hovedkontor i Stavanger sentrum. Senere bygget selskapet nytt hovedkontor på Forus på grensen mellom Stavanger og Sandnes. I tillegg utvidet de driften med et regionkontor i Bergen og et distriktskontor i Harstad.

Odin

Odin var det første feltet på norsk sokkel hvor Esso var operatør. Dette var et lite, marginalt gassfelt i nærheten av Friggfeltet. Understell og moduler ble satt på plass i 1983 og produksjonen startet i 1984. Esso hadde helt fra planleggingsfasen fokus på å holde kostnadene så lave som mulig. I utbyggings- og borefasen brukte Esso en flytende hjelperigg. Gassen ble sendt via Frigg til St. Fergusterminalen i Skottland. Dermed var det ikke nødvendig med plasskrevende bore- og prosessutstyr på produksjonsplattformen. Kostnadene med utbyggingen var små i forhold til andre installasjoner i Nordsjøen. Prislappen var til sammen på 2,6 milliarder kroner.

Odin produserte gass i ti år. I 1994 var feltet tomt for gass og produksjonen stoppet. Det ble bestemt at plattformen skulle fjernes. Prosessen mer fjerningen startet i 1996 med demontering av de forskjellige modulene. Året etter var plattformen og understellet fjernet fra sokkelen.

Teknologioverføring

Helt siden pionerdagene på norsk sokkel har Esso bidratt med viktig kunnskap og teknologi om leting og produksjon. På 1960- og 1970-tallet lærte eksperter fra selskapet opp sine norske ansatte. Essos internasjonale organisasjon har også bidratt med opplæring av personell i andre norske oljeselskaper og av norske oljemyndigheter.

Esso bidro sterkt til den teknologiske utviklingen av Statoil på 1970-tallet. I 1973 utpekte norske myndigheter Esso til spesiell samarbeidspartner for Statoil. De neste årene var selskapet teknisk assistent for Statoil under arbeidet med Sleipnerfeltet og under letefasen på Gullfaksfeltet. I tillegg hjalp Esso også de andre norske oljeselskapene med nødvendig kunnskap. Under arbeidet med Bragefeltet var Esso teknisk assistent for operatøren Norsk Hydro. I 1984 fikk selskapet også rollen som teknisk assistent for Saga under utbyggingen av Snorrefeltet.

Fortsettelsen på norsk sokkel

I perioden fra 1965 til 1993 hadde Esso investert 31 milliarder kroner i leting og produksjon på norsk kontinentalsokkel. Satsingen i Norge fortsatte på 1990-tallet. Selskapet var i denne perioden en av de største private investorene i oljeaktiviteter på norsk sokkel. Esso var medeier i mange lisenser på norsk sokkel. Selskapet var derimot lenge bare operatør på Odin. Det langvarige engasjementet på norsk sokkel skapte derimot resultater i 1999. Da startet produksjonen på to nye felter hvor Esso var operatør.

Det første var Bragefeltet. Dette feltet er produksjonslisens nummer 001 som Esso fikk tildelt i den første konsesjonsrunden i 1965. Den første oljen på feltet fant Esso i 1967. En måned etter at Bragefeltet kom i produksjon, startet selskapet også produksjon på Jotunfeltet. Der fant Esso olje i  1994. Like i nærheten av Brage opererer Esso også plattformen Ringhorne. I tillegg er selskapet også operatør på Sigynfeltet i nærheten av Sleipner A-plattformen.

Litteratur:

Norsk oljehistorie, bind 1, 1992.

Esso Norge, Verdier skapt gjennom 100 år, 1993. 

Starten i Norge

Flere store funn av olje og gass på norsk kontinentalsokkel i overgangen fra 1960- til 1970-tallet gjorde området svært attraktivt for utenlandske selskap. Mobil var et av verdens største oljeselskap og etablerte i 1973 datterselskapet Mobil Exploration Norway Inc. (MENI). Direktør for det nye norske selskapet var E.J. Medley. Mobil gikk straks i gang med leteboring i lisens 037 i Nordsjøen. Selskapet fikk operatøransvaret for denne lisensen på grunn av sin lange internasjonale erfaring med dypvannsteknologi.  Prøveboringen startet i 1973 med den norske leteriggen ”Waage Drill 1”. I februar 1974 fant Mobil de første dråpene med olje i lisens 037.  Det skulle vise seg at Mobil hadde funnet historiens største olje- og gassfeltet på norsk kontinentalsokkel. Feltet fikk navnet Statfjord og ble erklært drivverdig i august 1974.

Mobil ledet utbyggingen av Statfjordfeltet i samarbeid med Statoil. Dette var et av norgeshistoriens største industriprosjekter. Under byggingen av Statfjord A plattformen alene, var det 3400 personer ansatt ferdigstillingen av plattformen. Ringvirkningene i Norge var enorme. Rundt 350 norske bedrifter og mellom 40 000 og 50 000 personer var direkte involvert i utbyggingsprosjektet. Våren 1977 var Statfjord A klar for uttauing til Nordsjøen. Senere fulgte Statfjord B i 1979 og Statfjord C i 1984.

Operatørovertakelse

I 1984 vedtok Stortinget at operatøransvaret for Statfjordfeltet skulle overføres til Statoil. Dette skjedde etter en hard kamp både mellom Mobil og Statoil og i Stortinget. I den opprinnelige lisensavtalen fra 1973 var det lagt inn en opsjon på at Statoil kunne overta operatøransvaret ti år etter feltet ble erklært drivverdig. Statoil ville overta allerede i 1984, men Mobil motsatte seg dette.  En stund var det nesten åpen ”krig” mellom Mobil og Statoil. Statsminister Kåre Willoch og regjeringen ville i utgangspunktet ikke gi operatøransvaret til Statoil. Flertallet i Stortinget med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti i spissen ville det annerledes. Til slutt måtte regjeringen gi seg. Operatøransvaret skulle overføres fra 1. januar 1987.

De to selskapene inngikk en samarbeidsavtale. Arbeidet med å overføre operatøransvaret foregikk gjennom hele 1986. Overføringen foregikk i tre faser. Første fase varte fra juli 1985 til juli 1986. Da delte Mobil selskapets organisasjon i to deler. Den største delen fikk navnet Statfjorddivisjonen, mens resten av de ansatte ble værende i Mobil. Målet med delingen var at Statfjorddivisjonen skulle fungere som en fullstendig uavhengig organisasjon før Statoil overtok operatøransvaret. Fase to var selve den offisielle overtakelsen. Fase tre innebar at Mobil skulle gi teknisk assistanse til Statoil i ett år etter overtakelsen.

For Mobil var denne prosessen dramatisk. Rundt 1700 ansatte gikk over til Statoil. Da hele prosessen var ferdig, var det bare 100 ansatte igjen i selskapet. Mobil gikk da fra i første rekke å være et produksjonsselskap, til igjen å bli et leteselskap.

Videre utvikling i Norge

Fra 1987 fokuserte Mobil mest på leteaktiviteter i de områdene på norsk kontinentalsokkel som de så på som mest lovende. Dette var i Barentshavet og på Haltenbanken. For å støtte disse aktivitetene opprettet selskapet et kontor i Harstad i 1987.

I tillegg til leteaktiviteten fortsatte Mobil som lisenspartner i en rekke produserende felt og utbyggingsprosjekter. Ved inngangen til 1990-tallet hadde selskapet blant annet eierandeler i Statfjord, Murchison og Oseberg. Gjennom lisensandelene var Mobil en periode det nest største oljeproduserende selskapet i Norge.

Fram til 1999 var Mobil et aktivt leteselskap både som operatør og deltaker. Selskapet deltok i leting, planlegging, utbygging og produksjon på blant annet Fram-, Åsgard-, Kristinfeltet og Oseberg Øst og Sør.

Industrisamarbeid og teknologisk utvikling

Mobil var også en viktig bidragsyter til forskning og utvikling i norsk oljeindustri. Selskapet støttet mange prosjekter tilknyttet driften av Statfjord.  Det viktigste av disse var kanskje utviklingen av systemer for bøyelasting til havs. I samarbeid med flere norske bedrifter var Mobil en bidragsyter til den teknologiske utviklingen i oljeindustrien. Selskapet var særlig involvert i utviklingen av undervannsproduksjonssystemer og flerfaseteknologi.

Samarbeidsprosjekter med norske universiteter og forskningsinstitusjoner var også viktig for Mobil. Spesielt var utvikling av kostnadseffektive utbyggingsløsninger, geologiske studier og utdanning innen oljerelaterte fag et satsingsområde for Mobil. Selskapet tilbød også studenter og forskere tilgang til sitt eget tekniske utstyr og ekspertise. Spesielt gjaldt dette bruken av seismikkskipet ”Mobil Search”.

Kultursamarbeid.

For Mobil var det viktig å bidra til norsk kulturliv. Det startet først med økonomisk støtte til en Edvard Munch utstilling i USA i 1978. Mobil støttet en rekke kulturarrangement i årene etterpå. Det viktigste arrangementet selskapet bidro til over mange år var Bislett Games. Mobil sponset dette arrangementet helt fram til selskapet fusjonerte med Esso i 1999. I tillegg var selskapet i mange år fast bidragsyter til Festspillene i Bergen og Jazzfestivalen i Molde.

Mobil stilte sine grafiske designere til rådighet for de forskjellige kulturprosjektene. Disse var med på å skape unike grafiske identiteter for hvert prosjekt og presenterte denne gjennom forskjellige annonser og reklamemateriell.

Fusjon med Esso

Den 30. november 1999 gikk de to internasjonale oljegigantene Exxon Corporation og Mobil Corporation sammen og dannet verdens største oljeselskap ExxonMobil Corporation. De to selskapenes virksomheter i Norge måtte også integreres. Våren 1999 hadde de to selskapene fått tildelt til sammen 8 nye utvinningstillatelser i Nordsjøen. Ved slutten av året måtte selskapenes separate forberedelser til den 16. konsesjonsrunden samordnes. Resultatet av arbeidet ble fire nye utvinningstillatelser i år 2000.

Mobil måtte forlate sine kontorlokaler i Stavanger sentrum og flytte til Essos kontorer i Sandnes. Det nye selskapets oppstrømsaktiviteter skulle koordineres derfra. Nedstrømsaktivitetene ble ledet fra Oslo.

Kilder:

Mobil Exploration Norway Inc.  –  Årsrapporter 1986-1998

ExxonMobil Norge – Årsrapport 1999